Det viktigste verdivalget



På valgdagen, et utdrag fra "Disippelrytmer", s. 53. Ikke om partipolitikk, men om verdier og det menneskesynet samfunnet vårt bygger på. Det skjer noe med et samfunn som later som Gud ikke finnes. #LillefingerensRytmer

Reformatoren Martin Luthers store spørsmål var:
”Hvordan finner jeg en nådig Gud?

Dagens kristne har sjelden dette spørsmålet så langt fremme i bevisstheten som Luther hadde. Hvis folk overhodet forholder seg til at Gud finnes, er det varianter av et annet spørsmål jeg hører oftere:
”Hvordan finner jeg tid til Gud?”

Jeg tør påstå at travelhet er et av vår kulturs største problemer. Og det avspeiler seg i vårt åndelige liv, i vår evne til å gi Gud konsentrert oppmerksomhet. Over tid går vi glipp av mye. Djevelens strategi har siden tidenes morgen handlet om å forføre menneskene til å tro at de har det bedre uten Gud og hans stemme inn i sitt liv. Med vår travelhet har han funnet opp et moderne våpen med omfattende rekkevidde. For når skal vi få tid til å lytte til Guds stemme?

Jeg oppmuntret en gang i en tale til å sette av minst femten minutter i kalenderen til daglig bønn og bibellesning. Det er slikt vi prester sier fra tid til annen.
En av tilhørerne kommenterte: ”15 minutter? For meg vil 5 minutter være vanskelig å få til.” Rundt han satt flere som nikket. De kjente seg så godt igjen.
Jeg nikket også. Selv i mitt liv som prest der jeg i ordinasjonen har gitt et løfte om å be jevnlig, kan jeg i perioder velge bort selv 5 minutter.

”Hvordan finner jeg tid til Gud?”
”Hvordan finner jeg tid til familien?”
”Hvordan finner jeg tid til å være sammen med vennene mine?”
”Hvordan finner jeg tid til å trene?”

Listen kan gjøres lengre.

Travelheten er bare et symptom.
Årsaken er en kultur der nytteverdi trumfer alle andre verdier. En kultur der menneskenes verdi ligger i om de er nyttige for noe, om de har en funksjon, en hensikt, om de kan brukes til noe.

At noe har verdi bare i kraft av sin eksistens, er blitt fremmed for oss.
Og likevel, over tid kjenner vi på slitasjen. Vi har fylt opp den dyrebare tiden vår med å gjøre alt det nyttige og brukbare, og likevel kommer vi aldri i mål.

Vi har brukt hele dagen til å søke bekreftelser på at vi er verdt noe. Og alt vi har omgitt oss med, naturen, tingene, våre medmennesker, ja, til og med Gud, har vi umerkelig begynt å behandle på samme måten som vi behandler oss selv:
Er dette brukbart? Har det noen nytteverdi? Hjelper de meg til å nå målet mitt?

I en verden der det meste måles etter den skalaen, faller Gud fort gjennom, i hvert fall de dager vi ikke har noe spesielt å be ham om å fikse for oss.
Han vil egentlig bare være sammen med oss for relasjonens skyld, men hvem har tid til sånt?

Denne livsstilen er ikke bare fryktelig slitsom i lengden.
Den er også veldig farlig. Når Gud, vi selv og alle som omgir oss blir redusert til bruksgjenstander, da har vi mistet vår sanne menneskelighet.
Da er vi ikke lenger skapt i Guds bilde.
Da har vi ikke lenger verdi fordi vi er, bare fordi vi gjør. Det har fryktelige konsekvenser for menneskesynet.

I vårt samfunn ser vi det for eksempel i vår behandling av det ufødte liv, det syke og det aldrende.

