Ukalkulert godhet

(Illustrasjonsbilde: Rhodi Alers de Lopez/Unsplash.com)


Han kjente et sug i magen. Klarte ikke lenger å holde profesjonell avstand. Så handlet han. 

Som prest er det ikke vanskelig å identifisere seg med situasjonen som møter oss i begynnelsen av søndagens bibelfortelling. (Lukas 7,11-17. Hele teksten gjengitt nedenfor). 

Ikke at alle prester har kjent på kroppen hvordan det er å miste sine aller nærmeste. Men vi har vært i det andre følget. Rett bak Jesus. Blant de første som møter mennesker i sorg. Jesus er vårt store forbilde. Jeg har kollegaer som gjennomfører et stort antall begravelser gjennom et år, langt flere enn meg. Da er det uunngåelig å regelmessig stå ansikt til ansikt med aldeles hjerteskjærende situasjoner. Som i denne fortellingen om enken som nå også har mistet den eneste sønnen sin.

Profesjonell avstand

Dette å vise ”inderlig medfølelse” er ikke noe vi egentlig kan lære på skolen, selv om empati er tema i utdanningen både hos prester og helsepersonell. Da som noe vi trenger å ha, men som vi også må passe oss litt for. Ordet på gresk for reaksjonen til Jesus beskriver et indre kroppslig ubehag. Et slags sug i magen. Noe som kan inntreffe når vi mennesker ikke holder såkalt profesjonell avstand. Hver gang uttrykket brukes om Jesus, følges det av handling. Ukalkulert godhet.

Uten medfølelse kan min tjeneste for andre få et kaldt drag over seg. Det er det samme med et helsevesen uten medfølelse. En stadig voksende pasientkø og kravet til rettferdig behandling overskygger lett individuelle behov.

Førsteprioritet

Medfølelsen gir rom for barmhjertighet. Jesus så enkeltmennesker i mengden. Jeg tror jeg har dekning for å si at Jesus praktiserte empati og nærhet i møte med den enkelte foran rettferdighet for alle. Var Jesus først og fremst opptatt av rettferdighet, burde han ha helbredet alle syke i Israel og vekket opp utallige som døde på tragisk vis hver dag mens han gjestet jorden. Ingen rapporter tyder på at han gjorde det. Kan det tenkes at han modellerer noe for oss mennesker som sjelden makter å være både medfølende og fullt ut rettferdige på samme tid? I så fall viser han at vår førsteprioritet skal være å se og møte det enkeltmennesket som står rett foran oss med innlevelse og omsorg. Jeg ønsker å være slik. Selv om jeg ofte også må skjerme meg. En grenseløs empati kan gjøre oss syke og handlingslammede. Vi er bare mennesker, ikke Gud.

Det siste ordet

Folk i Jesu følge har ikke monopol på å vise inderlig medfølelse og oppriktig omsorg. Heller ikke på å bekjempe urettferdighet. Ateister kan gjøre det like bra. Vi er ikke stort bedre enn andre til å holde dødskreftene på avstand heller. Bare én oppgave har vi monopol på: Å formidle håpet om kroppens oppstandelse etter døden. Søndagens fortelling peker mot påsken: Jesus som gjennombores på korset av empati med en lidende verden. Guds måte å vise virkelig rettferdighet på. Jesus som seirer over dødskreftene. Han som får det siste ordet når døden har sagt sitt. Folk må si fra hvis jeg slutter å snakke om troen på et liv etter dette. Da er det på tide å finne seg et annet yrke.

(Først publisert som «Søndagstanker» i Aftenbladet, 15.9.2018)



Teksten for 17. søndag i treeenighetstiden: Lukas 7,11-17

Jesus oppvekker enkens sønn i Nain

Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folkDette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.  (Kilde: Bibel.no) 

Kommentarer

Populære innlegg