Hvordan behandler vi trailersjåfører og offentlige skribenter?



De av oss som innimellom kjenner kallet til å skrive og uttale oss offentlig, kan trenge noen selvpålagte regler for grei og saklig oppførsel. Og vi trenger ærlige venner som tør å si i fra når vi har brutt dem.  

Han hadde ligget et stykke foran oss på veien i en drøy halvtime. Mellom han og meg var det fire personbiler. Veien var full av svinger. Som trailere flest holdt han god fart i nedoverbakker. Straks det gikk litt oppover, sakket han på tempoet og nye biler slo følge i køen bak oss. Da vi kom fram til ferjeleiet, var ferjen allerede ti meter fra land. 

Jeg gikk ut av bilen. Marsjerte ned til traileren som nå stod først i ferjekøen, banket hardt på ruta hans og før han rakk å hilse, høyt der oppe fra det arrogante førerhuset sitt, begynte jeg å gi han inn etter noter for ikke å ha sluppet køen forbi. Han rakk så vidt å mumle noe om at det ikke fantes plasser å kjøre til side, før jeg bare ga på med en enda drøyere salve. Det var nemlig psykologisk viktig for meg at han ikke skulle rekke å svare på en sympatisk og unnskyldende måte. Det ville jo kunne dempe mitt deilige sinne. Etterpå snudde jeg ryggen til og gikk selvtilfreds tilbake til bilen. Det gjorde godt. På veien passerte jeg de andre bilene. Alle hadde fått med seg opptrinnet. Et par-tre av dem nikket anerkjennende. Andre så bort og syntes nok det hele var litt pinlig. Kona mi, for eksempel. 

Jeg kom på denne episoden i dag i et øyeblikk av selvrefleksjon. I forgårs blandet jeg meg inn i en nettdebatt om kristne stemmer i det offentlige rom. Jeg skrev et tilsvar til Arne Berggren på verdidebatt.no. Han hadde startet debatten selv med et glitrende innlegg for en tid tilbake. Men i sin egen kommentar til debatten på fredag opplevde jeg tonen hans nedlatende og surmaget. Dessuten var jeg uenig i hans konklusjon. 

Og denne kvelden la jeg for en gangs skyld vekk mine selvpålagte regler om å føre "lavmælte samtaler" i det offentlige rom. Her var det både sarkasme og arroganse, og ingen åpne spørsmål. Jeg tolket ordene og uttrykkene hans i verste mening og argumenterte så mot det jeg trodde jeg hadde oppfattet. 

Poenget er: Hvorfor var det så enkelt å henholdsvis skjelle ut trailersjåføren og skrive spydig om Berggren mens andre så på? Hvorfor hadde jeg ikke på det filteret som jeg vanligvis har i møte med mennesker jeg kommuniserer med? 

Jeg tror en viktig årsak var denne: Jeg kjente verken trailersjåføren eller Berggren. Jeg kunne basere inntrykket mitt av dem bare på det jeg hadde sett den korte tiden jeg hadde observert dem. Og jeg kunne tømme min irritasjon (les: undertrykte aggresjon) direkte over dem, i trygg forvissning om at jeg sikkert ikke kom til å ha noe mer med dem å gjøre. Jeg regnet for eksempel ikke med at Berggren ville ta seg bryet med å svare. 

Hadde jeg kjent dem, tror jeg antagelig jeg hadde brukt andre ord.  Da hadde vi kanskje fått til en åpen samtale der den andre kunne bli gitt reell mulighet til å oppklare og kanskje presentere sitt syn på saken på en bedre måte. 

I siste tilfelle provoserte jeg i steden Berggren til å svare med samme mynt. Jeg fikk klar beskjed om hva han synes om meg sånn helt på generelt grunnlag ut fra hva han ellers hadde sett av "utgydelser", som han treffende kalte det. Jeg som trodde han ikke visste hvem jeg var en gang. "Ballen glapp", var overskriften på det innlegget hans jeg først hadde kommentert. Og her var vi begge i full gang med å ta mannen og ikke ballen. 

Det er nettopp fordi jeg vet hvilke troll som bor i meg, at jeg har gitt meg selv noen regler i kommunikasjon med andre. Jeg forsøker å etterleve disse reglene både i møte med mennesker jeg omgås, og ikke minst når jeg snakker i det offentlige rom. Noen ganger er det likevel så fristende å trolle litt. 

Alle som kjenner meg godt vet at mine ord kan være giftige. De har sett meg sette andre på plass mer enn en gang i pressede situasjoner. Noen pleier å nikke anerkjennende de få gangene det skjer. "Det var sikkert nødvendig å snakke rett fra levera for en gangs skyld!" Men de fleste ser bort og synes det er pinlig. Slik jeg ville ha gjort selv. 

Det er nok også noen der ute som leser det jeg sier og skriver og synes det kan bli for mye. Hvis jeg i tillegg er en slik tikkende bombe, burde jeg ikke da holde meg langt unna et hvert offentlig ordskifte både i aviser og på sosiale medier? 

Jeg hadde ikke planlagt å bli en som tar ordet i offentlige ordskifter.  Så sa jeg ja til et verv i et landsdekkende nettverk i Den norske kirke, der noe av oppdraget er å være en stemme i offentligheten. Det forventes at noen av oss i ledelsen belyser aktuelle saker og bringer våre perspektiver til debattene. Hvis jeg ikke skal miste grepet i en slik posisjon over noe tid, trenger jeg gode venner som ikke bare oppmuntrer, men også sier i fra når ordene har løpt for raskt over tastaturet. 

Fordi jeg ba om det, fikk jeg en slik velment tilbakemelding i dag. Han påpekte saklig og nøkternt at jeg nok hadde brutt mine egne kommunikasjonsregler. Sånne venner skulle alle ha. Ikke at det var noen katastrofe det jeg hadde skrevet. Det var bare ikke særlig konstruktivt. Det skapte ikke rom for samtale og gode oppklaringer. 

Jeg tror offentligheten trenger såkalt kristne stemmer som våger å ta ordet. Jada. Det blir ofte trangt i andedammen på kristne debattsider. Og sakene som tas opp kan oppleves trøttende og irrelevante for mange som betrakter ordskiftet på avstand. Men disse samtalene på tvers i kirken er like fullt viktige, tror jeg. Og kanskje enda viktigere er det at noen tør å ta steget ut i den mer sekulære offentligheten og være lys og salt der. Ikke sette lyset under et kar, men i en stake så alle kan se. (Matt 5,15). Det var vel egentlig dette Arne Berggrens åpningsinnlegg handlet om. 

Men de av oss som innimellom kjenner kallet til å skrive og uttale oss offentlig, kan trenge noen selvpålagte regler for grei og saklig oppførsel. Og vi trenger ærlige venner som tør å si i fra når vi har brutt dem. 

(Nok selvopptatt, selvreflekterende prat fra denne kanten på en stund. Eller som noen kanskje vil si: Nok "utgydelser"!) 

----
(Illustrasjonsfoto: Unsplash.com)

Kommentarer

Populære innlegg