Spires plass

Jeg har sluttet fred med navnet mitt. Jeg kan godt være en «kriger fra skogene».  Hva er det med deg og navn? sa en kamerat til meg nylig. Han hadde fulgt litt med på føljetongen min denne måneden om ulike navn og benevnelser på Jesus i Bibelen. Nå har jeg bare to brikker igjen i månedens puslespill. I dag gis ikke Aftenbladet ut, så det er hviledag i føljetongen. En Facebook-venn gjorde meg oppmerksom på at det er min navnedag i dag, 29. desember! Det hadde jeg ikke fått med meg. Kanskje skyldes det en litt lunken interesse for mitt eget navn? Helt siden jeg var liten har jeg vært fascinert av navn, men ikke så mye mitt eget. Hvor den interessen dukket opp, vet jeg ikke. Kanskje har det med dårlig skjult forfengelighet å gjøre? Jeg mente navnet mine foreldre hadde gitt meg var alt for kort. Alt for kjedelig. Og hvorfor hadde jeg ikke fått et spennende navn nummer to som jeg kunne avsløre ved passende anledninger? «Egentlig heter jeg Vidar Sebastian». «Eh, jeg har faktisk en

Illustrasjon: Matthew Bennett/unsplash.com Det skjedde noe den siste tida. Vi hadde lenge sovet på hvert vårt rom. Han trengte plass rundt seg, pleide han å si. Men vet du, en kveld stod han plutselig i døra mi. Du vet at mannen min ikke lever lenger, ikke sant?  Det har gått to år siden Felipe døde nå.  Jeg tenker på ham hver dag. Å, som jeg savner ham! Han var livskameraten min. Ja, du vet han var fryktelig gretten av seg. Han var det!  Forbipasserende kunne sikkert høre  ropene hans helt ut på gata. Han sa til meg at han ikke visste hvorfor han ofte ble så sinna på meg.  Jeg vet hvorfor. I det hjemmet han vokste opp i var det aldri noen som viste ham omsorg. Faren slo ham og moren brydde seg ikke om ham. Men Felipe var en god mann. Jeg visste at han var en god mann, selv om han ikke alltid klarte å vise det. Og han var trofast. Han hadde aldri andre kvinner enn meg.  Men du, for en stabeis han var! To måneder før han døde, traff jeg en av kameratene hans

Josefine Frida i rollen som Mirjam fra filmen Disco. (Bilde fra trailer) Det er ikke utenkelig at min ungdomsdepresjon ble forsterket av at den også rommet en troskrise. Og at dette for meg ble så alvorlig fordi jeg tenkte at det å miste Gud, også ville innebære å miste familien min.  Nylig var jeg på kino og så den norske filmen Disco som har fått mye omtale i det siste. I filmen er lyset fra diskolampene en metafor for et miljø med sterkt fokus på å leve opp til forventninger. Men selv om hovedpersonen Mirjam er toppidrettsutøver i dansegrenen disco, er ikke dette en film om prestasjonspress i idrettsmiljøer. Filmen handler først og fremst om det trosmiljøet Mirjam beveger seg i som stedatter av en pastor i en karismatisk menighet.  Lyst til å gå i forsvar Det var ekstremt ubehagelig å se filmen. Jeg fikk lyst til å gå i forsvar når jeg så ytre likhetstrekk med de kristne miljøer jeg selv har vært og er en del av. Vi er jo likevel ikke som de på filmen! Jeg kunne skre

For de fleste av oss som får trykket en bok, gjelder at hvis vi gjorde det for penger, burde vi finne på noe annet. Så hvorfor er dette bokprosjektet såpass viktig for meg at jeg tør å reklamere personlig for salget? Fordi jeg brenner for større åpenhet om psykisk helse og tro. Jeg brenner for større åpenhet om depresjon, ikke minst i kristne miljøer. Og jeg vil fortelle om hvordan troen både kan være en ressurs for et sårbart sinn, men noen ganger også en del av smerten. Først og fremst vil jeg bidra i den store fellesdugnaden det er å hjelpe mennesker med å få lyset i øynene tilbake. Kanskje er det du som trenger ordene i denne boka, kanskje skal du gi den til noen som befinner seg i et indre mørke nå, eller som holder rundt en som er der. Den finnes å få kjøpt i kristne bokhandler. De fortjener all den støtte de kan få. Den er også å få kjøpt på de fleste nettbokhandler. Men så kan du altså også kjøpe den direkte av meg, evt få den tilsendt. Da får du signatur o

