Spires plass

Kan det tenkes at barnets rop om mer radikale grep for å redde vårt skaperverk, er Guds måte å nå gjennom på når de voksnes ører har lukket seg til? (Jf 1. Sam 3,4).  For to år siden var jeg med på å starte Frimodig kirke, et nettverk for bekjennelse, disippelskap og fornyelse i Den norske kirke. Vi har forsøkt å tale der vi mener flertallet tier om eller forvrenger sannheten. Fristelsen til å bli ensporet ligger alltid på lur for alle brennende hjerter, også mitt. Det er dype årsaker til min og andres åndelige sløvhet. Jeg tror materialismen og vår forbrukskultur brukes effektivt av den onde for å sløve våre blikk.  Forøvrig elsker han å splitte og polarisere Guds folk, forenkle, fordreie og redusere evangeliet. I min bønn om å forenes med Guds interesser i verden, er det djevelens motaksjon å forsøke å holde viktige sannheter skjult for meg.  Jeg tror nemlig det finnes en dyp sammenheng mellom det spørsmål som var utslagsgivende for dannelsen av Frimodig kirke, en ny læ

Noen har gitt meg dette kaffekruset. Med en tekst som ved første øyekast er uendelig godt ment: «Fordi du fortjener det».  (Hele talen om djevelens listige knep kan høres her.) Da jeg skulle forberede min tale om den ondes listige knep i Alpha-serien før denne søndagen, hadde jeg satt meg godt til rette med nettopp den kaffekoppen. Og det var da ordene fikk et nytt innhold. For med ett slo det meg at dette er Djevelens yndlingsuttrykk. Ved å legge toneleiet sitt på litt forskjellig måte, er det den samme setningen han bruker både når han opptrer i rollen som frister og når han opptrer som anklager. Det handler ikke om å unne seg en kopp kaffe. Men om alt mulig annet han visker om, så svakt at stemmen lett forveksles med min egen. For det er jo slik med fristeren og anklageren. Han er ikke helt på jordet. Han tar utgangspunkt i kjente forhold, spiller på kjente strenger i vårt indre, og så fordreier han dem. Han er løgnens mester. «Fordi du fortjener det». I den åndelige