Tro i mørketider

Foto: Kamil Feczko


Gjennom november måned 2018 trykket Stavanger Aftenblad en serie med "Dagens ord" der jeg forsøkte å nærme meg det ganske personlige temaet "tro og depresjon". Det ble en vandring med salmer fra Salmenes bok som utgangspunkt. Disse tekstene er del av et skriveprosjekt som kanskje kommer i bokform i løpet av 2019. 

Å la seg begrense av korte stykker på femten hundre tegn er utfordrende til et tema som har så mange sider og dimensjoner. Samtidig kan det hende at nettopp korte stykker er det vi orker å lese når vi kjemper med troen i mørketider, hvis vi i det hele tatt orker å lese noe som helst.



"Depresjon er en psykisk lidelse kjennetegnet ved sterk og vedvarende nedstemthet og energitap som går ut over fungering i hverdagen. Styrken varierer fra milde symptomer til alvorlig depresjon. Depresjon gir kroppslige symptomer, som smerter og utmattelse, og psykiske symptomer, som negativ tenkning og følelse av håpløshet. Hos tre av fire ledsages depresjonen av angstproblemer." 
(Kilde: Torkil Berge, Norsk Psykologforening). 

Slike definisjoner er nødvendige og nyttige til sitt bruk, men kan det depressive sinnet egentlig fanges av ord som dette? I tekstene jeg har skrevet finnes mange metaforer, - ord eller uttrykk som blir brukt i overført betydning. Der er det blant annet mye å hente i Salmenes bok. Det er min erfaring at metaforer og billedlige fortellinger kan åpne opp og vekke gjenkjennelse, der diagnoser og faguttrykk i noen grad lukker. 

Det er med stor ydmykhet jeg forsøker å sette ord på noe av depresjonens virkelighet. Jeg påstår heller ikke at jeg har et overblikk over det store og krevende fagfeltet som innbefatter depressiv lidelse. Særlig vil mange aspekter ved alvorlig klinisk depresjon ligge utenfor blikkfeltet i disse tekstene. Det er forholdet mellom tro og depresjon som er i fokus. 


Her er de 22 betraktningene som stod på trykk i Stavanger Aftenblad. Del gjerne med noen du tror kan trenge disse ordene nå. 


Foto: Cherry Laithang


DAG 1: MØRKET MITT I LYSET DITT
Da jeg var liten var jeg redd for det som kunne være i mørket. Spesielt fryktet jeg den kalde mørkekjelleren i det store gamle huset vårt, rommet der vi oppbevarte ved. Barndommens første erfaringer av mestring handlet om å trosse redselen, bevege meg ned trappene på vinterkvelder, plukke opp en favn ved. Etter hvert var jeg mindre redd for det ukjente som kunne skjule seg i mørkekjelleren.

Mørket i seg selv frykter jeg fortsatt. Ikke så mye for det som er der. Mer for alt som ikke er der. Jeg frykter den bunnløse beksvarte tomheten, suppa av ingenting, den nådeløse kulden, den eksistensielle angsten, den sjelelige ensomheten. Uten de andre. Uten Gud. 

Jeg har hatt perioder da jeg har følt det som om jeg var omsluttet av et slikt voldsomt, trykkende, ensomt mørke. Og jeg har oppriktig trodd at jeg var alene. For hvor var Gud? Hvordan skulle de andre nå inn dit jeg var? Mørket kan være selvforsterkende. Angsten for at dette bare er begynnelsen på noe enda verre. Landskapet er forskjellig for den enkelte, men tilstanden kalles med en fellesnevner for depresjon. Begrepet er mangelfullt. I famlingen etter ord som kan beskrive den eksistensielle smerten, tyr mange av oss til metaforer, bilder. Beksvart mørke er en av mange slike metaforer.

”Nå har jeg lært at det er plass til hele mørket mitt i lyset ditt”, sier poeten Trygve Skaug. Denne måneden vil mine daglige andakter handle om tro i mørketid. Vi tar med oss Salmenes bok i bagasjen.


Foto: Jacob Ufkes
DAG 2: BUNNLØS BEKSVART TOMHET 

”Min sjel lar seg ikke trøste. Jeg tenker på Gud og sukker, jeg grubler, og min ånd blir kraftløs”.  (Salme 77,3-4)

For noen av oss går utfordringer knyttet til psykisk helse hånd i hånd med den kristne troen. Rettere sagt: Noen dager er det som om den plagede sjelen nekter å gripe den hånda som heter tro.  Så ender jeg opp med å gripe den likevel. Eller jeg gripes av noe større enn meg selv. Selv om jeg ofte famler etter svar, har jeg kommet til at jeg heller vil leve som om Gud finnes i dette universet enn at han ikke gjør det.

Bibelens aller første bok starter med den bunnløse beksvarte tomheten. Med det totale fravær av lys og innhold. Men Bibelen er entydig. Verden var aldri alene. Gud var der først. I begynnelsen var bare Gud. Han som er den han er og alltid har vært det. Tre i en. Skaperen sammen med Ordet (Joh 1,1) og Ånden (1 Mos 1,2). Før alle tider. Den guddommelige sirkelen.

