Retorikk i folkeforflytningenes tid


Jeg skjøt spontant fra hofta i et følelsesladd utbrudd på Facebook rettet mot den norske integreringsministeren sist torsdag. Det ble mer respons enn jeg er vant til. Tror neppe slike høyrøstede personangrep bringer noe positivt inn i en kollektiv samtale der frontene blir stadig steilere. 

Når det dreier seg om hvorvidt vi har grunn til å glede oss over et mer flerkulturelt samfunn eller bekymre oss, kan vi alle lete fram fakta og linker som gir næring til begge deler. 

Her er en refleksjon fra meg som forhåpentligvis lodder litt dypere enn min Facebook-melding, selv om jeg ikke har noen illusjon om at alle skal være enig med meg:

Nasjonalfølelse 
Jeg ønsker ikke å bagatellisere utfordringer knyttet til integrering. Det er ytterst krevende prosesser. For noen mennesker mer krevende enn for andre. Men fordi jeg har bodd en del av livet utenfor Norges grenser og jobbet en del med det flerkulturelle Norge i ulike sammenhenger, har jeg nok ikke den samme sterke nasjonalfølelsen som en del andre. Jeg er glad for å bo i Norge, men er usikker på om det å være norsk er avgjørende for meg. Jeg er for eksempel kristen først, og så nordmann. Jeg kjenner meg adskillig mer fremmed overfor sekulære nordmenn enn overfor mange av mine religiøse venner fra andre land. 

Folkeforflytninger 
Nå lever vi i en epoke med store folkeforflytninger. Dette vil trolig bare øke i årene som kommer. Get used to it! Med de store klimautfordringene som venter land på den sørlige halvkule, tror jeg vi bare må innstille oss på folkeforflytninger i enda større skala. Vi kan og skal forsøke å begrense det. Men verden har opplevd perioder med store folkeforflytninger også før i historien. 

Skummel retorikk 
I denne situasjonen tror jeg vi først og fremst trenger å lete etter muligheter og vokte oss for å spre unødig frykt. For når folk - barn, unge, voksne - blir redde, og frykten setter seg i ryggmargen, da er det ikke gode og sunne holdninger og verdier som får blomstre. Ofte ser vi at det snarere er de dårligste sidene våre som kommer fram. Da øker avstandene mellom oss. Da får mistenksomheten oss til å plassere mennesker i kategorier basert på etnisitet og religion og ikke ut fra iboende menneskeverd, som mennesker skapt i Guds bilde. Det er dette jeg synes er skummelt med retorikken fra enkelte i integreringsdebatten. 

Fremmedfrykt 
Det er egentlig ikke stor uenighet om norsk innvandringspolitikk i dag, når det gjelder hvor mange som skal komme til landet. Jeg kan synes det er flaut at vi nesten ikke tar i mot flyktninger i 2017, mens situasjonen er like alvorlig rett utenfor våre grenser. Men det var heller ikke holdbart slik situasjonen var i 2015. Jeg tror uenigheten er større om hvilke ressurser vi skal sette inn i integreringsarbeidet og om vi går inn i dette drevet av fremmedfrykt eller av en positiv vilje til å bygge et godt flerkulturelt samfunn. Slik sett tror jeg vi bare skyver problemene foran oss ved å bruke penger på å stenge folk inne på Trandum i stedenfor å få folk i arbeid og gi dem et løft i livet før de evt skal repatrieres. 

Skjøre spilleregler 
Jeg holder fast på at Norge ikke bør gå foran og tilsidesette menneskerettighetene. De hører til skjøre, om enn på ingen måte fullkomne spilleregler vi har i verdenssamfunnet. Hvordan skal vi kunne kreve av mer totalitære stater som f.eks Kina eller land i Midtøsten at de følger menneskerettighetene, hvis vi velger å følge dem når det passer oss selv og våre "norske" interesser?

Alt dette sier jeg, selv om jeg er helt enig i at vi ikke skal skjule utfordringene det flerkulturelle samfunnet byr på. Og jeg og andre trenger å la oss informere og opplyse, vi som kanskje av og til tenderer til bagatellisering og bortforklaringer. 

Blikk mot mulighetene 
La meg til slutt få legge til at kristendommen i stor grad er blitt spredt gjennom perioder med store folkeforflytninger. Organisert misjon har neppe vært den viktigste faktoren historisk. I samtaler om innvandring og integrering blant kristne, savner jeg en langt mer offensiv holdning til hvordan det som nå skjer i verden kan bringe nye folkegrupper i kontakt med han som er viktigere for oss enn vårt statsborgerskap. Jeg har faktisk store forventninger til hva Gud kan gjøre blant mange av dem som kommer til våre lokalsamfunn. Og jeg ser det allerede med egne øyne i noen av mine relasjoner. Jeg øver meg på å ikke frykte, men rette blikket mot mulighetene jeg har fått, når "folkeslagene" kommer hit, mens vi før måtte dra langt avsted i misjonens tjeneste. 

Internasjonal Cafe 
På onsdag er det Internasjonal Cafe på Bådeog-huset i Sandnes. Jeg tenkte meg dit. Fra og med i høst åpnes dørene for internasjonal cafe hver onsdag mellom kl 16 og kl 18. Da slipper du å lage middag selv. Du får et godt varmt måltid til 40 kr for voksne og 20 kr for barn. Og så får du den gode lavmælte samtalen på kjøpet med en venn du enda ikke kjenner.

(Foto: Haure Aran)

Kommentarer

Populære innlegg