Fordi du fortjener det



Noen har gitt meg dette kaffekruset. Med en tekst som ved første øyekast er uendelig godt ment: «Fordi du fortjener det».  (Hele talen om djevelens listige knep kan høres her.)

Da jeg skulle forberede min tale om den ondes listige knep i Alpha-serien før denne søndagen, hadde jeg satt meg godt til rette med nettopp den kaffekoppen. Og det var da ordene fikk et nytt innhold. For med ett slo det meg at dette er Djevelens yndlingsuttrykk. Ved å legge toneleiet sitt på litt forskjellig måte, er det den samme setningen han bruker både når han opptrer i rollen som frister og når han opptrer som anklager. Det handler ikke om å unne seg en kopp kaffe. Men om alt mulig annet han visker om, så svakt at stemmen lett forveksles med min egen. For det er jo slik med fristeren og anklageren. Han er ikke helt på jordet. Han tar utgangspunkt i kjente forhold, spiller på kjente strenger i vårt indre, og så fordreier han dem. Han er løgnens mester.

«Fordi du fortjener det». I den åndelige veiledningstradisjonen er det velkjent at Djevelen utnytter seg av vår svakhet, når vi er litt nede for telling, kanskje etter en fase med større belastninger. Da spiller han på det jeg vil kalle vår naturlige religiøsitet. 

Vår naturlige religiøsitet handler om at vi skal gjøre oss fortjent til noe. At livet dreier seg om å gjøre tilstrekkelig gode ting som kan veie opp for alle de dårlige. I en slik religiøsitet blir det som et slags nullsumspill der vi bare må sørge for å komme ut sånn noenlunde i balanse. Og da kommer den forføreriske setningen til sin rett: «Fordi du fortjener det»:

«Du har jobbet så hardt og så lenge nå. Du har vært under et voldsomt press. Tenk på alt det flotte du har bidratt med. Da får det heller være at du kom i skade for å skjelle ut en medarbeider i dag.  At du kokte over i møte med barna dine og lot dem svi for frustrasjonen du har kjent på lenge, det har de fort glemt. Alle forstår at sånn skjer. Du fortjente egentlig å få tatt det ut på noen.»

«Hva sier du? Du lurer på om det ikke er så lurt at du blir så veldig personlig og åpenhjertig overfor den kollegaen, siden du har kjent før at du har følelser for han. Dette har du jo kontroll på nå. Skulle du heller gå hjem og bruke tid på ektefellen din? Nei, nå synes jeg du fortjener en som virkelig forstår deg. Du har stått i mot så lenge. Det er bare en time eller to.»

«Fortjener du ikke å slappe av litt nå, kanskje? Står det ikke noe i Bibelen om at
man bør drikke litt vin for sin dårlige mages skyld? I ditt tilfelle synes jeg faktisk du fortjener hele flaska... etter alt du har gått gjennom i det siste, mener jeg». 

«Alle vet at det er mye man ikke har godt av. Det er ingen hemmelighet at helsa di ikke tåler at du sitter oppe så lenge og spiser så mye av de greiene. Men nå har du jammen vært flink så lenge. Dette fortjener du!»

«Den filmen synes jeg du skal se. Den er helt uskyldig. Det må være lov å koble av litt. Jada, det er noen scener der som du under normale omstendigheter kanskje ikke har helt godt av. Men dette er ikke normale omstendigheter. Tenk som du har stått på i det siste. Nå trenger du noe som kan få deg på helt andre tanker. Fordi du fortjener det...»

Og så kommer jammen den samme setningen tilbake, med litt andre ord og et litt annet toneleie når han i neste omfang ikler seg rollen som anklager. Det er når selvtilliten er erstattet av selvforakt, og den kjepphøye stoltheten er som blåst bort. Men fortsatt har vi glemt å ikle oss Guds fulle rustning: 

«Dette fortjenerdu! Du er ikke bedre enn dette. Egentlig er du et håpløst tilfelle. Står det ikke i Skriften at «som man sår, skal man høste?» Nå er det bare å gi opp kampen. Det har allerede gått for langt. Og for all del, ikke si dette til andre enn dem som er involvert. Det kan så lett bli misforstått og mistolket. Søk ikke støtte og veiledning hos andre! Du kan ikke stole på at det ikke kommer ut. Nei, det er ingen vei tilbake. Det er bare å fortsette nedover. Du får som fortjent.»

Djevelen elsker å fråtse i denne naturlige religiøsiteten. Når vi ligger nede, vet han å minne oss på de sider av Gud som vi slettes ikke trenger å høre om akkurat da: Han fører oss til skriftsteder om Guds hellighet og vrede, og sørger effektivt for at ord om hans uendelige kjærlighet, nåde og overbærenhet bare preller av på oss. Den siden av Gud fortjener ikke vi å bli møtt med, visker han, så svakt at vi tror det er vår egen stemme vi hører. Slik vrir og vrenger Løgnens mester på våre gudsbilder. 

Sannheten er at du får ikke som fortjent! Livet i Guds verden var ikke ment å være et nullsumspill av gode gjerninger som skulle kunne veie opp for de onde. Det er på tide å ta på seg Guds fulle rustning. Den består av troens sannheter, og den fremste av dem er sannheten om korset. Den om at«alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.»(Rom 3,23). 


«Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige.» (‭‭Efes‬ ‭6, 14-18‬)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Vårblomster 

Fornuft, følelser og andre fyrlys

Fars vann