Hva har psykiater Stig Heskestad, Jens-Petter Jørgensen, Marta Botne og Anne Lise Ådnøy til felles? Sikkert det ene og det andre. Men de er i alle fall mennesker jeg har stor respekt for, med ulik erfaringsbakgrunn som har vært så sjenerøse å lese og gi en anbefaling av boka jeg gir ut på Luther forlag i første halvdel av oktober. Tusen takk til alle fire! (Anbefalingene følger nedenfor og vil stå på s. 1 i boka som snart er klar for trykking. Bildet er utsnitt av baksiden.) «Dette er ikke bare en bok for folk som sliter med psykiske problemer, her er gjenkjennelse og oppmuntring for oss alle. "Gi mine øyne lys" berørte meg på dypet. Her var mye å hente for hele mennesket. Anbefales varmt!» Jens-Petter Jørgensen, forfatter, menighetsveileder, mangeårig leder for Oase-bevegelsen og lærer i praktisk teologi «Vidar Mæland Bakke bruker bibeltekster og stemmer fra kirkens tradisjon på en måte som åpner opp for egen refleksjon. Han ser på sine erfaringer i lys av teksten

Kommer i bokhandelen i oktober 2019: 

Generelt gjelder det for oss som er overbevist om at kloden har et klimaproblem: Hvis vi blir tatt i å manipulere fakta og tall for å fremme vår agenda, snører klimaskeptikerne bare kappen tettere om seg og sier: Var det ikke det vi sa? Kan vi da tro på resten av det de sier?  Det har vært underlig å være både miljøengasjert og samtidig glad i Brasil de siste dagene. Jeg er ikke noen tilhenger av president Jair Bolsonaro. Mange av mine evangeliske venner i Brasil synes å være overraskende blinde for hans skyggesider. Polariseringen er sterk etter alle korrupsjonsskandalene under det forrige styret. Men samtidig har jeg reagert på hvor upresist det snakkes om de pågående brannene i Amazonas og også den gjentagende bruken av det forslitte og feilaktige uttrykket: «Amazonas er jordas lunger». Det er en seiglivet myte at denne regnskogen står for 20% av jordas oksygen. Flere norske aviser har gjentatt dette i det siste, blant annet avisa Vårt Land på lederplass. Men Amazonas bruker

Våre tre hektiske dager i den ville og vakre naturparken Jalapao i Nord-Brasil er over. Her får du en liten dokumentar fra reisen - på to minutter:

Ikke et skikkelig besøk i Rio de Janeiro uten samba! I går kveld fant vi frem til den sjarmerende knøttlille samba-baren til nå avdøde Alfredinho like ved Copacabana. Vennene driver den videre i hans ånd. I går ble vi servert. Værsågod, her er en smakebit:

En liten videohilsen fra vårt besøk i bydelen Morro do Borel, Rio de Janeiro i går. Inspirerende å bli bedre kjent med noe av det fantastiske arbeidet YWAM (Ungdom i Oppdrag) har drevet i denne favelaen siden 80-tallet. Den gang var bydelen blant de mest belastede i Rio. YWAM´s team har stått for et tålmodig nærvær gjennom snart førti år. I dag drives et utall sosialprosjekter. Barn og ungdom får en sjanse til et bedre liv. Det finnes alltid muligheter! Og likevel: Fortsatt i dag lever lokalsamfunnet under narkotikagjengenes «beskyttelse». På vei ut av bydelen møtte vi ungdommer bevæpnet med geværer. Jeg beundrer YWAM-misjonærene som er lys og salt midt i denne brutale virkeligheten.  

