En tale til de engstelige

Illustrasjon: Rawpixel/Unsplash.com

(Trykket som "Søndagstanker" i Stavanger Aftenblad, 8.12.2018)

Når hodet og resten av kroppen er stinn av bekymringer, kan det være lettere slitsomt å høre på dem som sier: ”Tenk positivt!” Husk at det er godt ment. Er du redd for å ta skade av det, får du heller bla videre. 

De som lyttet til Jesus måtte visst tåle den slags. ”Vær ikke bekymret for livet”, sa han i Bergprekenen. Men han levde seg også inn i situasjonen til dem som ikke klarte å se forbi de tårnhøye bølgene. I søndagens tekst bruker han det tidløse bildet om en kvinne som er engstelig før hun skal føde. Når barnet er født, har hun glemt smertene. ”Også dere er engstelige nå”, sa han til de nærmeste vennene sine. ”Men jeg skal se dere igjen!”

Mørket var i ferd med å ta kvelertak på disiplene den kvelden. De hadde begynt å ane at Jesus ville komme til å overgi seg. Døden ventet han. Hvordan ville det gå med dem etterpå? 

Håpet som drivkraft

Vennene til Jesus er ikke de eneste verken før eller siden som engster seg for framtiden. Å bekymre seg for livet er menneskelig. Selv vi som tror på Jesus har lett for å tenke at han ikke kan ha noen særlig innvirkning på verdens skjeve gang. Hvordan er nå egentlig denne sammenhengen mellom det han gjør og det vi selv må gjøre?

Det kristne svaret er at Guds løfter for framtiden ligger fast og at allerede nå trenger lyset seg fram i vår synlige verden. Han ber oss ikke sitte passivt og se på. Med håpet som drivkraft, kan vi trassig tenne lys i mørket og velsigne våre omgivelser med handlinger båret av ustoppelig tro og radikal kjærlighet. ”Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn”, sier Jesus. Og likevel ligger framtiden i Guds hender, ikke i våre. 

En tro som tar både Gud og virkeligheten på alvor, kan endre våre hverdagsliv, våre familieliv, våre lokalsamfunn, politikkens avgjørelser, mulighetene til å skape fred, til å forsone mennesker i konflikt, til å se skjønnheten i det heslige, til å bringe håp inn i de aller mest håpløse rom. 

Mørk bakgrunn

Det er ikke slik at Jesus bare klapper meg på skulderen og sier at alt skal gå bra. I hans selskap får livet mitt også daglig et kritisk korrektiv. Noen dager fremstår ondskapen med overlegen styrke i mitt eget hjerte og i mine omgivelser. På mange måter tegner Bibelens fortellinger opp en mørk bakgrunn, som bare bekreftes når jeg skrur på Dagsrevyen og ser nyhetene. 

Men vår verden seiler ikke sin egen sjø i et fortapt mørke. Da ser vi bare den mørke bakgrunnen og ikke den lyse forgrunnen. Troens verden er ikke adskilt fra virkelighetens verden.

Utålmodige vitner

Mennesker som virkelig har "sett lyset", slik som hyrdene på marken, eller som disiplene da de møtte Jesus igjen etter oppstandelsen, de begynner ikke å leve i en fantasiverden. Nei, de reiser seg og går mot framtiden med håpet i øynene. Ikke som passive engstelige tilskuere, men som utålmodige vitner om et kongerike der hatet fortrenges og kjærligheten seirer.

Gi rom i adventstiden for positive tanker og radikale godhetshandlinger! Noen øyeblikk glemmer du kanskje å bekymre deg. 



-------------------------

Søndagens tekst for 2. søndag i adventstiden: 

”Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.
På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen. ”

Joh 16, 21-24

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Vårblomster 

Fornuft, følelser og andre fyrlys

Fars vann