Livet når diskolyset slukner

Josefine Frida i rollen som Mirjam fra filmen Disco. (Bilde fra trailer)

Det er ikke utenkelig at min ungdomsdepresjon ble forsterket av at den også rommet en troskrise. Og at dette for meg ble så alvorlig fordi jeg tenkte at det å miste Gud, også ville innebære å miste familien min. 

Nylig var jeg på kino og så den norske filmen Disco som har fått mye omtale i det siste. I filmen er lyset fra diskolampene en metafor for et miljø med sterkt fokus på å leve opp til forventninger. Men selv om hovedpersonen Mirjam er toppidrettsutøver i dansegrenen disco, er ikke dette en film om prestasjonspress i idrettsmiljøer. Filmen handler først og fremst om det trosmiljøet Mirjam beveger seg i som stedatter av en pastor i en karismatisk menighet. 

Lyst til å gå i forsvar
Det var ekstremt ubehagelig å se filmen. Jeg fikk lyst til å gå i forsvar når jeg så ytre likhetstrekk med de kristne miljøer jeg selv har vært og er en del av. Vi er jo likevel ikke som de på filmen! Jeg kunne skrevet om at den skulle vært mer balansert og etterrettelig, særlig i beskrivelsen av det hippe pinsemiljøet. Men jeg mener vi har for lett for å skjule oss bak alle våre gode intensjoner enten vi representerer det ene eller det andre miljøet. For den som har en vond historie å fortelle, blir dette bare et nytt overtramp.

For lav maktbevissthet
Dette er en film som retter søkelyset (eller diskolyset) mot hvilken makt vi har over unge sårbare menneskeliv, vi som er foreldre og ledere i kristent barne- og ungdomsarbeid. Vi trenger å forstå mer om maktforhold i kristne fellesskap for å kunne forvalte vår innflytelse på en forsvarlig og sunn måte. Mye tyder på at kristne innflytelsespersoner har en alt for lav maktbevissthet. Det er ikke slik at vi som foreldre kan og bør slutte å påvirke våre barn. Uansett hvilket livssyn vi har, vil våre verdier og holdninger sette varige avtrykk i barnas liv. Men kanskje testspørsmålet er: Hvordan kommer de ut de som er psykisk sårbare i våre sammenhenger?

Depresjon og tro
«Tror du på Gud», spør terapeuten i filmen. «Ja, man må vel det», svarer Mirjam. 

Selv har jeg nesten bare godt å si om min egen kristne oppvekst som sønn av en prest midt i folkekirkelandskapet. Samtidig kjenner jeg meg igjen i Mirjams sårbarhet. Jeg var en ressurssterk, aktiv og engasjert ungdom som tok vel mye ansvar tidlig. I boka «Gi mine øyne lys» (Luther 2019), skriver jeg blant annet om hvordan jeg som 15-åring gikk på en smell og ble klinisk deprimert. Årsakene til depresjonen var sammensatte. Men likheten mellom Mirjam og meg var opplevelsen av at troen var «på alle kanter». Den definerte på mange måter hele min eksistens. For de fleste er troen sterkt knyttet til følelser og erfaringer, særlig som ungdom. En depresjon kan oppleves som et følelsesmørke. Jeg var overbevist om at troen var borte. Selv om jeg i den tunge fasen verken ble møtt med bebreidelser eller krav til å «tro mer», slik Mirjam ble i filmen, hadde jeg som frisk internalisert noen forventninger som ble tunge å bære i den syke fasen. Jeg skriver i boka: «Det er ikke utenkelig at min depresjon ble forsterket av at den også rommet en troskrise. Og at dette for meg ble så alvorlig fordi jeg tenkte at det å miste Gud, også ville innebære å miste familien min (...) Å ha et aktivt forhold til vår kristne bekjennelse, preger nødvendigvis både våre verdier, vår kultur og vårt levesett. Det fremstår som en totalpakke. Hva skjer om våre barn takker nei til gaven, eller i alle fall deler av den?»

Forventningspress
Jeg har forsøkt å snakke om dette med mine egne barn. Vi har reflektert over det mer eller mindre uttalte forventningspresset det kan medføre å leve i en familie der far er prest. Vi snakker om at det er deres valg om de vil være kristne eller om de ønsker å ta avstand fra deler av det vi voksne står for. Men klarer jeg alltid å vise det i holdning og praksis, for eksempel i måten jeg omtaler dem på som
lever annerledes? Og hvor lett er det ikke å utbasunere forargelse over meningsmotstandere eller miljøer jeg tar avstand fra, slik pastoren i den hippe menigheten Friheten gjør på hjemmebane i filmen? Guilty of charge! Det er nok nettopp i holdningene vi har til mennesker som står for noe annet enn oss, at barna våre leser hvilke forventninger vi har til dem og deres liv. I boka spør jeg: «Kan vi være tydelige på egen tro og egne verdier, uten å gjøre rommet for trangt for den som tenker annerledes?»

Kjernen i det kristne budskapet
Til slutt må jeg si at jeg er enig med Øystein Gjerme i SALT-kirken Bergen som i stor grad roser filmen, men påpeker at «kjernen i det kristne budskapet er bemerkelsesverdig fraværende (...). Ingen forteller Mirjam at hun er elsket og verdifull, helt uavhengig av hva hun presterer i kirken eller på dansegulvet. For de fleste kirker er dette et kjernebudskap i forkynnelse og undervisning, og for mange spesielt vektlagt i møte med «generasjon prestasjon», skriver Gjerme.

Ja, kanskje er det til og med sant at kristne ungdomsmiljøer ofte bygger større psykisk trygghet enn mange andre arenaer i dagens samfunn der forventningene til livsstil og adferd kan være høye, men nåden helt fraværende. 

Likevel har jeg tenkt å fortsette selvransakelsen. For det holder ikke med gode intensjoner. 

Kommentarer

Populære innlegg