Photo by  Thomas Curryer  on  Unsplash Før vi følger Sanna Sarromaas råd om å diskutere endringer i kirkens vigselsliturgi (nok en gang), må kirken kanskje bruke litt tid på å forkynne premissene for Bibelens kjærlighetsbegrep.   I hvert fall hvis det er viktig for paret å avgi sine løfter i kirken. Et sted å begynne er da å fastslå at kjærlighet ikke først og fremst skal «føles», kjærlighet skal «gjøres».   "Jeg er romantisk, og jeg håper at jeg kommer til å gifte meg igjen, men jeg vil ikke én gang til love noe som jeg vet kan bli umulig å holde. Jeg ønsker meg en vigsel som tar høyde for at følelser nettopp er følelser. Vi kan forsøke å elske, vi kan etterstr ebe å være trofaste og vi kan skjerpe oss på å ære, men vi kan ikke love å føle kjærlighet for ett menneske resten av våre liv. For det er jo det med følelser – de kan gå over.»  Det er samfunnsdebattanten Sanna Sarromaa som skriver dette i VG, 8.6 ., og oppfordrer samtidig kirken til å endre sin vigselsliturgi.

Fra årets Godhet Ganddal (Foto: Gunn Bjørg Lunde) Vi øver oss på å slippe Den hellige ånd til. Han er ikke nødvendigvis så svevende og overnaturlig som vi ofte gjør han til. Alt det som er sant menneskelig har med Gud å gjøre.  Du har kanskje hørt historien om bestefaren som skulle være barnevakt for det fire år gamle barnebarnet sitt. Etter å ha lest en fortelling for gutten på sengen, dyttet han dynen godt om han. Så gikk han ned i stuen for å se på fjernsyn. Men det blåste opp til uvær. Det ble lyn og torden. Den lille gutten ble redd. Han ropte: «Bestefar, jeg er redd. Kan du være hos meg?» Bestefar ville ikke at han skulle være redd. Han ropte opp til han: «Ikke vær redd. Det går bra. Du vet at Gud er glad i deg og passer på deg.» Gutten svarte: «Jeg vet at Gud er glad i meg og passer på meg. Jeg bare trenger en med hud på seg.» Mennesker trenger en Gud med hud. Det var derfor Gud ble menneske og tok bolig i blant oss. (Joh 1,14). Jesus var Gud med hud. «Han gikk

Faksimile fra Aftenbladet, 11.4.2019. Nedenfor noen av mine tanker etter å ha lest uttalelsen.  Det blir upresist å si at Gud er «alle steder», uten å si noe mer om hva som menes med denne tilstedeværelsen. Jeg tror Silje Trym Mathiassen på at hun vil kirken vel når hun bidrar til å åpne rommene for dialog på nye måter. Men vi trenger å drøfte hvilke premisser dialogen skjer på. Selv etter hennes oppklaringer i avisspaltene (bl.a Dagen 11.4), sitter jeg fortsatt med flere spørsmål. Ett av dem er om det egentlig vil være rom i dette opplegget for å komme til orde med grunnleggende kritiske innvendinger ut fra en kristen forståelsesramme. Det virker fortsatt på meg som at det er prinsessen som skal føre en religionssamtale med sjamanen, ikke dialogpresten. Hun skal bare introdusere og sette dette inn i en religionsdialogisk kontekst. Hva menes med dette?  Svaret ligger trolig i Kirkelig dialogsenters definisjon på religionsdialog, som Mathiassen selv viser til: «Religion

Kan det tenkes at barnets rop om mer radikale grep for å redde vårt skaperverk, er Guds måte å nå gjennom på når de voksnes ører har lukket seg til? (Jf 1. Sam 3,4).  For to år siden var jeg med på å starte Frimodig kirke, et nettverk for bekjennelse, disippelskap og fornyelse i Den norske kirke. Vi har forsøkt å tale der vi mener flertallet tier om eller forvrenger sannheten. Fristelsen til å bli ensporet ligger alltid på lur for alle brennende hjerter, også mitt. Det er dype årsaker til min og andres åndelige sløvhet. Jeg tror materialismen og vår forbrukskultur brukes effektivt av den onde for å sløve våre blikk.  Forøvrig elsker han å splitte og polarisere Guds folk, forenkle, fordreie og redusere evangeliet. I min bønn om å forenes med Guds interesser i verden, er det djevelens motaksjon å forsøke å holde viktige sannheter skjult for meg.  Jeg tror nemlig det finnes en dyp sammenheng mellom det spørsmål som var utslagsgivende for dannelsen av Frimodig kirke, en ny læ

