Begeistrede åttiåringer


«Og alt vi ser har dobbelt liv fordi vi sanser det sammen.» (Hans Børli)

Mine kjære foreldre fyller åtti år dette året. Det fikk vi feire denne helgen i Os. Høydepunktet var middag på ærverdige Solstrand hotell med barn, barnebarn, svigerbarn og oldebarn. 

Folk samler på så mangt. Frimerker, mynter, sure sokker. Mine foreldre brukte de første årene av samlivet sitt til å samle på egne barn. Seks unger på elleve år er ikke småtteri. Så bare fortsatte de å samle. På svigerbarn, sytten barnebarn og så langt tre oldebarn. De har også samlet på andre. Å fylle stuene sine med folk har vært deres livsstil, uansett hvor de har bodd i verden. 

Programmet var en reise gjennom åtte tiår. De seks barna og noen av barnebarna hadde fått utdelt hvert sitt tiår fra 40-tallet og frem til nå. Gjennom kåserier, historiske anekdoter, film, bilder, sanger fra ulike tidsepoker, dikt og quiz ble det en fabelaktig ettermiddag som vi skal leve på lenge!

Jeg sitter igjen med stolthet og takknemlighet over det livet mine foreldre har levd og fortsatt lever gjennom skiftende tider. De traff hverandre på Firda gymnas på 50-tallet, studerte og etablerte familie i Oslo, lærte fransk noen måneder i Paris før til sammen tolv år på Madagaskar, tre år på Hamar, elleve år på Stranda og nå tjueseks år i Os.

Det er ikke bare glansbilder. Det er både lys og mørke. Alle mennesker har sine kamper å kjempe. Også i vår familie lever vi med både gode og vonde konsekvenser av valg som våre foreldre tok og valg som på ett vis historiens gang og omgivelsene tok for oss. 

Det er de lyse fargene som likevel dominerer dette mangfoldige livslerretet. Mine foreldre er mine forbilder på så mange måter. For alt de har gjort og alt de står for. For evnen til å takle endringer når det krevdes. 

De er også forbilder i ydmykhet. De minner oss igjen og igjen om at de ikke tar velsignelsene og mulighetene livet har gitt dem som en selvfølge. Og når vi kan bekymre oss over at sykdom og minkende krefter gjør hverdagen krevende for dem, er de selv blitt eksperter på å se etter alle de lyse fargene i bildet og minne oss om dem. «Vi er så takknemlige over alt vi har», sier de. Og vi tror dem. De har ikke gått seg sure på sine eldre dager. I steden har de hatt en voksende evne til å la seg begeistre av alt mulig de ser og opplever. Kanskje er det en gave de har. Men jeg tror også det er et valg.  

Endelig har de fått god tid. Det er det ikke alle som rekker å få noen gang. Hver morgen setter de seg til med frokosten og kaffekoppen, leser et andaktsord og ber for oss alle etter tur, barn, barnebarn, svigerbarn og oldebarn. Og den verden som omgir dem. Det er nok en større gave til oss enn vi aner. 

«Å flytt deg nærmere inn til meg her på kjøkkentrammen. Den er så svimlende kort, den stund vi mennesker er sammen». 

(Hans Børli)

—-

(Foto: Liv Harriet Storhaug Bakke)

Kommentarer

Populære innlegg