Hva har dette bildet med juleevangeliet å gjøre?

"Scéne du massacre des Innocents" av Léon Cogniet 

Finnes det overhodet noen sammenheng mellom det vakre juleevangeliet og det forferdelige scenariet som fredsprisvinnerne Mukwege og Murad beskriver fra Kongo og Irak, og som menneskerettighetsforkjemperen Tim Peters rapporterer om fra Nord-Korea? Eller befinner vi oss i parallelle univers? 

I denne adventstiden var vi mange som måtte stoppe opp og tørke tårer da de verdige fredsprisvinnerne Denis Mukwege og Nadia Murad fortalte om deres kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i krig og væpnede konflikter. Sterkest var det å høre om overgrep på uskyldige små barn.

På lørdag får vi som bor i Sandnes anledning til å treffe den anerkjente menneskerettighets-forkjemperen  Tim Peters. Han kommer sammen med filmskaperen Thea Haavet og generalsekretær i Stefanusalliansen, Ed Brown. I ”Katakomben”, kjellerrommet under våre kontorlokaler, inviteres vi til å se en halvtimes dokumentarfilm og bli bedre kjent med Tim Peters kamp for å gi verdighet og framtid til fortvilte nord-koreanere, flertallet kvinner, på flukt fra Kims terror-regime i Nord-Korea. (Kl. 16.00). Seksuell vold utført av regimets menn i Nord-Korea er et utbredt fenomen og en tolerert hemmelighet, i følge en fersk rapport fra Human Rights Watch.  

Barnemordene i Betlehem

Bildet over er kalt Scéne du massacre des Innocents (Scene fra massakren av de uskyldige).

Det er Michael Frost som i en adventsbetraktning fra 2017 gjør oss lesere oppmerksomme på dette franske maleriet av Léon Cogniet fra 1824. Bildet henger i Musée des Beaux-Arts, Rennes. 

Finnes det overhodet noen sammenheng mellom juleevangeliet og det forferdelige scenariet som fredsprisvinnerne Mukwege og Murad beskriver fra Kongo og Irak, og som Tim Peters rapporterer fra Nord-Korea? Sammenhengen finnes gjemt i dette bildet av en kvinne som tviholder på sitt barn, vel vitende om at det bare er snakk om sekunder før hun blir innhentet av Herodes´ soldater. Hendelsen står beskrevet et stykke ute i Matteus sin versjon av juleevangeliet, Matt. 2,16: ”Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre”.

I maleriet er selve massakren et bakteppe. Kunstneren velger å fokusere på denne ene kvinnen med barnet. De er begge barføtte for å understreke sårbarhet. De har ingen fluktmuligheter. De er tvunget inn i et hjørne. Kvinnen ser skrekkslagent rett mot oss. Vi trekkes nærmest inn i tragedien. Blikket hennes spør: ”Er dere kommet for å ta barnet mitt?” Vi plasseres nærmest på overgripernes side. I det minste tvinger spørsmålet seg fram: Hva gjør jeg for å hindre denne uretten? 

Denne scenen utspiller seg bare kort tid etter at englene har forkynt ”fred på jorden for alle mennesker. I dag er det født dere en frelser.” Universets konge har kommet til verden for å bringe fred og rettferdighet, kjærlighet og godhet til alle. Er ikke det englene forkynner en grotesk motsetning, nesten en hån? 

Nei, snarere tvert i mot. Vi må forstå hvilke kolossale krefter som reiser seg til en desperat motoffensiv når gudsrikets krefter utfordrer mørket. Vi må slutte å overraskes over hvilken enorm trussel Guds nærvær i kjøtt og blod utgjør for ondskapens hær, for truede tyranner, for alle som kjenner sin makt truet av rettferdigheten og godheten. De truede maktmisbrukernes frykt og raseri rammer de aller svakeste av de svake. Det skjedde i Betlehem. Det skjer i vår verden i dag. De mektige fortsetter å undertrykke barn og kvinner for å beskytte sine politiske mål. Mødre fortsetter å holde desperat rundt sine barn. 

”Denne julen skal dere selvfølgelig huske englene, gjeterne, vismennene og det lille barnet i krybben. Men husk også denne moren og hennes barn i en Betlehemsgate. Og husk at Jesus kom for å sette i gang et revolusjonstog av kjærlighet og rettferdighet som til slutt skal seire over tyrannene, sette undertrykte fri og avslutte alle kriger. Denne julen, husk at Kristi etterfølgere ikke er kalt til å støtte de mektige, men til å sitte sammen med de skrekkslagne, til å trøste dem som sørger, til å ha fellesskap med de ydmyke, nådefulle og rene av hjertet. Og til å hungre og tørste etter den rettferdighet som bare Jesus kan bringe.”(Michael Frost)