Store rustninger og små slynger (å være disippel)

(Illustrasjon: Johannes Kleppe / BibelTypografi)

Disippel har vært ett av de krevende ordene i mitt liv. Jeg har til tider forsøkt å kaste det av meg, som rustningen kong Saul la på unggutten David da han skulle møte Goliat i kamp. 

Jeg vil skrive litt om disipler. Det bør være lett. Mye stoff å ta av. Jeg har nylig skrevet bok med «disippel» i tittelen. Kan jeg regnes som ekspert nå? Å kalle seg ekspert på å være disippel er tidenes selvmotsigelse. Disippel betyr å være elev, lærling. En elev er aldri ekspert på det han gjør.
Ingen av ekspertene blant Israelsfolkets krigere hadde det som skulle til for å møte Goliat. Det trengtes en ung gutt med en slynge og noen steiner i veska. Jeg tror noe ved det som skjedde den dagen, kan si oss noe vesentlig om det å være disippel og gjøre disipler i vår tid.

Egentlig har disippel vært ett av de krevende ordene i mitt liv. Jeg har til tider forsøkt å kaste det av meg, som rustningen kong Saul la på unggutten David da han skulle møte Goliat i kamp. (1 Sam 17,38). Brynjen ble for stor og tung for han. Disippelbegrepet ble for stort og tungt.
For to og et halvt år siden skrev jeg i dagboka, på vei ut av en krevende sesong i livet og tjenesten:
"Jeg finner personlig at jeg må gi ordene "gjør disipler" fra Matteus 28,18-20 en liten pause. De vekker ikke lenger motivasjon og glede hos meg. Det er noe med disippelbegrepet. Det er så nært beslektet med disiplin at jeg i alt for stor grad tenker pisk og spanskrør."

Så klarte jeg det ikke likevel. Klarte ikke slippe tak i disippelordet og erstatte det med noe annet. Det ville også være å kaste barnet ut med badevannet. For ordet var ikke problemet. Ordets tolkningshistorie i mitt liv var problemet. Jeg hadde gjort disippelbegrepet til en tvangstrøye. Som ung misjonær i Brasil gjorde jeg mange mislykkede forsøk på å sette disippeltreningen av de unge nyomvendte kristne på en formel. Hvilke komponenter måtte med i en troverdig disippelgjøringsprosess? Vi trenger å «utruste mennesker», sa vi både der og i menighetsmiljøene jeg møtte senere i Norge. Men rustningen hadde en lei tendens til å komme etter prinsippet «one size fits all». Det stemte ikke med realitetene. Disipler er mennesker. De kommer i alle størrelser.

David kastet av seg den alt for store rustningen. Han fant i steden steiner som passet til slyngen han allerede hadde med seg hjemmefra. Kan det være at det viktigste disipler trenger å ha med seg på ferden, allerede finnes i huset deres? Og resten finnes langs veien der de går? Da er «huset» et bilde på vår åndelige familie og våre naturgitte gaver. Og "de glatte steinene" han fant til slyngen er et bilde på løftene, formaningene og oppmuntringene i Bibelen, lest inn i vår egen og andres livssituasjon her og nå, mens vi går.

1) Å bli en disippel av Jesus starter med at vi blir gitt tilgivelse, frelse og Den hellige ånds gaver i dåpen, i en atmosfære av tro. Dåp og disippelskap hører sammen, i følge Bibelen. (Matt 28,18-20). Om dette skjer tidlig eller senere i livet, vil være forskjellig. Men "slyngen" får vi i og med dåpen. Åndelige mødre og fedre i vår storfamilie har som oppgave å lære oss å bruke slyngen. Hvis den ikke blir lagt bort og glemt. En tro som ikke praktiseres er som en slynge ingen har lært deg hvordan du skal bruke. Eller med Jesu egne ord: Som en tent oljelampe som settes under et kar (Matt 5,15) . Der troen er i bruk og får utvikles, begynner vi langsomt å hente ut dens potensiale, erfare dens kraft.

2) Å være en disippel er å fortsette å være sammen med Jesus mens vi går gjennom livet. "Jeg er med dere alle dager". Alle slags dager. Over alt. I alle rom. I et elvefar eller langs veien kan vi plukke opp nye glatte steiner som vi legger i veska. Allerede samme dag kan nettopp de steinene komme til nytte i en utfordrende hverdagssituasjon. Guds levende ord er en uuttømmelig kraftkilde, et forrådskammer som vi alltid har for hånden. Gamle ord får nytt innhold inn i nye situasjoner og omgivelser. Kanskje er dette en av de mest påfallende erfaringene jeg som disippel har gjort meg ettersom årene har gått. At ordene i den gamle boka er sanne: "Som dine dager er skal din styrke være". (5 Mos 33,25)

3) Å gjøre disipler er ikke å nedkjempe menneskers egenvilje med våre ord og uslåelige argumenter. Krigsmetaforer har til tider blitt misbrukt i misjonssammenheng. I følge det nye testamentet er ikke en gang den Goliat vi møter et menneske av kjøtt og blod. Men disipler gjøres likevel ikke uten kamp. Disipler blir til i kamp mot "makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet". (Ef 6,12). Det er kontroversielt å si sånn i våre dager. Det passer dårlig med et sekulært verdensbilde. Jeg gjør det likevel.

