Kleopas forteller 

 "Han var som en larve som har kommet ut av puppen og er blitt til en sommerfugl. Derfor kjente vi han først ikke igjen". (Illustrasjonsbilde: Unsplash.com) 



Har du noen gang lurt på hvem denne Kleopas var? For ikke å snakke om den anonyme følgesvennen han gikk sammen med på veien til Emmaus? Siden ingen kunne gi meg skikkelig svar, måtte jeg dikte litt. Fritt etter Lukas 24. 

Hei, mitt navn er Kleopas. Jeg vil fortelle deg litt om livet mitt, og om hvordan det ble forandret da jeg ble kjent med Jesus.

Jeg var bare fjorten år den gangen, og sikkert en av de yngste i følget hans.

Tante Anna og jeg hadde reist rundt med Jesus i over to år. Hvis noen spurte meg hvor hjemmet mitt var, visste jeg ikke noe bedre å svare enn: ”Det er der Jesus er”. ”Men hvor er familien din?” spurte folk gjerne også. ”Hvor er din kjente far?” Det sa de nok fordi navnet mitt, Kleopas, eller egentlig Kleopatros, betyr ”sønn av en kjent far”. Men det hjalp ikke å ha en kjent far når både han og mor døde da jeg var så liten at jeg ikke en gang kan huske ansiktene deres. Jeg hadde bare tante Anna. Hun var min mors tante.

Helt til alt forandret seg. Vi møtte Jesus. Plutselig var vi del av en familie. Det var nemlig det Jesus kalte oss: ”Dere er min mor og mine søsken, for dere følger meg”, pleide Jesus å si.

Tante Anna og jeg var to av de syttito disiplene som Jesus sendte i forveien ut til landsbyene for å vise folk godhet og fortelle dem at han var på vei. (Jf Luk 10,1-12). Det skjedde en god stund før den påsken i Jerusalem da alt ble forandret. Egentlig var nok jeg litt for ung og tante Anna litt for gammel. Men da Jesus hadde valgt ut sytti av sine disipler, stod vi der igjen. Da sa han til tante Anna: «Du er en klok kvinne som har forstått mange av gudsrikets hemmeligheter. Ta med deg Kleopas! Det blir bruk for hans unge friske føtter når dere skal bringe landsbyene budskap om fred.» Dermed ble vi også sendt ut, som de siste av disiplene, tante Anna nummer syttien og jeg nummer syttito.

Vi hadde noe stort og viktig å leve for. Jesus kom med fred. Han skulle redde landet vårt fra dårlige politikere, sykdom, fattigdom og krig. Tante Anna og jeg hadde fått en ny, stor familie. Den ble stadig større. Og hjemmet vårt, det var der hvor Jesus var.

Helt til Jesus ble pisket og slått og slept gjennom gatene i hovedstaden vår, Jerusalem og spikret opp på et kors. Vi stod på avstand og så alt sammen. Vår mester og storebror som vi hadde slike forhåpninger til. Der hang han – og døde den grusomste død.

I det øyeblikket gikk den store familien vår i oppløsning. Vi ble spredt til alle kanter. De aller nærmeste disiplene til Jesus gjemte seg på et hemmelig sted i Jerusalem. Alle var vi livredde. Hvis ikke Jesus kunne stå seg mot makthaverne, hvordan skulle vi klare det?

Foreldrene mine hadde jeg mistet da jeg var et lite barn. Jesus mistet jeg på den aller lengste fredagen i historien. Jeg var bare fjorten år. For meg var døden en fryktelig fiende. Hva hjalp det meg at min far visst nok hadde vært en kjent mann? Og var det noen som helst trøst i at Jesus var en av de mest berømte i landet? Når de begge nå var døde?

«Kom, vi drar hjem», sa tante Anna. Hun mente Emmaus, den byen vi kom fra. Til det tomme huset vi hadde forlatt da vi traff Jesus og de andre disiplene. Det var det eneste vi kunne gjøre. Men beina mine kjentes tunge som bly.

Hvordan kunne det ha seg at vi ikke kjente han igjen da han plutselig gikk der ved siden av oss og snakket med oss? Det diskuterte tante Anna og jeg flere ganger etterpå.

Tante Anna mente det måtte være fordi vi var så oppslukte av sorgen, så fulle av tårer. At vi ikke kunne se ordentlig.

Jeg har alltid ment at det var Jesus som var annerledes. Han hadde vært helt nede i dødsriket og kjempet mot djevelen på vegne av oss alle sammen. Og han hadde vunnet. Beseiret den onde og forsonet oss med vår Far i himmelen. Nå - etter oppstandelsen - var himmelrikets krefter i ferd med å forvandle ham. Slik de en gang skal forvandle alle som tror.

Den Jesus vi hadde kjent før, han var som en sommerfugl-larve. Jeg må ty til et slikt bilde, for bare slik klarer jeg å forklare det, i alle fall for meg selv. Han hadde vært den fineste larven av alle, om en larve kan sies å være fin. Men fortsatt hadde han bare vært en larve. En larve som ble innkapslet i en puppe – som for Jesus var noen hvite linklær. En puppe som ble omsluttet av en kokong – som for Jesus var en grav. Den mannen vi møtte på veien til Emmaus var fortsatt Jesus, men han var forvandlet. Han var som en larve som har kommet ut av puppen og er blitt til en sommerfugl. Derfor kjente vi han først ikke igjen.