Travelheten er bare et symptom på et dypere menneskelig problem.
Når vår travelhet nager vår samvittighet fordi det er så mange viktige ting vi skulle ha gjort mer av, da er det nødvendig å gå tilbake til Martin Luthers grunnspørsmål. Luther spurte: ”Hvordan finner jeg en nådig Gud?
Spørsmålet hans har ikke gått ut på dato. Når vi synes vi ikke rekker over alt, er det en moderne variant av Luthers anfektelser. Vi retter kanskje ikke spørsmålet til Gud, og vi bruker kanskje ikke slike ord, men spørsmålet ligger der. Vi kjenner oss ikke gode nok, verken for andre, for oss selv, eller for Gud.

Luther gjenoppdaget evangeliet:
Frelst av nåde, i Kristus, ved tro, ikke gjerninger.

Eller som Philip Yancey har sagt det: ”Nåden betyr at det ikke er noe vi kan gjøre for å få Gud til å elske oss høyere. Og nåden betyr at det ikke er noe vi kan gjøre for å få Gud til å elske oss mindre.” 

Den overfladiske fortsettelsen kan fort bli: Da behøver jeg heller ikke å bruke tid på Gud. Han elsker meg likevel. Men her kommer et av troens paradokser: Nåden er en gave vi ikke kan gjøre oss fortjent til. Samtidig trenger vi å rekke ut hendene og ta imot gaven. Ikke én gang, men på nytt og på nytt. For nåden er som brødet – best som ferskvare.

Når noen bærer oss til dåpen som barn, eller hvis vi lar oss døpe på et senere tidspunkt i livet:  Vi overøses av nåde.

Når vi helst et par ganger i måneden tar imot brød og vin i fellesskapet av kristne brødre og søstre: Vi smaker nåde. 

Når vi tar imot det daglige brødet i Guds ord: Vi berøres av nåde. 

Når vi aktivt vender vår oppmerksomhet mot Gud i den daglige, lavmælte samtalen med ham: Han lar sitt ansikt lyse over oss og viser oss nåde.

Saken er at nåden i bare begrenset grad kan forstås og erfares som rasjonell kunnskap. Den erfares gjennom kjennskap og vennskap, ved å bruke tid sammen uten å tenke på nytte og resultat. Kort og godt: Den erfares ved å være sammen.

Det er med fellesskapet i den treenige Gud som med enhver viktig kjærlighetsrelasjon: Som en idé eller god tanke overlever den ikke lenge. En god relasjon forutsetter at vi begge er til stede og bruker tid på hverandre.

Så hvordan finner jeg tid til Gud? Hvis noe er viktig nok, finner vi alltid tid. Det handler dypest sett om våre verdier. Er Gud viktig nok?

Først trenger jeg kanskje å gjøre opprør mot en forståelse av tid der alt skal måles etter om minuttene er nyttige eller hensiktsmessige.
Gud lar seg ikke sperre inne av slike trange, menneskeskapte rammer.

Da kan vi langsomt erfare Gud som noe mer enn en teoretisk idé. Han er vår første kjærlighet, kilden til all annen kjærlighet. Han er den eneste som er i stand til å elske oss uten betingelser, bare fordi vi er til.

Mennesker kan forsøke å elske oss slik, men alle kommer til kort, før eller siden.
Har vi tilbrakt tid med ham og mottatt hans kjærlighet, kan vi møte våre omgivelser og vite at vi er elsket, uansett hvem eller hva som møter oss den dagen.

Kjenner du en lengsel etter å tilbringe mer tid sammen med Gud hver dag? Kirkefaderen Augustin sa det slik: «En lengsel som roper ut til Gud er allerede bønn.»

Lengselen kan lede deg til å finne en rytme som er både slitesterk og uanstrengt på samme tid.


LAVMÆLT SAMTALE

      Er nåden ferskvare i ditt liv? Hvor fersk?
      Be Gud om at du skal få erfare hans nåde i dagene som kommer.
      Kjenn etter: I hvor stor grad vurderer du din relasjon til Gud og andre mennesker først og fremst etter kategorier som produktivitet, hensikt og nytteverdi?

Nysgjerrig på å lese mer?
Boka Disippelrytmer kan kjøpes f.eks på www.norli.no  


(Illustrasjonsfoto: unsplash.com)


Kommentarer

Populære innlegg