Hannas kjøkkenbord


Det var atmosfæren der inne på kjøkkenet til Hanna. Det var de rolige bevegelsene hennes. Det var den koselige småpraten. Det var den dype respekten hennes for meg som liten gutt. Det var opplevelsen av å ha hennes hele og fulle oppmerksomhet. Det var langsom tid.  Akkurat de minuttene føltes det som jeg var den aller viktigste i hennes verden. 

Jeg husker det som om det var i går. Det hadde bare gått noen dager siden vi hadde flyttet inn i den store prestegården midt i sentrum av Sunnmørsbygda Stranda. Jeg var seks og et halvt år. En eldre dame hadde stanset utenfor porten og satt fra seg handleposene, som for å hvile seg et øyeblikk. Så ropte hun på den lille gutten som lekte i hagen. 

- Er det du som heter Vidar, spurte hun. - Jeg heter Hanna og bor i det huset der. Hun pekte mot nabohuset.  Opp fra den ene av posene plukket hun en splitter ny jojo. En sånn som alle skulle ha den sommeren. Hun ga meg den sammen med et stort kremmerhus med smågodt. Og så sa hun: - Jeg håper du kommer og besøker meg snart! 

Når jeg gjenforteller denne episoden i dag, merker jeg at folk er på vakt. Er dette en god eller skummel fortelling? Det er dessverre sånn det er blitt, og kanskje med god grunn. Vi lærer opp barn til at de ikke uten videre skal tro godt om eldre fremmede personer som byr på godteri og inviterer dem hjem. 

Nå var nok Hanna en fremmed for meg, men ikke for mine foreldre. De hadde tidlig tatt runden og hilst på naboene. Dette var den hyggelige pensjonisten i huset rett ved siden av oss, bak frukttrærne. Jeg måtte gjerne gå på besøk dit hvis jeg var invitert.  

Hanna bodde i et stort gammalt hus i en velstelt hage, sammen med sin eldre bror, Harald. Hanna hadde blitt skilt for mange år siden. Hun hadde en datter og svigersønn i Oslo og tre flotte barnebarn. De kom på besøk i alle ferier. Men hovedstaden var langt unna. Hanna var så  glad i barn. Hun kunne godt tenke seg å ha den sorten rundt seg litt oftere. 

Ofte når jeg ringte på døra hos Hanna, var det Harald som åpnet opp for meg. De første årene trakk han seg raskt tilbake i stua mens jeg ruslet inn på kjøkkenet til Hanna. Hun fant fram et glass med saft og ga meg. Der satt vi ved kjøkkenbordet og pratet om likt og ulikt en halvtimes tid. Av og til en time, hvis vi hadde mye å snakke om. 

I det jeg reiste meg for å gå, var alltid ritualet det samme: Hanna hentet en pose med potetskruer fra kjøkkenskapet som hun hadde kjøpt og lagt der siden sist. 

Var det potetskruene jeg kom for? Kanskje i begynnelsen. Men snart var det så mye mer:

Det var atmosfæren der inne på kjøkkenet til Hanna. Det var de rolige bevegelsene hennes. Det var den koselige småpraten. Det var den dype respekten hennes for meg som liten gutt. Det var opplevelsen av å ha hennes hele og fulle oppmerksomhet. Det var langsom tid.  Akkurat de minuttene føltes det som jeg var den aller viktigste i hennes verden. 

De neste tolv årene frem til jeg flyttet hjemmefra som attenåring, stakk jeg innom kjøkkenet til Hanna en til to ganger i måneden. Minst. Etter som årene gikk, ble jeg også kjent med andre rom i huset hennes. Og den litt mer beskjedne broren, Harald ble også en god venn. 

Jeg har forsøkt å huske om jeg var til praktisk hjelp for Hanna. Hun og Harald ble gamle i løpet av tiden jeg bodde på Stranda. Og jeg var lett på foten. Men jeg tror ikke jeg gikk ærend for Hanna og Harald mer enn en håndfull ganger. Besøkene hos Hanna handlet først og fremst om god tid rundt kjøkkenbordet. Det var ingen spesiell agenda for våre møter.  

Alt ved min barndoms relasjon til Hanna stemmer med verdier jeg gjerne taler varmt for, men som plutselig er blitt ganske motkulturelle i min omkrets og som jeg lengter etter å praktisere mer:

- At jeg kan bygge vennskap til en som er mye eldre enn meg eller mye yngre enn meg, uten at vi er i familie.  

- At jeg får besøk av noen uten at det er planlagt, eller uten at de har en unnskyldning eller spesiell hensikt med å komme på døra mi. 

- At jeg kan ha naturlig tilgang til kjøkkenbordet hos et annet menneske, uten at jeg kommer der i egenskap av en rolle eller et oppdrag. 

- At hverdagene mine har rom for de gode samtalene som skjer uventet. De som bare inntreffer, fordi en av oss fikk en innskytelse om å invitere seg inn i den andres liv. Og fordi den andre tok i mot og lot det skje.  

Jeg tror ikke slike relasjoner oppstår helt av seg selv. Hanna gjorde et bevisst valg om å stoppe og invitere den lille gutten inn i sitt liv. 

Når var det at sjenansen og denne ulykksalige reserverte væremåten slo rot i meg? Det må vel ha skjedd en eller annen gang etter at voksenlivet traff meg. Dette fenomenet som mine utenlandske venner ofte påpeker, og som jeg har til felles med så mange nordmenn. Vi som trenger et verv i Røde Kors eller lokalmenigheten for å presentere oss for nyankomne. 

Både Hanna og Harald var blitt pensjonister før jeg ble kjent med dem. De fortalte ofte historier fra et aktivt arbeidsliv. Hanna hadde jobbet på en av de mange fabrikkene på Stranda. Men jeg husker bare mennesker med uendelig god tid. 

Kanskje jeg husker feil. Kanskje var Hanna alltid travelt opptatt med mange huslige sysler når jeg ikke var der. Men poenget var at hun alltid lot meg føle meg som verdens viktigste tidsfordriv fra det øyeblikket jeg ringte på døra og til jeg gikk igjen.  

Jeg ønsker å bli som Hanna. 
Og kanskje finnes det noen rundt meg som ikke behøver å vente helt til jeg blir pensjonist før de har fulle rettigheter til kjøkkenbordet mitt?

(Illustrasjonsfoto: Unsplash.com)

Kommentarer

Populære innlegg