For alle dem som blir - noen tanker om valgmenighet

Fra høstens konfirmantpresentasjon i ByMenigheten, sammen med Ganddalen menighet. (Foto: Hans Lie)

Jeg håper på flere forsøk med valgmenighet. Det forutsetter at noen på grasrota våkner og tar initiativ nedenfra. Det er ingen perfekt ordning. Den er under utvikling. Det jobbes med den fra Kirkerådet sin side akkurat nå. Men jeg har håp om at det er fullt mulig å finne “den gode leia” mellom skjærene.

(Kommentaren ble først publisert på Dagens debattsider.)


Tarjei Gilje har en svært god analyse av det ukjente kirkelige farvannet vi befinner oss i, i sin kommentar i Dagen 5.10., med overskriften “Derfor blir det neppe mange valgmenigheter”. Han har rett i at det er påfallende få som står fram med samlende alternative strukturer i det konservative kirkelandskapet. Så blir det likevel til slutt noe visst dystopisk over hans beskrivelse av situasjonen. Som om ingen farvann er mulige, uansett i hvilken retning vi ser. Jeg er ingen sjømann, men jeg har forstått at den gode leia ikke alltid går rett fram, men må peile unna skjær i sjøen. Det gjelder for alle som er opptatt av at det skal finnes levende menigheter i Norge framover, enten det skjer innenfor Den norske kirke eller utenfor. Men har vi forsøkt nok innenfor rammen av Den norske kirke før vi konkluderer om hva som er mulig? 
Jeg mener det er for tidlig å gi opp Den norske kirke allerede nå. Og for meg er et hovedanliggende nettopp det som Tarjei Gilje også påpeker: I det store og det hele er det ganske få av de konservativt kirkeaktive som står klare til å melde seg ut av Den norske kirke og over i en menighetssammenheng som har brutt alle båndene. Mange blir værende, selv om hyrdene går. Og de velger å bli, blant annet ut fra de motivene Tarjei Gilje nevner mot slutten av sin kommentar. I vårt tilfelle som valgmenighet er det nettopp mulig å kombinere de viktige kirkelige overgangsritualene mange søker i Den norske kirke, med å være med i ByMenigheten - Sandnes. Vi har mulighet til å låne alle kirker innenfor Fellesrådets område. Vi avholder både dåp, konfirmasjoner, bryllup og begravelser. Vi ser verdien av at slike overgangsritualer beholder den høytid som blant annet liturgiene hjelper til. Samtidig har vi stor grad av frihet til å eksperimentere og benytte et mangfold av uttrykksformer i gudstjenestelivet forøvrig. Jeg håper denne dynamikken vil være mulig også i framtiden. Særlig hvis det bidrar til at flere mennesker tar imot Jesus som sin Herre og Frelser, og blir ført inn i et deltakende fellesskap som gjør disipler.
Jeg håper derfor på flere forsøk med valgmenighet. Men da må noen på grasrota våkne og ta initiativ nedenfra. Det er ingen perfekt ordning. Den er under utvikling. Det jobbes med den fra Kirkerådet sin side akkurat nå. Jeg har håp om at det er fullt mulig å finne “den gode leia” mellom skjærene. 
Mange framhever biskopens tilsyn som et avgjørende problem. Tarjei Gilje skriver: “På ett viktig punkt har biskopene ikke vært interessert i å fire: valgmenighetene må stå under tilsyn av biskopen i det bispedømmet hvor de holder til.”
Jeg tror vår tid kaller på en viss grad av pragmatisme i tilsynsspørsmålet. Velger vi som prester å alltid ri prinsipper i enhver sammenheng, støter vi på det første og beste skjæret ganske raskt. Den gode leia går ikke alltid rett fram. Jeg tror ikke nødvendigvis det er eneste løsning å forlate en kirke fordi man ikke har læremessig tillit til sin biskop. En alternativ tilsynsmodell eller modell med såkalte “flying bishops” ser ikke ut til å vinne gehør i Den norske kirke nå.

Da har jeg større tro på det vi i nettverket Frimodig kirke kaller en supplerende tilsynsmodell. Da anerkjennes biskopens formelle tilsynsmyndighet, men man tillates som prester og i vigslede stillinger å være tilknyttet en åndelig veiledning som et supplement. I Frimodig kirke er vi i startfasen med å etablere en slik veiledertjeneste, og vi vet at for noen vil denne veilederen fungere som en supplerende tilsynsmann - eller kvinne.

For egen del kommer jeg som prest fortsatt til å lytte godt og vurdere nøye alt som kommer fra biskopen, enten han/hun heter Ivar Braut eller noe annet. Det er mye bra ved å være knyttet til en kirkelig struktur, også når man er i mindretall eller er uenig på viktige punkter. Kirkelig enhet kan søkes på forskjellige måter, og det finnes måter å markere læremessig uenighet på, uten nødvendigvis å bryte kirkefellesskapet. Jeg mener valgmenighetsordningen åpner for et alternativ mellom det å bryte kirkefellesskapet og det å være i samme rom om ett og alt. Det er ryddig, klargjørende og, jeg vil påstå, konfliktdempende. Mennesker beholder frimodigheten, får mulighet til igjen å rette blikket utover, engasjere seg i tjeneste for andre og invitere til fellesskap. Tiden vil vise om ordningen blir utvidet og forbedret, eller om den snarere blir innskrenket. Noen svar får vi når Kirkerådet har avsluttet sitt pågående utredningsarbeid. Det kan kreve en viss porsjon mot å gå i gang med å starte en valgmenighet. Men hvorfor ikke forsøke? 
Både som prest og som menighet, mener jeg det finnes rom for å si nei til biskopens råd. En slik tanke er det også støtte i våre bekjennelsesskrifter for (CA 28). Jeg sier ikke noe her nå om hvor en slik grenseoppgang skal gå i hvert tilfelle. Det er slike spørsmål vårt nyopprettede teologiske utvalg i Frimodig kirke vil ha på dagsorden framover. Nettopp fordi denne grenseoppgangen ikke er enkel, ønsker vi å unngå at presten eller for den del menigheten overlates til seg selv. Å være tilsluttet et nettverk for støtte, oppmuntring og teologisk veiledning vil da være viktigere enn noen gang. Vi tror det vil komme slike nettverk innenfor Dnk. Kanskje får Frimodig kirke en rolle i dette, men det kan også vokse fram andre. 
Gode nettverk for fornyelse og bekjennelse kan bli avgjørende faktorer for at Dnk overlever på sikt som en levende kirke. Men da må vi snart begynne å tegne muligheter for folk innenfor de rom og rammer som allerede er gitt, ikke bare bruke svartmaling.

Kommentarer

Populære innlegg