Det viktigste verdivalget
På valgdagen, et utdrag fra "Disippelrytmer", s. 53. Ikke om partipolitikk, men om verdier og det menneskesynet samfunnet vårt bygger på. Det skjer noe med et samfunn som later som Gud ikke finnes. #LillefingerensRytmer
Reformatoren Martin Luthers store spørsmål var:
”Hvordan
finner jeg en nådig Gud?”
Dagens
kristne har sjelden dette spørsmålet så langt
fremme i bevisstheten som Luther hadde. Hvis folk overhodet forholder seg til
at Gud finnes, er det varianter av et annet
spørsmål jeg hører oftere:
”Hvordan
finner jeg tid til Gud?”
Jeg
tør påstå at travelhet er et av vår kulturs største problemer.
Og det avspeiler seg i vårt
åndelige liv, i
vår evne til å gi Gud konsentrert oppmerksomhet. Over tid går vi glipp av mye. Djevelens strategi har siden tidenes
morgen handlet om å forføre menneskene til å tro at de har det bedre uten Gud
og hans stemme inn i sitt liv. Med vår travelhet har han funnet opp et moderne
våpen med omfattende rekkevidde. For når skal vi få tid til å lytte til Guds
stemme?
Jeg
oppmuntret en gang i en tale til å sette
av minst femten minutter i kalenderen til daglig bønn og bibellesning. Det er slikt vi prester sier fra tid
til annen.
En
av tilhørerne kommenterte: ”15 minutter? For
meg vil 5 minutter være
vanskelig å få til.” Rundt han satt flere som nikket. De kjente seg så godt igjen.
Jeg
nikket også.
Selv i mitt liv som prest der jeg i ordinasjonen har gitt et løfte om å be jevnlig, kan jeg i perioder velge bort selv 5 minutter.
”Hvordan
finner jeg tid til Gud?”
”Hvordan finner jeg tid til familien?”
”Hvordan finner jeg tid til familien?”
”Hvordan
finner jeg tid til å være sammen med vennene mine?”
”Hvordan
finner jeg tid til å trene?”
Listen
kan gjøres lengre.
Travelheten
er bare et symptom.
Årsaken
er en kultur der nytteverdi trumfer alle andre verdier. En kultur der menneskenes
verdi ligger i om de er nyttige for noe, om de har en funksjon, en hensikt, om
de kan brukes til noe.
At
noe har verdi bare i kraft av sin eksistens, er blitt fremmed for oss.
Og
likevel, over tid kjenner vi på slitasjen.
Vi har fylt opp den dyrebare tiden vår med å gjøre alt det nyttige og brukbare, og likevel kommer vi aldri
i mål.
Vi
har brukt hele dagen til å søke bekreftelser
på at vi er verdt noe. Og alt vi har
omgitt oss med, naturen, tingene, våre
medmennesker, ja, til og med Gud, har vi umerkelig begynt å behandle på samme måten
som vi behandler oss selv:
Er
dette brukbart? Har det noen nytteverdi? Hjelper de meg til å nå målet mitt?
I en verden der det meste måles etter den skalaen, faller Gud fort gjennom, i hvert
fall de dager vi ikke har noe spesielt å be ham om å fikse
for oss.
Han
vil egentlig bare være
sammen med oss for relasjonens skyld, men hvem har tid til sånt?
Denne
livsstilen er ikke bare fryktelig slitsom i lengden.
Den
er også veldig farlig. Når Gud, vi selv og alle som omgir oss blir redusert til
bruksgjenstander, da har vi mistet vår
sanne menneskelighet.
Da
er vi ikke lenger skapt i Guds bilde.
Da
har vi ikke lenger verdi fordi vi er, bare fordi vi gjør. Det har fryktelige konsekvenser for menneskesynet.
I
vårt samfunn ser vi det for eksempel i vår behandling av det ufødte liv, det syke
og det aldrende.
Travelheten
er bare et symptom på et dypere menneskelig problem.
Når vår travelhet nager vår samvittighet fordi det er så mange viktige ting vi skulle ha gjort mer av, da er det nødvendig å gå tilbake til Martin Luthers grunnspørsmål. Luther spurte: ”Hvordan finner jeg en nådig Gud?”