Snart skulle han løfte sine vinger og fly og bli borte for våre menneskelige øyne. Men mange av oss som hadde fulgt ham i hans jordeliv, fikk denne muligheten til å se ham og snakke med ham ansikt til ansikt, for å kunne fortelle det videre. For meg ble det bare den ene gangen. For noen av de andre disiplene ble det flere ganger. I løpet av noen korte, intense uker, før Jesus-sommerfuglen fløy for godt.

Men det må dere vite: Han fløy ikke for å bli borte for oss! Han fløy for å kunne være nær alle mennesker som kommer til tro på ham. Det var noe av det han forklarte oss to, tante Anna og meg, den dagen på vei til Emmaus. Da skjønte vi ikke en gang at han egentlig snakket om seg selv: «Snart skal Mesteren deres gå ut av tiden for å kunne være alle steder, til alle tider, på en gang, ubegrenset av tid og rom, ved sin hellige ånd. Dere har ikke glemt hva han sa til dere: «Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere.»

Du som leser disse ordene, klarer kanskje ikke å tro på dette bare fordi jeg sier det. - Det er lett for deg å tro, tenker du kanskje. Du som fikk møte Jesus både før han døde og etter at han stod opp igjen.

Vet du, i tiden etter at dette hadde hendt på veien til Emmaus, kom jeg selv i tvil om alt sammen. Tenk om vi bare så syner og hørte stemmer, tante Anna og jeg? Tenk om vi bare innbilte oss alt sammen i feberfantasier, fordi vi var så fulle av sorg? Og så kjente jeg på dårlig samvittighet. For hvordan kunne jeg tvile, jeg som til og med hadde sittet og spist sammen med den oppstandne Jesus? Hvorfor måtte hodet mitt stå i veien for troen min?

Det var tante Anna som hjalp meg til å se tvilen min på en annen måte. Jeg var heldig som hadde henne, for hun hadde allerede begynt å se så mye mer, ikke bare med øynene i hodet, men også med hjertets øye. ”Hva var det Jesus sa til oss da han gikk og snakket med oss på veien?” sa tante Anna. Husker du at han nesten var sint på oss? Han sa: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt!» Og etterpå begynte han å utlegge for oss alt det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.

Kleopas, forstår du ikke hva det betyr?» fortsatte hun. «Det betyr at Jesus ville at du skulle bruke forstanden din til å forstå. Han ville at du skulle bruke hodet ditt, ikke la det stå i veien for troen! Den store sammenhengen i dette mysteriet om Jesus finnes gjemt her inne i Skriftene, Kleopas. I vår bibel! Det var der han lovte oss at vi skulle finne ham når vi ikke trodde våre egne øyne og våre egne følelser og opplevelser!

Jeg tror det er det han sier til deg nå når du av og til tviler, og når han ikke lenger står foran deg: Du skal gå til Ordet, helt fra Moses av og hos alle profetene. Du skal grave dypt etter Jesus. For han sa at det stod om ham hele veien. Tankene og forstanden din skal du gi til Jesus. De skal få bli brukt i hans tjeneste.

Du skal møte mange mennesker på din vei som trenger litt av alt sammen: De trenger både å høre vårt vitnesbyrd, vi som faktisk så ham levende og talte med ham. Men så trenger de også å forstå hvorfor Jesus måtte død, at det måtte skje for å oppfylle Guds plan for å frelse alle mennesker. Og all denne kunnskapen er gjemt som hemmeligheter i hans ord som han har gitt deg forstand til å utforske.

Det vi har sett og hørt, og fortsatt skal se og oppleve sammen med Jesus og vennene hans, det skal alltid bygge på sannheten i hans ord. Det er det som er grunnmuren og veggene i troshuset vårt, Kleopas, som er så sterkt at det kommer til å stå helt til Jesus kommer tilbake. Og litt etter litt skal både du og de menneskene du og jeg møter, fylle dette huset med opplevelser og erfaringer av det Jesus fortsatt gjør for oss og gjennom oss, slik som han lovet. Synder blir tilgitt, sykdommer blir helbredet, undertrykte blir satt i frihet. Og når vi er sultne på mer av Jesus, da inviterer vi vennene våre til måltidet hans i dette troshuset vårt, slik han sa vi skulle gjøre.»

Tante Anna er ikke lenger hos meg. Hun ble gammel, og gikk for å være sammen med Jesus i det fullkomne gudsriket. Men Jesus dør aldri mer. Derfor er jeg aldri alene. Og familien min den har fortsatt å vokse.

Det er nesten alltid fullt rundt bordet når vi spiser. Og så ofte det passer slik, tar jeg fram det spesielle usyrede brødet og bryter det og deler det ut sammen med vinen, slik at Jesus får fylle oss igjen med sin nåde og sitt nærvær. Da er det som om jeg både ser han og kjenner han inni meg:

«Kristi kropp - gitt for deg.

Kristi blod - utøst for deg».

Vil dere også være min familie - av mødre og fedre, barn og barnebarn som tror at livet har seiret, midt i en verden som skriker etter frelse og fred? Så bli litt lenger! Kom til bordet og del brødet med oss! Brødet som gir nytt liv!



Vidar Mæland Bakke | Fritt etter Lukas 24

Kommentarer

Populære innlegg