Kjærlighet skal gjøres, ikke først og fremst føles
 |
| Photo by Thomas Curryer on Unsplash |
Før vi følger Sanna Sarromaas råd om å diskutere endringer i kirkens vigselsliturgi (nok en gang), må kirken kanskje bruke litt tid på å forkynne premissene for Bibelens kjærlighetsbegrep. I hvert fall hvis det er viktig for paret å avgi sine løfter i kirken. Et sted å begynne er da å fastslå at kjærlighet ikke først og fremst skal «føles», kjærlighet skal «gjøres».
"Jeg er romantisk, og jeg håper at jeg kommer til å gifte meg igjen, men jeg vil ikke én gang til love noe som jeg vet kan bli umulig å holde. Jeg ønsker meg en vigsel som tar høyde for at følelser nettopp er følelser. Vi kan forsøke å elske, vi kan etterstrebe å være trofaste og vi kan skjerpe oss på å ære, men vi kan ikke love å føle kjærlighet for ett menneske resten av våre liv. For det er jo det med følelser – de kan gå over.»
Det er samfunnsdebattanten Sanna Sarromaa som skriver dette i VG, 8.6., og oppfordrer samtidig kirken til å endre sin vigselsliturgi. Dette innlegget fortjener en kommentar. Jeg gir i første omgang min her.
Noen ganger er det befriende når ting sies rett ut og avslører med tydelighet hvordan selve kjærlighetsbegrepet har endret sitt innhold i nyere tid. Nå er altså kjærlighet redusert til en følelse. Og følelser går som kjent over.
Det er mye følelser, engasjement og lidenskap i Bibelen, f.eks i Salomos Høysang. Vi behøver ikke å kaste følelsene ut av ekteskapet. Da kaster vi barnet ut med badevannet. Likevel er det nødvendig å minne om at Bibelens kjærlighetsbegrep først og fremst er et verb, ikke en følelse. Og det er forankret i viljen. Det siste er forøvrig reflektert i vigselsliturgien der ekteparet faktisk ikke «lover å elske», men svarer ja på spørsmålet «VIL du elske og ære...» I moderne tid er det vanlig å tenke at «søt musikk», altså følelser, må oppstå først. At det må være slik, er ganske kulturelt betinget. Der faktorenes orden noen ganger er annerledes, er ikke nødvendigvis kjærligheten mindre vakker og verdifull over tid. Uansett er det et selvbedrag å kreve at følelser skal være den viktigste bestanddelen i et livsvarig samliv.
Å elske er nemlig mer enn noe annet et valg. Dette valget tar vi ikke en gang. Det tar vi hver dag, vi som står i nære relasjoner, f.eks. i ekteskapet. Å velge å elske har aldri vært lett! Noen ganger brytes livslange løfter. Og noen ganger er det gode grunner til det. Det er sjelden et enkelt valg det heller. Jeg vil nødig snakke lettvint om dette, og Sarromaa har sterke og gode poenger i det hun skriver om skammen og vanskelighetene de kan oppleve som gjennomgår en skilsmisse.
Men før vi følger Sanna Sarromaas råd om å diskutere endringer i kirkens vigselsliturgi (nok en gang), må kirken kanskje bruke litt tid på å forkynne premissene for Bibelens kjærlighetsbegrep. I hvert fall hvis det er viktig for paret å avgi sine løfter i kirken. Et sted å begynne er da å fastslå at kjærlighet ikke først og fremst skal «føles», kjærlighet skal «gjøres».
Jeg håper vi som kirke kan være tydelig og åpen i den offentlige samtalen om dette temaet uten å gjøre smerten og skammen tyngre å bære for dem som opplever samlivsbrudd.
Les innlegget til Sanna Sarromaa
Det er samfunnsdebattanten Sanna Sarromaa som skriver dette i VG, 8.6., og oppfordrer samtidig kirken til å endre sin vigselsliturgi. Dette innlegget fortjener en kommentar. Jeg gir i første omgang min her.
Noen ganger er det befriende når ting sies rett ut og avslører med tydelighet hvordan selve kjærlighetsbegrepet har endret sitt innhold i nyere tid. Nå er altså kjærlighet redusert til en følelse. Og følelser går som kjent over.
Det er mye følelser, engasjement og lidenskap i Bibelen, f.eks i Salomos Høysang. Vi behøver ikke å kaste følelsene ut av ekteskapet. Da kaster vi barnet ut med badevannet. Likevel er det nødvendig å minne om at Bibelens kjærlighetsbegrep først og fremst er et verb, ikke en følelse. Og det er forankret i viljen. Det siste er forøvrig reflektert i vigselsliturgien der ekteparet faktisk ikke «lover å elske», men svarer ja på spørsmålet «VIL du elske og ære...» I moderne tid er det vanlig å tenke at «søt musikk», altså følelser, må oppstå først. At det må være slik, er ganske kulturelt betinget. Der faktorenes orden noen ganger er annerledes, er ikke nødvendigvis kjærligheten mindre vakker og verdifull over tid. Uansett er det et selvbedrag å kreve at følelser skal være den viktigste bestanddelen i et livsvarig samliv.
Å elske er nemlig mer enn noe annet et valg. Dette valget tar vi ikke en gang. Det tar vi hver dag, vi som står i nære relasjoner, f.eks. i ekteskapet. Å velge å elske har aldri vært lett! Noen ganger brytes livslange løfter. Og noen ganger er det gode grunner til det. Det er sjelden et enkelt valg det heller. Jeg vil nødig snakke lettvint om dette, og Sarromaa har sterke og gode poenger i det hun skriver om skammen og vanskelighetene de kan oppleve som gjennomgår en skilsmisse.
Men før vi følger Sanna Sarromaas råd om å diskutere endringer i kirkens vigselsliturgi (nok en gang), må kirken kanskje bruke litt tid på å forkynne premissene for Bibelens kjærlighetsbegrep. I hvert fall hvis det er viktig for paret å avgi sine løfter i kirken. Et sted å begynne er da å fastslå at kjærlighet ikke først og fremst skal «føles», kjærlighet skal «gjøres».
Jeg håper vi som kirke kan være tydelig og åpen i den offentlige samtalen om dette temaet uten å gjøre smerten og skammen tyngre å bære for dem som opplever samlivsbrudd.
Les innlegget til Sanna Sarromaa
Kommentarer
Legg inn en kommentar