Gud kunne valgt å la ringen være sluttet. Det kunne forbli bare de tre i en, en beskyttende mur mot mørket. I stedet valgte Gud å åpne sirkelen og spre lyset. ”Bli lys!” Mørkets krefter forsvant ikke den dagen. Men mørket viker, og det sanne lys skinner allerede!
I dag vet jeg at lyset ikke bare finnes. Jeg har selv erfart lyset. Forsøker å holde minnet om det levende de dagene og nettene mørket truer med å overmanne meg. De neste ukene kommer Salmenes bok til å være en bønne- og samtalepartner når jeg her vil reflektere over det å tro med en trøstesløs sjel og en kraftløs ånd. Håper du blir med!


Foto: Jack Michaud
DAG 3: GUDS TAUSHET OG GUDS FRAVÆR

«En salme av David. Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for alltid? Hvor lenge vil du skjule ansiktet for meg?» 
Salmene 13,1-2


Denne måneden skrives Dagens ord av en prest som fra tid til annen sliter med depresjon. Jeg er ikke av dem som er hardest rammet. Men det har blitt noen runder siden første gang som femtenåring. 

Er det en fordel å ha en gudstro når depresjonens grublerier fyller tilværelsen? Jeg har ikke noe enkelt svar.  I mørkekjelleren har jeg til tider tenkt mer på Gud som en del av problemet enn som en ressurs. Jeg har kjent meg igjen i salmen. Det er som om Gud skjuler ansiktet sitt, hvis jeg i det hele tatt kan tro at han fortsatt finnes.

Selv blir jeg visst ikke kvitt Gud, litt som David i Salmenes bok.  Tross sin klage og fortvilelse, holder han muligheten åpen for at Gud er i rommet, om enn skjult. Jeg har sagt til Gud: Jeg har nok med meg selv, om jeg ikke også skal holde deg oppe med min tro! Takk for at jeg slipper det. Men kan du bære litt nå?

Når jeg har hørt om andre som er i et lignende mørke, har jeg kjent meg litt mindre alene. ”Så du er også her? Jeg trodde ikke det var andre her nede.” Den store kong David, ”en mann etter Guds hjerte”, gikk også gjennom perioder da han kjente seg fullstendig glemt av Gud, forteller Salmenes bok. Jeg er takknemlig for at David delte sin erfaring av Guds taushet og Guds fravær. Da tør også jeg å gjøre det. 


Foto: Krista Mangulsone

DAG 4: GÅR DET NOEN GANG OVER? 

«Hvor lenge skal jeg ha uro i sjelen og sorg i hjertet hele dagen? Hvor lenge skal fienden ha makt over meg?» Salmene 13,3 

Å ha en urolig sjel og et sorgfylt hjerte kan være uutholdelig smertefullt. Alt for mange stenger smerten inni seg. Psyke betyr sjel. Sykdom på sjelen er fortsatt vanskeligere å være åpen om enn fysisk sykdom. 

Hvor lenge skal dette vare? Noe av det vanskeligste å forholde seg til er at hjelpeapparatet ikke kan tidfeste hvor lang tid det vil ta å komme seg opp igjen av mørkekjelleren. Da jeg første gang ble rammet av depresjon som femtenåring, var beskjeden at dette ville ta tid. Bare tanken på at det skulle vare lenge, trakk meg bare enda lenger ned i angst og grubling. Jeg skulle vel klare noen dager, en uke, men mange måneder? Hvor lenge, Gud? Når bønnene i Salmenes bok stiller Gud krevende spørsmål, da kan vi praktisere det samme i våre bønner. 

Som førstereisgutt i depresjonens innestengte kjellerrom, var det også nesten umulig å tro på stemmene der oppe som sa at det alltid finnes en vei opp. Du må ta tiden til hjelp. Ja, tiden er faktisk en venn. Kanskje leger den flere sjelelige sår enn medisiner gjør. Men vi kan trenge begge. Det oppleves likevel helt motsatt mens det står på. Da er tiden en fiende som fører en utmattende stillingskrig mot sjelen, spesielt i søvnløse nattetimer.

Den kriger er sterk som tør å være svak. Fortell Gud og mennesker: Denne fienden takler jeg ikke alene!

Foto: Joel Bengs

DAG 5: Å AVFYRE EN NØDRAKETT

«Se meg! Svar meg, Herre, min Gud! Gi mine øyne lys så jeg ikke sovner inn i døden.»
Salmene 13,4 

For en tid tilbake var jeg innom en nettside der lesere kunne legge inn tanker og kommentarer om likt og ulikt. Innimellom andre trivielle innspill, hadde et menneske avfyrt en nødrakett. Han meddelte kort at han hadde bestemt seg for å ta livet sitt. Jeg gjenkjente det iskalde vinddraget i den mørkeste kroken av kjelleren. Kaoskreftene som river i en liten båt uten årer, langt ute på havet. Ingen bilder kan fange den grufulle tilstanden. 

