Tomrommet etter Knut Ivar

Tale i Knut Ivars Olsen Hagens gravferd


Høyland kirke, 10. oktober 2017

"Jeg vet at noen av dem som kjente Knut Ivar godt nesten kan frykte for at veien til Gud blir lengre nå når han ikke er her til å be for oss og gi oss sine gode tanker."

Salige er de som er fattige i seg selv, for himmelriket er deres.
Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.
Salige er de tålsomme,
for de skal arve jorden.
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. 

Matt 5,3-10

Jeg fikk lov å bli kjent med Knut Ivar noen måneder før han fikk sykdommen. Jeg følte meg heldig.
Vi trodde begge at dette var en relasjon som skulle vare lenge.

Han hadde rukket å bli levende engasjert i menighetsarbeidet i ByMenigheten – Sandnes. Og han delte gjerne ord og tanker han opplevde at Gud hadde gitt han om det som var viktig for vår tjeneste som menighet i denne byen.

I månedene etter at han fikk den alvorlige sykdommen, var det helst situasjonen i kirka og drømmene vi hadde for framtiden han ville snakke om når vi var sammen. De siste ukene forberedte han seg på at det kanskje likevel ville gå mot slutten. Vi feiret nattverd sammen på sykehuset et par uker før han døde, vi snakket om døden og det som ventet etterpå, og den siste kvelden fikk vi be sammen.

Det er sjelden jeg har møtt et menneske med en slik fred og trygghet foran det som ventet han etterpå. Knut Ivar var ikke redd for å dø. Han skulle jo få være med Jesus. Det som holdt han tilbake, og som gjorde at han kjempet så hardt for å forlenge livet, var omtanken for familien sin og alle dem han var så glad i. I første rekke den nærmeste familien sin, i andre rekke de mange han hadde på bønnelista si.

Dere hørte nettopp lest innledningsordene til Jesus i det vi gjerne kaller for Bergpreika. Saligprisningene. Se for dere Jesus som setter seg på en høyde med de tolv nærmeste disiplene rundt seg. Det er dem han i første rekke snakker til.  Men rundt disiplene sitter sirkler av mennesker som også hører. Og blant dem sitter vi.

Når jeg leser disse saligprisningene, så er det ikke vanskelig å tenke på Knut Ivar. Noen disipler setter seg så nærme Jesus. De følger så nøye med på alt det Mesteren sier, de følger alle hans bevegelser, på en sånn måte at etter hvert begynner de å ligne han. 

Knut Ivar var en av dem. Han hadde begynt å ligne på Jesus.
"Hva var det særlig ved han som lignet på Jesus", spurte jeg familien?

Det var mange ting. Men én ting ble fremhevet: Han var ”ikke-dømmende”.
"Vi visste hvor vi hadde han, vi visste hva han aller helst ønsket for oss, selv når vi av og til valgte annerledes enn han ville ha gjort, men vi kjente oss alltid like betingelsesløst elsket. Han var alltid ”ikke-dømmende”.

Den som kjente Knut Ivar vet at han var opptatt av at hele Bibelen var Guds ord. Han tok ikke lett på ting. Han klarte det kunststykket som er så vanskelig for mange, å holde fast ved alt som står, og samtidig la Jesu nåde skinne gjennom alt.

Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.

Jeg tror Knut Ivar ville ha snudd rekkefølgen på de ordene.
Han ville ha sagt:
"Det er jeg som har fått barmhjertighet. Det er jeg som er tilgitt og elsket av Gud, ved Jesu død på korset for min skyld. Det er jeg som har fått så mye barmhjertighet. Det er derfor jeg kan være barmhjertig mot andre."

Det var hans aller største ønske at alle de han kjente rundt seg, skulle begynne å nærme seg den Jesus som han hadde fått bli kjent med.  At alle han kjente skulle få del i det samme gode selskapet, i festen og gleden, i nåden og tilgivelsen, i kraften. At flere skulle bli berørt av tegn og under som kunne trekke flere mennesker til han. Det var det han ba om. Det var det han fortsatte å be og snakke med Jesus om, også etter at han ble syk.

Dere ser kanskje for dere disiplene som sitter rundt Jesus og lytter til han.
Og dere ser folkemengden som sitter i flokker bak disiplene. 

For mange kan det være vanskelig å få øye på Jesus. De tenker: "Jeg er nok ikke som de aller nærmeste. Men Knut Ivar. Han så vi. I hans liv kunne vi gjenkjenne Jesus."

Så spurte de gjerne en mann som Knut Ivar: "Kan du be for meg? Du sitter så nærme. Det virker som du har lettere tilgang til han enn meg." Det er sånn enkelte kirkesamfunn har begynt å kalle noen for helgener. Mennesker som ble som et vindu til det guddommelige for folk flest. Slike mennesker etterlater seg et stort tomrom. Og jeg vet at noen av dem som kjente Knut Ivar godt nesten kan frykte for at veien til Gud blir lengre nå når han ikke er her til å be for oss og gi oss sine gode tanker. 

Men da vet jeg at Knut Ivar ville ha protestert:
”Nei, det er ikke sånn i Guds rike at noen er nærmere enn andre. At noen har bedre tilgang til Jesus. Det er det som er det fine med det Jesus har gjort for oss. Nå har vi direkte tilgang til tronen alle sammen. Vi kan snakke med kongen selv, uten mellommenn eller kvinner. Bare kom! Sett deg her – helt inntil Jesus. Da er du også sammen med Gud. Og da skal du også være sammen med han i evigheten.” 

Jeg spurte Knut Ivar en gang i sommer: "Hva vil du si til oss, hva vil du minne oss om, vi som fortsetter det aktive livet mens du er syk?"
”Dokker må husk å kvil dokker”, sa han. Jeg spurte han hva han mente.
Og da forklarte han at det var når han hvilte, at Jesus fikk mulighet til å jobbe i hans liv. Det var i hvilen store ting kunne skje. Det var da Jesus fikk tid til å berøre han og tale til han. Slik mente han nok det var også for andre, vi som strever på med mangt og mye.

Så tar vi med oss dette ordet fra en som nå har fått hvile:
”Dokker må husk å kvil dokker”.

La oss be.
Himmelske Far, vi takker deg for det du gav gjennom Knut Ivar som nå er gått HJEM. Styrk og trøst alle som sitter i sorg og savn. Vi overgir oss i din sterke hånd. Hjelp oss å leve i samfunn med deg, så vi engang kan fare herifra i fred, ved Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre. 

(Illustrasjonsfoto: Unsplash.com)