Spires plass

Jeg har sluttet fred med navnet mitt. Jeg kan godt være en «kriger fra skogene».  Hva er det med deg og navn? sa en kamerat til meg nylig. Han hadde fulgt litt med på føljetongen min denne måneden om ulike navn og benevnelser på Jesus i Bibelen. Nå har jeg bare to brikker igjen i månedens puslespill. I dag gis ikke Aftenbladet ut, så det er hviledag i føljetongen. En Facebook-venn gjorde meg oppmerksom på at det er min navnedag i dag, 29. desember! Det hadde jeg ikke fått med meg. Kanskje skyldes det en litt lunken interesse for mitt eget navn? Helt siden jeg var liten har jeg vært fascinert av navn, men ikke så mye mitt eget. Hvor den interessen dukket opp, vet jeg ikke. Kanskje har det med dårlig skjult forfengelighet å gjøre? Jeg mente navnet mine foreldre hadde gitt meg var alt for kort. Alt for kjedelig. Og hvorfor hadde jeg ikke fått et spennende navn nummer to som jeg kunne avsløre ved passende anledninger? «Egentlig heter jeg Vidar Sebastian». «Eh, jeg har faktisk en

Illustrasjon: Matthew Bennett/unsplash.com Det skjedde noe den siste tida. Vi hadde lenge sovet på hvert vårt rom. Han trengte plass rundt seg, pleide han å si. Men vet du, en kveld stod han plutselig i døra mi. Du vet at mannen min ikke lever lenger, ikke sant?  Det har gått to år siden Felipe døde nå.  Jeg tenker på ham hver dag. Å, som jeg savner ham! Han var livskameraten min. Ja, du vet han var fryktelig gretten av seg. Han var det!  Forbipasserende kunne sikkert høre  ropene hans helt ut på gata. Han sa til meg at han ikke visste hvorfor han ofte ble så sinna på meg.  Jeg vet hvorfor. I det hjemmet han vokste opp i var det aldri noen som viste ham omsorg. Faren slo ham og moren brydde seg ikke om ham. Men Felipe var en god mann. Jeg visste at han var en god mann, selv om han ikke alltid klarte å vise det. Og han var trofast. Han hadde aldri andre kvinner enn meg.  Men du, for en stabeis han var! To måneder før han døde, traff jeg en av kameratene hans