Så skjer det noe. Fordi han faktisk i tide har våget å skyte opp en nødrakett, blir han sett. Kanskje var det unevnelig for de nærmeste. Å gi et signal på en digital plattform var tydeligvis lettere. Det kunne jeg trengt da jeg var ung. Gode mennesker begynner å svare. Mental Helse blir mobilisert. Noen kommer på døra. Kommentartråden oppdateres etter hvert med at han nå vil forsøke videre. Han takker for at noen så han. I dette tilfellet stod livet til å redde. Det er heldigvis ikke noe forbud mot virkelige nødraketter. Vi ser det kanskje ikke selv. Men muligheter finnes alltid! Andre kan gi øynene lys.

La oss avlive myten om at selvmordstanker ”smitter”. Tør du spørre, tør folk å svare! Ja, vi kjenner på egen frykt for andres mørke. Vi er bare mennesker selv om det er Gud som sender oss. Bærere av lys trosser likevel mørket og går varsomt inn. 


Foto: Eric Ward

DAG 6: EN SKADESKUTT FIENDE

«Så min fiende ikke kan si: «Jeg har vunnet over ham», og mine motstandere ikke jubler når jeg vakler.» Salmene 13,5 

For oss som synes det er lettere å beskrive motløsheten med metaforer enn med abstrakte begreper, er Salmenes bok et skattkammer. Bilder kan åpne opp der begreper lett lukker. Når Salmene omtaler ”fiender” og ”motstandere”, er det ikke alltid billedlig å forstå. David og folket hans var stadig i krig. Fiendene er mennesker av kjøtt og blod.

Likevel kan ”fienden” være bilde på noe mer. Slik er det blitt lest og forstått gjennom historien. For meg ble den søvnløse tiden en fiende. Senere skriver jeg mer om de indre fiendtlige stemmene som kan maltraktere et sårbart sinn.   

Bibelens verdensbilde vitner også om en større fiende som ikke er laget av kjøtt og blod. Onde krefter søker allianse med det mørkeste i oss mennesker. ”Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs”, skriver Paulus til Timoteus. Motløsheten kommer et annet sted fra. Her må jeg trå varsomt så jeg ikke legger stein til byrden.

Jeg snakker ikke om demonbesettelse. Men depresjonen er som et forstørrelsesglass. Alt i verden som trekker i negativ retning, fremstår med en overlegen styrke. Fienden gir inntrykk av å ha overmakten. Det er løgn! Han brøler som et skadeskutt dyr, men er ikke Guds likeverdige motstander.

Guds godhet seiret på korset. Noen ganger må jeg gi fienden den påminnelsen: Jesus har vunnet over deg!


Foto: David O. Andersen

DAG 7: RADIKAL TAKKNEMLIGHET

«Men jeg setter min lit til din miskunn, mitt hjerte skal juble over din frelse. Jeg vil synge for Herren, for han har gjort godt mot meg.» 
Salmene 13,6

Hva skjedde nå? Gjennom hele Salme 13 har David invitert oss inn i sitt aller mørkeste rom. Vers for vers har han beskrevet en opplevelse der Gud er borte. Angsten og motløsheten synes å ha tatt overhånd. Så kommer dette siste verset der tonen med ett er en annen. Er han ute i friheten og lyset alt nå?

Ikke nødvendigvis. Forfatteren Kristian Hall slet med depresjoner i årevis. Noe som ble til hjelp for han var det han kaller ”radikal takknemlighet”. Selv forankrer han ikke dette i en religiøs tro. For meg er linken til Salmenes bok åpenbar.

”Radikal takknemlighet” innebærer å gå på leting etter den minste ting som er bra i dag – uansett hvor smertefullt livet ellers er.  Det er lett å la seg provosere. Tror jeg at alt blir bedre bare med å ”tenke positivt”? Nei, ingen quick fix. Men det er en langsiktig vane-endring som gir resultater for mange.  I kognitiv terapi brukes takknemlighet som et kraftfullt våpen mot depresjon.  En enkel praksis kan være å skrive en liten dagbok der vi noterer tre ting hver kveld som vi er takknemlige for. Sola som skinte. Barnet som lo. Kaffen som smakte. Små ting. Større ting.

For David er takknemligheten et trassig valg: Jeg VIL synge for Herren! 


Foto: Enguerran Urban

DAG 8: SELVSNAKK OG BØNN
”Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud.” (Salmene 42,2)

Snakker du med deg selv? Det har sunne og oppegående mennesker gjort til alle tider. Folk har også snakket med Gud til alle tider. I stillhet. Lavmælt. Mumlende. Ropende. Syngende. Jublende. Gråtkvalte.

I Salmenes bok i Det gamle testamentet finnes vakre eksempler på selvsnakk og bønn i sømløs forening. Salme 42 blir vår følgesvenn denne uka. I begynnelsen møter vi et menneske som snakker med Gud om seg selv, av og til i tredje person som ”min sjel”, andre ganger som ”jeg”. Men her er ingen personlighetsforstyrrelse. Dette mennesket har en sunn selvbevissthet. Jeg er nysgjerrig på denne vekslingen mellom et jeg som i det ene øyeblikket snakker med Gud om sin ”sjel”, og som i det neste snakker direkte til sin ”sjel”, med Gud som lyttende tredjepart. (Vers 6 og vers 12).