Spørsmålet hans har ikke gått ut på dato. Når
vi synes vi ikke rekker over alt, er det en moderne variant av Luthers
anfektelser. Vi retter kanskje ikke spørsmålet til Gud, og vi bruker kanskje ikke slike ord, men spørsmålet
ligger der. Vi kjenner oss ikke gode nok, verken for andre, for oss selv, eller
for Gud.
Luther
gjenoppdaget evangeliet:
Frelst
av nåde, i Kristus, ved tro, ikke
gjerninger.
Eller som Philip Yancey har sagt det: ”Nåden
betyr at det ikke er noe vi kan gjøre for å få Gud til å elske oss høyere.
Og nåden betyr at det ikke er noe vi kan gjøre for å få Gud til å elske
oss mindre.”
Den
overfladiske fortsettelsen kan fort bli: Da behøver jeg heller
ikke å bruke tid på Gud. Han elsker meg likevel. Men her kommer et av troens
paradokser: Nåden
er en gave vi ikke kan gjøre
oss fortjent til. Samtidig trenger vi å rekke
ut hendene og ta imot gaven. Ikke én gang, men på nytt og på nytt.
For nåden er som brødet – best som
ferskvare.
Når noen bærer
oss til dåpen
som barn, eller hvis vi lar oss døpe
på et senere
tidspunkt i livet: Vi overøses av nåde.
Når vi helst et
par ganger i måneden tar imot brød og vin i fellesskapet av kristne brødre og søstre: Vi
smaker nåde.
Når vi tar imot det daglige brødet i Guds ord:
Vi berøres av nåde.
Når vi aktivt
vender vår oppmerksomhet mot Gud i den daglige,
lavmælte samtalen med ham: Han lar sitt
ansikt lyse over oss og viser oss nåde.
Saken
er at nåden i bare begrenset grad kan forstås og erfares som rasjonell kunnskap. Den erfares gjennom
kjennskap og vennskap, ved å bruke
tid sammen uten å tenke
på nytte og resultat. Kort og godt: Den erfares ved å være sammen.
Det
er med fellesskapet i den treenige Gud som med enhver viktig kjærlighetsrelasjon: Som en idé eller god tanke
overlever den ikke lenge.
En god relasjon forutsetter at vi begge er til stede og bruker tid på hverandre.
Så hvordan finner jeg tid til Gud? Hvis noe er viktig nok,
finner vi alltid tid. Det handler dypest sett om våre verdier. Er Gud viktig nok?
Først trenger jeg kanskje å gjøre
opprør mot en forståelse av tid der alt skal måles etter om minuttene er nyttige eller hensiktsmessige.
Gud
lar seg ikke sperre inne av slike trange, menneskeskapte rammer.
Da
kan vi langsomt erfare Gud som noe mer enn en teoretisk idé. Han er vår første
kjærlighet, kilden til all annen kjærlighet. Han er den eneste som er i stand til å elske oss uten betingelser, bare fordi vi er til.
Mennesker kan forsøke å elske
oss slik, men alle kommer til kort, før eller siden.
Har
vi tilbrakt tid med ham og mottatt hans kjærlighet, kan vi møte
våre omgivelser og vite at vi er elsket, uansett hvem eller
hva som møter oss den dagen.
Kjenner
du en lengsel etter å tilbringe
mer tid sammen med Gud hver dag? Kirkefaderen Augustin sa det slik: «En lengsel som roper ut til Gud er allerede bønn.»
Lengselen
kan lede deg til å finne
en rytme som er både
slitesterk og uanstrengt på samme tid.
LAVMÆLT SAMTALE
• Er nåden ferskvare i ditt liv? Hvor
fersk?
• Be Gud om at du skal få erfare hans
nåde i dagene som kommer.
• Kjenn etter: I hvor stor grad vurderer
du din relasjon til Gud og andre mennesker først og fremst etter kategorier som
produktivitet, hensikt og nytteverdi?
Nysgjerrig på å lese mer?
Boka Disippelrytmer kan kjøpes f.eks på www.norli.no
(Illustrasjonsfoto: unsplash.com)
Kommentarer
Legg inn en kommentar