Hvor er fienden? I første omgang behøver jeg ikke å gå langt. Den åndelige fienden finnes inni meg, som lysten til det onde i mitt hjerte, slik det hette i den gamle syndsbekjennelsen. Det er grunn til bekymring når enkelte bare ser fienden i omgivelsene, men mener seg ferdig med han i eget liv. I min lutherske arv har jeg med meg et realistisk menneskesyn som står seg i møte med vår samtid.
Lutherdommen har med rette møtt mye kritikk for å gjøre mennesket skrøpeligere enn det er. Mennesket er skapt i Guds bilde, og vi er selvsagt mer enn vår synd.

Men vi er ikke i den grøfta i dag. Synden snakkes lite om. Når Goliat brøler, har vi så lett for å unnskylde han, eller vi forsøker å venne oss til at han er der, i høyden snakke vennlig irettesettende, i steden for å konfrontere han kompromissløst. Det som står Guds vilje imot gjemmer seg både i oss som enkeltmennesker, i kulturen og i samfunnsstrukturene. Det kan være en krevende åndelig øvelse å identifisere og konfrontere Goliat i vår tid, særlig når det ofte samtidig må et ærlig møte med oss selv til. Men disipler kommer ikke utenom Goliat, når vi vil ta på alvor hva det betyr å gjøre disipler. Luther brukte uttrykket "den daglige omvendelse". Disippelkultur er ofte motkultur. Å bekjempe menneskehandel som er blitt en integrert del av samfunnsstrukturer. Å bekjempe seksuell trakassering som er et kulturelt fenomen. Å omvende meg fra å sende meldinger på mobilen mens jeg kjører, for det kan føre til at jeg tar liv av mennesker. Raske eksempler på ubehagelig aktuelle synder.

Kampen er det ikke vi som fører i egen kraft. Jeg bruker steinene til David som bilde på kraften i ordene vi henter fra Bibelen. Det er en parallell til Paulus sin beskrivelse av Guds ord som «sverdet» i Åndens rustning i Efeserbrevet 6. Men her og nå finner jeg mest mening i slyngen og steinene til unggutten David. Selv om han siden tok i bruk både rustning og sverd, var det de enkle steinene fra et elveleie og den lille slyngen hjemmefra som nedkjempet den store Goliat. Jeg tror det ligger dyp av åndelig visdom her:

Det handler om hva vi tror på, hva vi setter vår lit til. Er det våre ressurser, vårt hellige liv, vår kompetanse, våre ferdigheter? Er det forbindelsene våre, statusen, det rette nettverket? Er det våre bøker, alt kursmateriellet, våre utallige nyttige verktøy og apper, ofte lastet ned eller fløyet inn fra utlandet? Slike i og for seg gode hjelpemidler, kan bli avguder i det øyeblikket vi tror det er de som gjør oss og andre til disipler. Det er Ordet bak alle ordene vi er avhengige av: Jesus Kristus, Gud som ble menneske for å utkjempe kampen mot synd og dødskrefter på korset, for vår skyld. Han som beseiret døden. Han som gir nåde og nytt liv hver dag. I en sammenheng der Paulus spør retorisk hvor Jesus er nå, svarer han følgende: "Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Dette er troens ord, det som vi forkynner". (Rom 10,8)

Jeg kjenner et behov for å si både til menigheten jeg er prest i og andre som leser det jeg skriver: Kjenn på frihet til å kaste av dere rustninger som ikke passer! Redskapet «Disippelrytmer» er viktig i mitt trosliv. Dette har jeg skrevet bok om. I min iver vil jeg gjerne anbefale alle å finne sine rytmer i lys av bokas fem hovedpunkter. Men rustningen passer nok ikke alle. Til deg som opplever dette fremmed og fjernt, sier jeg: La det ligge!
Men legg ikke dermed fra deg oppdraget fra Jesus om å være disippel der du er! Og la ditt liv brukes til å forme andre disipler!

Sannsynligvis ligger oppskriften til din måte å være disippel på gjemt i ditt eget hus. Han har selv lovet å være nær deg, som Ordet i din munn og i ditt hjerte. Og som dine dager er skal din styrke være. 

Dette temaet blir tatt videre i gruppeopplegg nr 2 for månedens tema i ByMenigheten - Sandnes: «Langfingeren - hva er misjonalt liv?»