Ferien jeg aldri glemmer

"Hvilket øyeblikk jeg husker aller best fra den sommeren? Jo, det var den dagen da jeg lærte meg å knytte skolissene helt alene."

Det er noe med det å være på reise. Når den vanlige hverdagsrytmen får lov til å brytes av uvanlige øyeblikk et annet sted enn hjemme. Når rammene er litt annerledes. Da kan mestringsfølelsen over selvknyttede skolisser bli et mirakel, på linje med redningen fra et ublidt møte med vannet, overnatting på en låve i regnvær og en brann som ikke tok liv. 

I det siste har jeg tenkt en del på ferieminner fra barndommen. På hvor viktig det er at vi forteller de gode historiene videre til neste generasjon. Og på at vi ikke skal tenke smått om hva som fester seg av sterke minner i et barnesinn på fem og et halvt år. Hvilke minner skal Gud få skape der du er denne sommeren, sammen med noen du er glad i?

Det er trettini år siden jeg var fem og et halvt år gammel, og vår familie kjørte Norge på langs, fra Hamar til Tromsø. To løsningsorienterte foreldre med tretten års fartstid fra støvete landeveier på Madagaskar med seks søsken i alderen seksten til fem år, stuet inn i en grønn Peugeot.

Ingen av oss glemmer det dramatiske synet av campingvogna til Farfar som vi hadde lånt. Den som stod i lys lue på en parkeringsplass midt i sentrum av Dombås på reisens første dag, utbrent etter få minutter. Fortvilelsen blandet med takknemligheten. Ingen kom til skade. Den fromme søsteren min som så på flammene og gråtende ropte: "Bibelen min!" Joda, det kunne gått verre. 

Den påfølgende natta da vi andre sov på en campinghytte mens Pappa og mine to storebrødre kjørte tilbake til Hamar og hentet husteltet. De neste dagene da vi slo opp teltet i hagene hos vennlige misjonsvenner. Det skulle vise seg at de fantes i hopetall langs reiseruten nordover. På 70-tallet hadde store deler av Norges befolkning et nærmere forhold til Antsirabe, Mangarano og Antananarivo enn til sitt eget nabolag. Den morsomste overnattingen var da vi satte opp teltet inne på en låve. Det regnet så mye den kvelden at husfolket ikke syntes vi kunne overnatte i hagen.

Jeg husker sjokket da faren min en dag beordret mine to storebrødre ut av bilen. Det var noe med erting av søstrene og uønskede kroppslyder og lukter. Og jeg husker lettelsen da han snudde bilen etter noen minutter, kjørte tilbake og plukket dem opp igjen.

Jeg husker Polarsirkelen, same-markedet langs veien og Ishavskatedralen. Nestbest husker jeg kanoturen på leirstedet utenfor Bodø da jeg trodde jeg druknet. Faren min skulle gå oppi kanoen etter meg, men glemte sitt eget påbud om aldri å stå i en kano. Jeg husker det faste grepet hans og redningen etter det som føltes som tretti minutter under vann, som visst nok bare skal ha vært tre sekunder.

Hvilket øyeblikk jeg husker aller best fra den sommeren? Jo, det var den dagen da jeg lærte meg å knytte skolissene helt alene. Jeg husker akkurat hvor jeg var. Jeg husker den brusende stoltheten. Det er mitt sterkeste minne fra sommeren 1979.

”Når barna deres i morgen spør: Hva betyr disse steinene? skal dere svare: Vannet i Jordan ble borte foran Herrens paktkiste. Da den kom ut i elven, ble vannet i Jordan borte, og disse steinene skal israelittene ha som et minne om det for all fremtid.” (Josva 4,6)

Det er noe med det å være på reise. Når den vanlige hverdagsrytmen får lov til å brytes av uvanlige øyeblikk et annet sted enn hjemme. Når rammene er litt annerledes. Da kan mestringsfølelsen over selvknyttede skolisser bli et mirakel, på linje med redningen fra et ublidt møte med vannet, overnatting på en låve i regnvær og en brann som ikke tok liv. Og våre egne mirakler kan veves sammen med de store fortellingene på vår tros kollektive tidslinje. Den om vannet i Jordanelva for eksempel, som måtte vike til side for at Israelsfolket kunne gå tørrskodd over.

Gamle minner fra en fjern fortid og nye minner som skal skapes i sommer. De lever ikke videre uten at de gjenfortelles.

Så hvilken minnestein fra ditt liv tar du fram og gjenforteller til dine etterfølgere i sommer? Og skal tro hvilke nye minnesteiner Gud vil gi deg denne sommeren?


En frittstående lydversjon av denne fortellingen kan høres som en familieandakt på ByMenighetens nettsider: 
https://www.bymenigheten-sandnes.no/taler/2018/20180624.mp3

Kommentarer

Populære innlegg