Noen har gitt meg dette kaffekruset. Med en tekst som ved første øyekast er uendelig godt ment: «Fordi du fortjener det».  (Hele talen om djevelens listige knep kan høres her.) Da jeg skulle forberede min tale om den ondes listige knep i Alpha-serien før denne søndagen, hadde jeg satt meg godt til rette med nettopp den kaffekoppen. Og det var da ordene fikk et nytt innhold. For med ett slo det meg at dette er Djevelens yndlingsuttrykk. Ved å legge toneleiet sitt på litt forskjellig måte, er det den samme setningen han bruker både når han opptrer i rollen som frister og når han opptrer som anklager. Det handler ikke om å unne seg en kopp kaffe. Men om alt mulig annet han visker om, så svakt at stemmen lett forveksles med min egen. For det er jo slik med fristeren og anklageren. Han er ikke helt på jordet. Han tar utgangspunkt i kjente forhold, spiller på kjente strenger i vårt indre, og så fordreier han dem. Han er løgnens mester. «Fordi du fortjener det». I den åndelige

Jeg har to viktige instrumenter som har fulgt meg siden jeg var ganske liten.  Den første fiolinen ble lagt i hendene mine da jeg var 6 år. Den var bitteliten, tilpasset min størrelse. Etterhvert fikk jeg utdelt nye utgaver. De skulle jeg etter beste evne gnikke på og få forståelige lyder ut av.  Omtrent på samme tid fikk jeg utdelt det andre instrumentet jeg skulle lære meg å bruke, Bibelen. Det begynte også der med en rekke miniatyrutgaver tilpasset alderen. Et foreløpig høydepunkt var den ganske tjukke barnebibelen «Min Bibelbok», redigert av Elsie K. Egermeier med flotte maleriske illustrasjoner. Den fikk jeg i 9-årsalderen. Jeg var en del av et familiemiljø med stort fokus på bibelens verdi i livet. Derfor var det like selvfølgelig å lese et stykke i bibelboka hver dag som å øve noen minutter på fiolinen.  Etter noen år var fingrene mine og armen min lang nok til at musikkskolen ga meg en fiolin i full størrelse. Det var omtrent på samme tid jeg fikk min første ord

Illustrasjonsfoto: Haure Aran Journalist : Vi er akkurat nå nede ved Jordanelva der det skal ha skjedd ganske spesielle ting i dag. Vi har fått tak i en av dem som var øyenvitner til det som skjedde her.   Andreas, du hadde bare kommet for å høre og se den etterhvert ganske så berømte ørkenmannen og profeten Johannes med tilnavnet Døperen. Men i dag skulle en ganske annen person stjele oppmerksomheten her ved elva. Fortell hva du så! Andreas : Ja, det hele var over veldig fort. Men jeg fikk det med meg. Jeg skal aldri glemme det korte øyeblikket. For å begynne forfra. Den mannen er en av oss. Jeg vokste opp med ham. Han er jo fetteren til Johannes. Men det har aldri vært noe spesielt med Jesus før. Helt til i dag. De fleste jeg kjenner har kommet hit til Jordan-elva for lengst for å bli døpt av Johannes. Fetteren Jesus har holdt seg hjemme. Så viser det seg altså at han som Johannes har snakket om i sine storslåtte taler her ute, er vår egen Jesus. Det er nesten fo

Illustrasjonsfoto av  rawpixel  på  Unsplash På treningssenteret er jeg fast bruker av et spesielt kondisjonsapparat. Det fungerer bra for en med litt utsatte knær. På dette apparatet har jeg minst tre displayer jeg kan feste blikket på.  «Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.» (Hebr 12,1-2).  Hvor er han denne troens opphavsmann og fullender som vi skal feste blikket på? Er han et sted der framme, ved reisens mål, når alt er fullendt? Ja, det er han. Og er han også her, rett ved siden av meg?  Ja, det er han også. Så hva vil det si å feste blikket?  La meg videreutvikle Hebreerbrevets idrettsmetafor en smule. Slike metaforer er kanskje forslitte, men de egner seg så godt i denne sammenhengen:   På treningssenteret er jeg fast bruker av et spe