Kognitiv terapi er en populær behandlingsform, blant annet i møte med depresjon. Enkelt sagt handler det om å bli mer bevisst på den indre samtalen vi mennesker kontinuerlig har med oss selv. Ved å se oss selv ”utenfra” og bringe inn andre perspektiver, kan vi bryte med usunne og til dels usanne tankemønstre. En slik indre dialog kan åpne for mer av virkeligheten enn den vi ser når vi bare går på autopilot.   

Salme 42 modellerer en samtale med oss selv og Gud der vi både lytter innover og oppover, og våger å snakke ærlig både til oss selv og til Gud. Det vil jeg gjerne snakke mer om.


Foto: Christoffer Burns


DAG 9: SJELENS KLAGEKOR

"Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg få komme fram for Guds ansikt? Tårer er mitt brød dag og natt. Hele dagen spør de meg:«Hvor er din Gud?» (Salmene 42, 3-4)

Snakker du av og til om deg selv i tredje person? Det har mennesker gjort til alle tider. I Salmenes bok dukker uttrykket ”min sjel” opp. Sånn umiddelbart kan det å omtale seg selv i tredje person være uttrykk for noe upersonlig, som om man holder seg selv på armlengdes avstand. Jeg har kommet til at det like gjerne kan være det motsatte. Det er å ta seg selv på alvor. Det er å omtale seg selv med verdighet og selvrespekt. Jeg er en levende sjel, skapt i Guds bilde med min kropp, med mine følelser, mine tanker, med min vilje. Her er jeg, Gud!

Dette mennesket som roper til Gud i Salme 42 har det tungt. Tårer er hennes brød dag og natt. Kanskje er det sorg. Kanskje er det fysisk eller psykisk sykdom. Kanskje utbrenthet. Men så er det disse andre som spotter henne. Er det ondsinnede naboer som gleder seg over andres ulykke? Er det mennesker som vil føre bevis for at Gud ikke finnes? Jeg for min del tenker at dette er alle de stemmene som utgjør klagekoret i mitt sjelsliv. De kommer kanskje til meg som impulser utenfra, fra nyhetsbildet eller hverdagens utfordringer, men de henter næring fra noe mørkt og trist dypt inni meg.  

Salmen skal snart spenne opp et større lerret enn mine tanker og følelser kan tilby meg: Guds virkelighet der håpet er forankret utenfor meg selv.


Foto: Ruben Bagues
DAG 10: ELDGAMMEL ANTIDEPRESSIVA

Dette minnes jeg, min lengsel veller fram. Til Guds hus vandret jeg i festskaren med jubelrop og lovsang– en pilegrimsskare i fest.” (Salmene 42,5)


Det virker som om vi mennesker av naturen husker lettere fortidens ulykker og vanskeligheter enn alt som gikk godt. Hadde vi ikke hatt denne nedarvede egenskapen, ville våre forfedre ikke ha overlevd alle farene de måtte vokte seg for, sies det. Om dette er sant, vet jeg ikke. Men jeg vet at det å dvele ved, glede seg over og takke for de gode dagene Gud har gitt oss, er en livskunst som må øves og praktiseres. Det skjer ikke av seg selv. Og lettere blir det ikke når dagens medieverden eksponerer oss for krisepregede nyheter til en hver tid. Da begynner underbevisstheten vår å tro at ulykker og nedgangstider er normalen. At et fly faller ned er alltid en nyhet, men ikke at det lander som vanlig.  

Når vi mennesker har gode grunner til å kjenne oss motløse og nedtrykte, da truer alle disse undergangsstemmene inni oss og rundt oss med å ta makten og dra oss ytterligere ned. 

Det fortvilte mennesket i Salme 42 har funnet en tidløs motgift, en eldgammel antidepressiva: Hun dveler ved de gode minnene i egen fortid. Hun lager en sang om dem. ”Dette minnes jeg”. Ikke slik: ”Alt var bedre før”. Mer slik: ”Det gode som har skjedd før er like sant som det vonde som har rammet meg nå”. På forunderlig vis kan det å bestemme seg for å dvele ved det gode i fortiden, vekke i oss et trassig håp for framtiden. Lengsel veller fram.


Foto: Adrien Olichon
DAG 11: Å LYTTE TIL MIN SJEL

Hvorfor er du tynget av sorg, min sjel, hvorfor er du urolig?” (Salmene 42,6)

Snakker du med deg selv? Det har mennesker gjort til alle tider. I Salme 42 og 43 gjentas spørsmålet ovenfor tre ganger. Det betyr at det er viktig. Når vårt indre menneske viser tegn på tristhet eller uro, kan en lettvint strategi være å legge lokk på disse følelsene.

