Spires plass

Fra seminar om "slitesterkt disippelliv" på DELK sitt sommerstevne 2018. (Foto: Tormod Fredriksen/ DELK) På sankthansaften (23.6.2018.) var jeg på DELK sitt sommerstevne på Gjennestad i Vestfold og holdt ettermiddagsseminar om "Disippelrytmer - håndfast hjelp til et slitesterkt disippelliv". Seminaret bygger på boka som ble utgitt i august 2017 og varer en time. Jeg legger ut link til DELK´s eget opptak av seminaret her, hvis noen har interesse av enten å friske opp noe av stoffet fra "Disippelrytmer" eller høre om det for første gang. Med ønske om at alle sporadiske eller faste lesere av denne bloggen får en sommertid der vi er til stede i eget liv - og kan erfare at Gud alltid er det! Lydopptak: "Seminar om Disippelrytmer"

" Hvilket øyeblikk jeg husker aller best fra den sommeren? Jo, det var den dagen da jeg lærte meg å knytte skolissene helt alene." Det er noe med det å være på reise. Når den vanlige hverdagsrytmen får lov til å brytes av uvanlige øyeblikk et annet sted enn hjemme. Når rammene er litt annerledes. Da kan mestringsfølelsen over selvknyttede skolisser bli et mirakel, på linje med redningen fra et ublidt møte med vannet, overnatting på en låve i regnvær og en brann som ikke tok liv.  I det siste har jeg tenkt en del på ferieminner fra barndommen. På hvor viktig det er at vi forteller de gode historiene videre til neste generasjon. Og på at vi ikke skal tenke smått om hva som fester seg av sterke minner i et barnesinn på fem og et halvt år. Hvilke minner skal Gud få skape der du er denne sommeren, sammen med noen du er glad i? Det er trettini år siden jeg var fem og et halvt år gammel, og vår familie kjørte Norge på langs, fra Hamar til Tromsø. To løsningsorienterte

Jeg ble kjent med Knut Ivar noen måneder før han ble syk. Jeg følte meg heldig. Vi trodde begge at dette var en relasjon som skulle vare lenge. Jeg tenkte på Knut Ivar da jeg leste bibelteksten om Johannes Døperen for denne søndagen.  (På trykk i spalten «Søndagstanker» i Stavanger Aftenblad på Sankthansaften) I månedene etter at han fikk den alvorlige sykdommen, var det helst situasjonen i kirka og drømmene vi hadde for framtiden han ville snakke om. De siste ukene forberedte han seg på at det kanskje likevel gikk mot slutten. Vi feiret nattverd, vi snakket om døden og det som ventet etterpå, og vi ba sammen. Knut Ivar var en som brukte mye tid på å be for folk. Ofte var det slike som kjente seg på utsiden av det gode selskap. Han hadde sett Jesus helbrede. Slike ting snakket han om med en stillfarende overbevisning. Det var som om veggen mellom det naturlige og overnaturlige var noe tynnere hos Knut Ivar. Han talte ikke i utrengsmål. Men de som satte seg ned og ga han tid