Spires plass

Vi skal være glade for at lyset slås på. Det er nødvendig at bevisstheten om åndelige lederes feilbarhet og fallgruver styrkes. Jeg tror det fører til at det blir vanskeligere å falle på dette området.   Menighetsledere, og særlig vi som er menn, lærer at vi stadig må jobbe med våre holdninger og rutiner for hvordan vi omgås mennesker av annet kjønn, både i tjenesten og privat. Vi trenger også mennesker rundt oss som utfordrer og ansvarliggjør oss regelmessig på vår livsførsel.   I talen min sist søndag i ByMenigheten begynte jeg med å snakke om menigheten Willow Creek i Chicago og deres grunnlegger og mangeårige hovedpastor Bill Hybels. Det gjorde vondt, men kjentes nødvendig. Etter en samtale i vårt menighetsråd i går, var det enighet om at jeg skal skrive litt mer om tematikken her. Da ByMenigheten-Sandnes startet som Lundehaugen menighet i 1999, var Willow Creek en stor inspirasjonskilde. Det var her menigheten hentet ideer til menighets-strategi, cellegrupper, led

Illustrasjonsfoto: Ines Ferreira/Unsplash.com SØNDAGSTANKER: Her sitter vi med mer fritid enn noen gang, men tilsynelatende ute av stand til å logge ut og koble i fra. Hva ville Jesus ha sagt til oss? (På trykk i Stavanger Aftenblad, 4.8.2018) Siden eplet ikke falt så langt fra stammen, er jeg kanskje ikke den rette til å uttale meg. Jeg tør likevel påstå at det hjemmet jeg vokste opp i ikke var særlig mye strengere enn mine venners hjem, uansett livssyn. På ett punkt var det likevel noe som skurret for meg. Mine foreldre likte ikke kortspill. Jeg forstod ikke hvorfor. Så måtte de etter hvert gi seg. Mine eldre søsken brakte kortstokken inn i huset. En ny tidsalder var i emning. Selv mine foreldre deltok etter hvert, i alle fall så lenge vi spilte ”vriåtter”. Det tok likevel virkelig av først da noen fant på å kjøpe et sett med UNO-kort til dem. Her kunne de spille en litt mer sofistikert utgave av det samme spillet, uten å bli minnet om bildene og symbolene på den ga