Noen kaster seg ut i aktiviteter og holder seg travle, skyver det vonde unna, forsøker å glemme. Det å være stille og dvele ved egne følelser blir for truende. Men følelsene gir oss viktig informasjon. Noe er ute av balanse. Å fortrenge dem og ikke lytte til hva de har å si, kan gjøre vondt verre. Etter hvert kan kroppen bli nødt til å uttrykke smertene vår bevissthet ikke ville lytte til. Smerter i sjelen (psyken) blandes med fysiske smerter. 

Derfor ligger det eldgammel visdom i å stille sin sjel omsorgsfulle spørsmål og ta seg tid til å vente på svaret. I Salme 42 skjer dette som en naturlig del av samtalen med Gud. Følelsene våre er viktige varsellamper, selv om selve informasjonen kan være upresis. Å stole blindt på følelsene kan være like uklokt som å undertrykke dem. Dette plagede mennesket lytter derfor både innover og oppover:

”Jeg er tynget av sorg, derfor går min tanke til deg…  Dyp roper til dyp i drønnet av dine fossefall. Alle dine bølger og brenninger skyller over meg. Herren sender sin godhet om dagen, sangen hans er hos meg om natten, en bønn til mitt livs Gud”. (Salmene 42, 7-8).


Foto: Harli Marten
DAG 12: Å TALE TIL MIN SJEL

”Jeg vil vente på Gud! Enda en gang skal jeg prise ham, min frelser og min Gud”. (Salmene 42,12)
            
Like viktig som å lytte til seg selv, er det å snakke til seg selv. Visst skal vi la det indre mennesket tale til oss om sin sorg, sin uro, sin motløshet. Men så er det også en tid for å snakke tilbake med ord forankret i en større virkelighet enn den vi ser akkurat nå. Ikke tro at dette er en kjapp og lettvint løsning! Og tro ikke at det å snakke til seg selv uten videre fjerner reelle problemer, sykdom og sorg! Gjør det likevel!

Salme 42 er en fortettet bønn som veksler mellom spørsmål rettet til oss selv (”min sjel”), spørsmål til Gud og våre svar som nærmest ropes ut i trass. Hvor henter vi svarene fra? De er gjemt i vår egen og andres historie, i minner om hva Gud har gjort og troen på hva Gud skal gjøre. De henter næring fra Guds ord. Salme 42 modellerer en prosess som kan ta tid.  ”Jeg vil vente på Gud!” 

Som kristne tror vi at våre korte liv med sine begrensninger og muligheter er biter av Den store fortellingen.  Mennesket bak Salme 42 kjente bare begynnelsen av fortellingen. Vi har ikke sett slutten. Men mye er åpenbart for oss. Vi har hørt at vi ikke kan frelse oss selv, verken ved tankens kraft eller våre anstrengelser for å gjøre oss selv og verden bedre. Jesus kan. Han som døde for oss på korset, ”vår frelser og vår Gud”.

Gjør det til en daglig praksis å snakke vennlig til din sjel, inspirert av Bibelens store forrådskammer! Eldgammel antidepressiva. 



Foto: Melanie Wasser

DAG 13: BEST Å SKJULE DET?

”Herre,… mitt sukk er ikke skjult for deg….Venner og de som står meg nær, holder seg borte fra min plage”. (Salmene 38,10 og 12). 

Ja, Gud kjenner mine sukk.  Men hva er prisen hvis jeg åpner meg for andre? Hva vil skje?

Vi var nesten midtveis i vår seksårige misjonærtjeneste i Brasil da jeg fikk en lettere depresjon. Der og da føltes det alvorlig. Jeg ville raskt hjem. En lege vi kjente i byen visste at jeg hadde hatt to episoder med depresjon før i livet. Hun skrev ut en medisin og overtalte meg til å gi den større avgjørelsen tid. Så ga hun meg et velment råd: ”Ikke fortell noen i menigheten der du er prest om at du er deprimert. Kall det noe annet. Det blir så lett misforstått”. 

Det var fristende å følge rådet. Jeg skammet meg sånn. Ikke bare var jeg i egne øyne uegnet som organisasjonens stedlige representant i landet etter feil jeg mente å ha gjort. Nå kjentes det som hykleri å skulle dele tanker om Gud fra en prekestol. Hva hadde jeg da der å gjøre? Å skjule det virket umulig. Samme dag samlet jeg lederne i menigheten og fortalte ganske mye.

Legen tok heldigvis feil. Familien og jeg ble båret gjennom en vanskelig tid av noen som hadde tro på meg og trodde på Gud for meg. 

Det er best å holde fasaden hvis poenget er å være en som andre alltid kan lene seg mot og se opp til. Erdet poenget? For vel imponerer vi mennesker med vår styrke, men vi knytter oss til mennesker gjennom vår svakhet. Holder noen seg borte, sier du? Det får de heller gjøre.    

Foto: Eberhard Grossgasteiger

DAG 14: HVA GJØR JEG MED SKAMMEN?

”Ja, jeg bekjenner min skyld og sørger over min synd”. (Salmene 38,19)

”Jeg kjenner meg egoistisk helt gjennom”, sa jeg til henne. ”Du er vel ikke verre enn oss andre”, svarte hun. Det hjalp ikke stort. 

