Gratulerer med navnedagen, Vidar!

Jeg har sluttet fred med navnet mitt. Jeg kan godt være en «kriger fra skogene». Hva er det med deg og navn? sa en kamerat til meg nylig. Han hadde fulgt litt med på føljetongen min denne måneden om ulike navn og benevnelser på Jesus i Bibelen. Nå har jeg bare to brikker igjen i månedens puslespill. I dag gis ikke Aftenbladet ut, så det er hviledag i føljetongen. En Facebook-venn gjorde meg oppmerksom på at det er min navnedag i dag, 29. desember! Det hadde jeg ikke fått med meg. Kanskje skyldes det en litt lunken interesse for mitt eget navn? Helt siden jeg var liten har jeg vært fascinert av navn, men ikke så mye mitt eget. Hvor den interessen dukket opp, vet jeg ikke. Kanskje har det med dårlig skjult forfengelighet å gjøre? Jeg mente navnet mine foreldre hadde gitt meg var alt for kort. Alt for kjedelig. Og hvorfor hadde jeg ikke fått et spennende navn nummer to som jeg kunne avsløre ved passende anledninger? «Egentlig heter jeg Vidar Sebastian». «Eh, jeg har faktisk en