Hannas kjøkkenbord

Det var atmosfæren der inne på kjøkkenet til Hanna. Det var de rolige bevegelsene hennes. Det var den koselige småpraten. Det var den dype respekten hennes for meg som liten gutt. Det var opplevelsen av å ha hennes hele og fulle oppmerksomhet. Det var langsom tid. Akkurat de minuttene føltes det som jeg var den aller viktigste i hennes verden. Jeg husker det som om det var i går. Det hadde bare gått noen dager siden vi hadde flyttet inn i den store prestegården midt i sentrum av Sunnmørsbygda Stranda. Jeg var seks og et halvt år. En eldre dame hadde stanset utenfor porten og satt fra seg handleposene, som for å hvile seg et øyeblikk. Så ropte hun på den lille gutten som lekte i hagen. - Er det du som heter Vidar, spurte hun. - Jeg heter Hanna og bor i det huset der. Hun pekte mot nabohuset. Opp fra den ene av posene plukket hun en splitter ny jojo. En sånn som alle skulle ha den sommeren. Hun ga meg den sammen med et stort kremmerhus med smågodt. Og så sa hun: - Jeg håp