Skyld og skam liker å henge sammen, slik tvillinger ofte gjør. Den ene er lett å forveksle med den andre. Har de likhetstrekk, er de likevel ganske forskjellige. En noe forenklende måte å skjelne dem fra hverandre på, er at å si at jeg kjenner skyld for noe galt jeg har gjort, mens jeg kan kjenne skam for den jeg er

Det kan være lettere å gjøre noe med skyld enn med skam. Skyld kan oftest knyttes til bestemte overtramp eller unnlatelser. Skammen er mer flytende og vanskelig å få tak på. Den har med selve identiteten å gjøre. 

Følelser av skyld og skam er ofte ingredienser i en depresjon. Dessverre kan den melde seg med styrke også når skylden eller skammen egentlig er falsk eller feilplassert. Det er for eksempel ikke uvanlig at den som er offer for andres overgrep skammer seg. 

Sjelesomsorg er å snakke varsomt med sin sjel, helst sammen med en annen. Der kan det viktige sorteringsarbeidet skje, med Jesus i rommet. 

Du har neppe større grunn til å skamme deg når du er deprimert enn når du er frisk. Men det som ikke ergodt inni oss har færre steder å skjule seg. Noen ganger trengte jeg ikke å høre: ”Du er god nok som du er!” Jeg trengte å høre: ”Gud er god nok til å romme deg og altdu kommer med. Guds nåde og kjærlighet gis også deg. Ta i mot!”


Foto: Sasha Freemind

DAG 15: FANTOMSKYLD

”De taler til meg med løgn på tungen, omringer meg med hatefulle ord og strider mot meg uten grunn”. (Salmene 109,2-3)

En deprimert person kan kjenne seg overveldet av skyldfølelse uten rot i virkeligheten. Noen ganger må vi ha hjelp til å se at noe vi har kjent på som synd faktisk ikke var det. 

Noen kan også kjempe med etterdønninger av reell skyld som er gjort opp for, tilgitt av Gud og kanskje også av mennesker. Heller ikke friske mennesker er spart for at fortidige hendelser dukker opp igjen i bevisstheten og vekker ubehag. For den deprimerte er det ofte verre. Det var en som beskrev det som ”fantomskyld”, en mental slektning av fantomsmerten noen kan kjenne i tomrommet etter en amputert kroppsdel.  

Bibelens verdensbilde inkluderer også en åndelig ”anklager” som driver sitt spill i kulissene. Se for eksempel Sakarja 3,1. Sannheten er at ”Styggen på ryggen” påberoper seg en makt han ikke har. Han er en beseiret fiende. Når Jesus har gjort opp for deg på korset, har han også satt deg fri til å gå oppreist videre i livet. 

Som deprimert, har jeg likevel strevd med å ta slike trossannheter inn. Til og med ganske bagatellmessige feilsteg kan tankene sende i reprise igjen og igjen. Det kan være fint at omgivelsene vet om fenomenet ”fantomskyld” som noen deprimerte kjenner mer på enn andre. Ubetenksomme ord kan ramme som piskeslag. Til gjengjeld er det ubeskrivelig godt og lindrende å bli møtt med varsomhet og forståelse av noen som er glad i oss.


Foto: Kevin Jesus Horácio 

DAG 16: DU ER IKKE FEILVARE!

”Dagen lang står min vanære for meg, ansiktet dekkes av skam”. (Salmene 44,16)

”Jeg skammer meg over at jeg ytre sett har det så godt og likevel er så motløs. For hva vet egentlig jeg om lidelse? Mange andre mennesker har det verre enn meg. Hvorfor tåler jeg ikke litt motgang?”

Lignende setninger har jeg hørt fra flere deprimerte. For meg har dette vært en del av skammen. I det ene øyeblikket er det selvmedlidenheten som kan være helt uutholdelig for omgivelsene. I det neste øyeblikket er det denne skamfølelsen over at det gjør så vondt i sjelen når verken jeg eller andre forstår hva som er så ille. For andre finnes årsakene til skammen lenger nede i sjeledypet: Avleiringer etter tidlig avvisning, mobbing, ulike former for overgrep… 

I skammen ligger en frykt for å bli avslørt som dem vi er. Harry Potter kler seg i en usynlighetskappe for å dra på oppdagelsesferd og avsløre hemmeligheter.  Den deprimerte ønsker seg en usynlighetskappe for ikke å blioppdaget og avslørt. Den skyldige får høre at syndene er tilgitt. For den skamfulle er det ikke alltid nok. Hva med den jeg fortsatt er

Om ordene når inn til deg nå, vet jeg ikke. Men her er virkeligheten for deg som er kristen: ”Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus.” (Gal. 3, 27). Ikke til usynlighet! Jesuskappen gjemmer ikke bort din identitet og personlighet. Ingen er feilvare! Du ble jo skapt i Guds bilde, og det er det bildet Jesus vil hente fram igjen og fornye, dag for dag. 

