Åndelige realiteter


Bildet fra Zion National Park i Utah er tatt av Hans Lie, dyktig amatørfotograf i ByMenigheten- Sandnes


”Selvfølgelig var det noe med tidspunktet og omstendighetene. Men for meg handlet det der og da om å bli revet ut av min egen innestengte verden der jeg i langt tid bare hadde klart å se så vidt forbi min egen nesetipp – til at jeg plutselig ble helt overmannet og overveldet av en større virkelighet, Guds virkelighet, som jeg også var og er en del av.”

(Utdrag av en tale holdt i ByMenigheten, 14.10.2018. Kan høres i sin helhet her.)

Vi her i Norge er forsiktige med å snakke om våre opplevelser sånn litt utenom det vanlige med Gud. Kanskje er det denne innebygde frykten for å framstå som mer åndelig eller som en  flinkere kristen enn andre. Eller kanskje er det frykten for at noen skeptikere skal komme og slå opplevelsen i hjel med å analysere og forklare. Det er alltid mulig å radbrekke en subjektiv opplevelse med å vise til hvordan følelsene våre kan spille oss et puss, hvordan kroppen vår kan reagere i gitte situasjoner, hvordan tilfeldigheter spiller inn.

Dreven skeptiker

Jeg er selv en ganske dreven skeptiker. I perioder av livet har jeg for eksempel vært ganske god til å skyte ned alle merkelige innfall som handlet om at jeg skulle våge noe litt utenom det vanlige. Fornuften – som jeg forresten også har fått av Gud – slår inn ganske sterkt til tider. Men noen ganger lurer jeg på om jeg forveksler fornuft med menneskefrykt. Frykten for å skille meg ut. Kan det tenkes at jeg mer enn en gang har latt menneskefrykt stoppe meg fra å handle på Guds innskytelser?

Jeg tror Gud spiller på lag med vårt sanseapparat og våre følelser når han kommuniserer med oss. Han har også skapt vår sunne skepsis og fornuft.  Også dette vil han vi skal bruke. For slettes ikke alt det som mennesker har trodd er fra Gud – viser seg å være det.

Skjelning

I denne skjelningsprosessen trenger vi fellesskapet av kristne der vi sammen tolker våre erfaringer i lys av det åpenbarte ordet vi har fått i Bibelen. Den rommer den store fortellingen som korrigerer og gir dybde til våre små fortellinger.

Opplevd gudsnærvær – og fravær

Jeg vil fortelle om en av mine viktigste gudsopplevelser, som mitt lille bidrag til å utfordre skeptikeren i oss – og til å øve oss på å dele erfaringer som har vært viktige for oss. Jeg tror også det er viktig at vi begynner å dele slike små og større erfaringer med dem som tviler – eller helt har mistet troen på at det finnes en Gud som vil dem vel.

Når dere hører om min gudsopplevelse, kan det hende dere blir skuffet. Den er ikke såkalt overnaturlig, hva nå det måtte bety. Men der og da var det en objektiv og ytre sanseopplevelse som spilte på lag med min egen personlige historie. Øynene mine ble åpnet på en ny måte. Noen brikker  falt på plass. Når jeg ser tilbake på mitt snart femogførtiårige lange liv, så finnes det noen sånne gudsøyeblikk. For meg har de vært helt avgjørende.  

Denne gudsopplevelsen inntraff da jeg var femten år. Den skjedde etter den første av etter hvert ganske mange perioder i mitt liv som handlet om trosmessig mørke, tvil og opplevelse av gudsfravær. Jeg har etter hvert begynt å venne meg til at følelsen av gudsfravær er nesten like naturlig i mitt liv som følelsen av gudsnærvær. Når jeg til tider er deprimert, er det som om jeg forsvinner inn i en boble av selvopptatthet der alle sanseinntrykk fordreies og Gud også blir veldig fjern. Da må andre tro for meg – og bære meg. De må minne meg om vår felles tro som er forankret i en større virkelighet – velsignet uavhengig av mine følelser og sanseinntrykk.

Jeg har nok lært like mye om Gud og troen min fra periodene med opplevd gudsfravær som jeg har av perioder med opplevd gudsnærvær. Men mens de står på, er de vonde, både for meg og mine omgivelser. Jeg er nok usikker på om de er verdt prisen. Det vil jeg skrive mer om en annen gang.

Mount Zion år 1989

Nå vil jeg snakke om øyeblikk av opplevd gudsnærvær. Et sånt hadde jeg i USA, i delstaten Utah, på tidenes ferietur sommeren 1989. Denne gangen var det bare foreldrene mine og jeg.

Jeg var på vei ut av denne boblen av depresjon og selvmedlidenhet som hadde vart i et halvt år. Vi hadde vært på reise i USA en stund, og nå hadde vi leiebil og kjørte til en nasjonalpark som mormonerne har kalt for Zion, oppkalt etter fjellhøyden der byen Jerusalem ble bygget.

Min sterke åndelige gudsopplevelse skjedde bare rett og slett i det vi kjørte inn i den dalen der fjellene på bildet over plutselig stod rett opp rundt oss. Det passet seg ikke å fysisk falle på kne inne i bilen mens foreldrene mine så på. Men inni meg gjorde jeg det. Jeg ble så følelsesmessig overveldet av den naturen Gud hadde plassert der, at min helt intuitive respons var å tilbe han.
          
Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. (Salme 121,1-2)

Selvfølgelig var det noe med tidspunktet og omstendighetene. Men for meg handlet det der og da om å bli revet ut av min egen innestengte verden der jeg i langt tid bare hadde klart å se så vidt forbi min egen nesetipp – til at jeg plutselig ble helt overmannet og overveldet av en større virkelighet, Guds virkelighet, som jeg også var og er en del av. Det er den virkeligheten som Gud har skapt og hvor jeg får lov til å høre til. Og jeg ble fylt av en slags uforklarlig fred. Av typen: Gud har kontroll. Jeg forstår ikke alt. Det er mye som fortsatt ikke gir mening. Men det er ikke jeg som skal fikse dette. Gud er så mye større enn mitt hode og mine følelser.

Så kan skeptikeren si: Da kunne du etterpå ha blitt både buddhist, hinduist og muslim. Og det er sant. For den storslåtte erfaringen av Gud der og da, kunne ikke stå på egne bein. For meg gikk veien helt naturlig tilbake til en kristen tro og et fornyet møte med den treenige Gud i Bibelen.

Gud på tronen
Dette er ikke en gudsopplevelse som kan måle seg med for eksempel Jesajas visjon i tempelet nær Sion-fjellet, 600 år før Jesus ble født. (Jes 6,1-8). Og jeg er heller ingen profet.  Men likheten med min egen opplevelse der inne i nasjonalparken Zion, i 1989, var at den hjalp meg til å få et større bilde av hvem Gud er. At jeg skal slippe å være konge i mitt eget liv, en som har all kontroll og oversikt. At det er Gud som får sitte på tronen. Og at livet har en større mening og hensikt enn jeg til en hver tid ser når jeg ofte går med skylapper – og ofte ser mer innover i meg selv – enn utover og oppover.


Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot.
Hele jorden er full av hans herlighet.
Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, den allmektige,
han som var og som er og som kommer.
Velsignet er du, Far.
Før verdens grunnvoll ble lagt valgte du å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord.
I ham har du utvalgt oss til å være hellige for deg. Far, la viljen din skje.
Send oss!


(Utdrag fra tale i ByMenigheten-Sandnes, 14.10.2018  over Jesaja 6,1-8. Talen kan lastes ned her.)

Kommentarer

Populære innlegg