Foto: Patrick Hendry

DAG 17: OPP AV GJØRMEN

”Jeg ventet og håpet på HERREN. Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop. Han dro meg opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen”. (Salmene 40,2).

Det gis ikke garantier for at sykdom på kropp eller sjel ikke skal ramme oss. Og likevel tror jeg på han som Bibelen kaller ”håpets Gud”. (Rom 15,13).

Når jeg selv har strevd med å vente og håpe, har andre overtatt. De har ventet og håpet for meg. Og de har fortalt om et lys og en virkelighet som jeg ikke kunne se i min sjels mørketider. 

Det er det samme jeg nå gjør selv, fra et lysere sted, vel vitende om at jeg en dag kan være den som igjen må besøke den mørke kjelleren, eller enda verre, fordervelsens grav. Jeg forteller at det alltid finnes muligheter. Vi tror på håpets Gud, på han som har beseiret mørkets makt på korset. Når ditt formørkede sinn er fylt av dødstanker, skal du ikke la skammen skremme deg til taushet. Send ut et nødrop, så noen kan vente og håpe sammen med deg! 

Mens du venter, og når du kjenner strimer av overskudd, hva med å sette bittesmå mål som handler om å løfte blikket noen øyeblikk bort fra deg selv i hverdagen. Israelsfolket satt i eksil i Babylon og sang klagesanger, da det tikket inn en melding fra gamle Jeremia i Jerusalem: ”Bygg dere hus og bo i dem, plant dere hager og spis frukten… Skap fred og be for byen dere er i.” (Jer 29,5-7). Finn små ting du kan gjøre mens du venter på friheten. Gud har sin oppgave: ”Jeg vil gi dere fremtid og håp”. (Jer 29,11). 


Foto: Pawan Sharma

DAG 18: GUDS GODHET NÅR DET IKKE GJØR GODT

Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe”. (Salmene 23,1)

Kan Guds godhet erfares både ved det sorgløse hvilestedet og på reisen gjennom skyggelandet? Kan vi unngå at talen om Guds godhet blir teoretiske fraser fra godstolen uten kontakt med virkeligheten ute på den støvete veien? Salme 23 blir vårt tekstfølge til denne ukas tema. 

Salme 23 begynner og slutter så godt. Men midtveis skjer det noe. Vi aner at forfatteren har fått føling med det store livsalvoret. Dette er ”en salme av David” står det i overskriften. Kan det tenkes at den berømte kong David begynte å formulere på denne salmen da han var ganske liten, for først å fullføre den sent i livet? 
            
David startet som en gjeter for sin fars sauer. På en måte sluttet han aldri med det. Han ble en hærfører som vant store slag. Han samlet seg en gjeng med fredløse mennesker i en hule og ble høvding og gjeter for dem. Senere inntok han kongetronen i Israel og ble konge og gjeter for et helt folk. David var en leder hele livet. 

Men allerede fra han var den lille gjetergutten som passet farens sauer, stod noe helt klart for han: Han var selv som en av disse sauene. Hver dag, hvert minutt hadde han en annen foran seg, uansett hvor stort ansvar han fikk på skuldrene sine.

Jeg kan like å tro at maten og klærne er noe jeg selv forsyner meg med. Men du er all godhets giver, Gud. I dag vil jeg takke for de beste dagene livet har gitt meg, og jeg vil forsøke  å kjenne på ettervarmen.  

Foto: Gabrielle Agrillo

DAG 19: VANNRIKE OASER I ØRKENEN

Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. (Salmene 23, 2-3)
            
Jeg vet at jeg på de aller beste dagene i livet mitt lett har tatt Guds godhet som en selvfølge. Det var de dagene da jeg var på vannrike oaser i ørkenen. Et talende bilde fra Midt-Østen der vannet er en dyrebar ressurs. Vannet som vi nordmenn nesten tar for gitt fordi vi vanligvis har så rikelig av det. Vannet som også er blitt det viktigste symbolet på selve inngangen til Guds rike, dåpens vann, som gir oss del i det evige liv uansett om vi er barn eller voksen, konge eller sauegjeter, funksjonsfrisk eller funksjonshemmet. Dette vannet er det Gud som leder meg til, sier salmedikteren David. 

Kan du ta et lite øyeblikk akkurat nå. Kanskje lukke øynene. Be om å få se med ditt indre øye hva disse gode beiteplassene og dette livgivende vannet representerer i ditt liv. Kanskje er det noen mennesker som kommer inn i blikkfeltet. Kanskje noen barn. Kanskje noen voksne. Gode bilder fra barndom eller ungdomstid. Eller er det snarere glimt fra voksen alder da du fikk erfare Guds godhet så du fortsatt kan kjenne smaken på tunga? Spesielle opplevelser eller bare selve hverdagen. De ganske vanlige dagene som kom og gikk, men som tross alt rommet mye godt.

Husk at du behøver ikke å åndeliggjøre Guds godhet mer enn nødvendig. Alt som er sant menneskelig har med Gud å gjøre. 


Foto: Joshua Fuller

DAG 20: NÅR GUDSBILDER SPREKKER

Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. (Salmene 23,4)

Salme 23 avslutter med ordene: ”Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager”. Kan det tenkes at førsteutkastet til Salme 23 var uten både dødsskygger og fiender? Så gjerne vi skulle ønske at livet var slik. Noen predikanter kan tale om dette som normaltilstanden for den kristne. At med Jesus som vår hyrde er vi beskyttet fra det vonde. Men også David måtte legge den vannrike oasen bak seg. Det seierrike slaget mot Goliat ble etterfulgt av andre tyngre slag i livet.
            
Noe av det viktigste som må skje før eller siden i vår troshistorie, er at gudsbildene våre sprekker fordi de ikke lenger passer med virkeligheten. Skuffelsen over at Gud ikke stilte opp da vi synes vi trengte han som mest, kan gjøre at veien ut av oasen også ble en vei bort fra Gud. Det er trist å oppleve at mennesker slutter å tro på Gud og glir bort fra fellesskapet når en livskrise inntreffer. Men ørkenen og hjelpeløsheten kan også lede til en dypere forståelse av Guds vesen. En gud som ikke beveger verken seg selv eller oss utenfor oasen, er en liten gud, skapt i vårt eget bilde. Derfor må det kristne fellesskapet også tåle å følge mennesker utenfor oasene. Også dødsskyggene er en del av Guds verden. 

Troende, tvilende, roper vi i trass og erfarer i glimt det gamle ord forteller: ”Du er med meg også her. Din kjepp og din stav, de trøster meg”.

Foto: Brooke Lark

DAG 21: ET BORD I ØRKENEN

”Du dekker bord for meg like foran mine fiender.Du salver mitt hode med olje. Mitt beger renner over”. (Salmene 23,5)
            
David levde et liv med fiender på alle kanter. Det var sønnen som skulle oppleve fred i Israel. David seiret i krig, og han gikk på store tap. Kanskje en av hans tyngste opplevelser var da en annen sønn, Absalom vendte seg mot han og gjorde kuppforsøk.

Mens David var på flukt fra Absalom, leser vi i 2. Samuelsbok 17 at han stanset i byen Mahanajim. Der kom noen av hans venner og dekket bord for han. Det står: ”De kom med sengeutstyr, skåler og kar, og de hadde med seg hvete, bygg, mel, ristet korn, bønner, linser, honning, smør, sauekjøtt og ost av kumelk… For de tenkte at mennene var blitt både sultne, trette og tørste i ørkenen.” Et lite øyeblikk av Guds godhet, formidlet av mennesker, midt i en av livets tyngste kamper.

Dagen etter stod slaget mot Absalom og hans menn. David fikk beskjeden om at Absalom hadde falt i slaget. Da ropte han: «Absalom, min sønn! Absalom, min sønn! Å, om jeg var død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!»
            
Til syvende og sist var kanskje Davids største fiende han selv. Hans egen moralske brist da han falt for en kone som ikke var hans og fikk den uskyldige ektemannen drept for å skjule utroskapen. Så dekket likevel Gud bordet, helt ufortjent, av nåde, da David erkjente sin skyld. 
            
Også for oss dekkes det et bord med brød og vin, om enn i livets ørken, midt for øynene på både våre indre og ytre fiender.


Foto: John Salzarulo

DAG 22: BAK TRYGGE MURER IGJEN

”Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider. (Salmene 23,6)
            
Salme 23 avslutter der den begynner, tilbake ved oasen, bak trygge murer i Jerusalem. Var det andre bare en vond drøm? Er det meningen at vi skal ligge i grønne enger eller må vi også kjempe med livskriser, mot dødskrefter, ytre og indre fiender? 
            
Det er noe med denne salmen som har grepet mennesker til alle tider. Handler det ikke om at den tar Gud med inn i hele virkeligheten? Davids Gud er ikke en Gud bare for de sorgløse dagene. Mine bilder av Gud har måttet tåle å gå i stykker for at et større og mer sannferdig bilde kunne ta form. 

Spesielt i vår del av verden kan det virke som at livssmerte er noe vi tror vi kan forsikre oss mot. Når ulykke rammer brutalt og urettferdig slik den dessverre gjør, vil mange forkaste barnetroen. Bibelen peker på en annen vei, om vi våger å ta med både de gode og de vanskelige fortellingene. Gud og tilværelsen går ikke opp på en formel. Men om mulig blir Gud større. En Gud både for overflodsdagene, for ørkenreisen og for livet bak trygge, fredelige murer.
            
Det skjedde i vår historie at Gud en dag ble menneske. Jesus kalte seg selv for «Den gode gjeteren» og fortalte dermed Salme 23 på nytt. Han sa om seg selv: «Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene.» Og så gjorde han det, da han døde for oss på korset, bar våre synder, identifiserte seg med våre krenkelser, beseiret den onde fienden og viste veien gjennom dødsskyggene. 

Jesus, vær du min gode gjeter. Alle slags dager.

Vidar Mæland Bakke / SpiresPlass.no

Kommentarer

Populære innlegg