Gratulerer med navnedagen, Vidar!

Jeg har sluttet fred med navnet mitt. Jeg kan godt være en «kriger fra skogene». 

Hva er det med deg og navn? sa en kamerat til meg nylig. Han hadde fulgt litt med på føljetongen min denne måneden om ulike navn og benevnelser på Jesus i Bibelen.

Nå har jeg bare to brikker igjen i månedens puslespill. I dag gis ikke Aftenbladet ut, så det er hviledag i føljetongen.

En Facebook-venn gjorde meg oppmerksom på at det er min navnedag i dag, 29. desember! Det hadde jeg ikke fått med meg. Kanskje skyldes det en litt lunken interesse for mitt eget navn?

Helt siden jeg var liten har jeg vært fascinert av navn, men ikke så mye mitt eget. Hvor den interessen dukket opp, vet jeg ikke. Kanskje har det med dårlig skjult forfengelighet å gjøre? Jeg mente navnet mine foreldre hadde gitt meg var alt for kort. Alt for kjedelig. Og hvorfor hadde jeg ikke fått et spennende navn nummer to som jeg kunne avsløre ved passende anledninger? «Egentlig heter jeg Vidar Sebastian». «Eh, jeg har faktisk en F i navnet mitt. Den står for Ferdinand». Men nei, navnet mitt var ganske så ordinært.

Dessuten var navnet så kort og enkelt at det ikke var noen som fant det bryet verdt å gi meg noe kjælenavn. Det virket så kult å ha et kjælenavn! «Fregne-Jesus» og «Virus» var det nærmeste jeg kom i oppveksten. Det ante meg at de kallenavnene ikke ble ropt for å være kjærlig.

Jeg måtte vente til jeg ble voksen. Min kommende svigerinne begynte straks å kalle meg for Viddings. Tusen takk, Ida!

Og enda kjekkere ble det da jeg kom til Brasil. For brasilianerne strevde med å falle til ro med hva de skulle kalle meg: Det vekslet mellom Vida (som forresten betyr «liv»), Viddar, Vidaar og Vidal. I bandet vi hadde, gikk jeg under navnet Vidarino. Takk, Fabiano! Det lyder fortsatt som musikk i mine ører.

Brasilianerne var forresten lettere sjokket når jeg kunne fortelle at navnet mitt er et norrønt gudenavn. Vidar er sønnen til selveste allfaderen Odin, fortalte jeg. Da hendte det folk fulgte opp med å spørre hvorfor jeg ikke hadde fått et nytt navn da jeg ble en kristen?

I de fleste kulturer er ikke et navn tilfeldig valgt. Det har ofte en opprinnelse og en begrunnelse. Ofte vil foreldrene si noe med navnet. Hva hadde foreldrene mine tenkt på? Ville jeg gå rundt og symbolisere en hedensk gud? (Ett av de vanligste navnene i Brasil er selvsagt Maria. Mange menn bærer foresten navnet Jose Maria, for sikkerhets skyld.)

Men navnet mitt er og blir Vidar. Bare Vidar. Etterhvert har jeg blitt mer og mer glad i hverdager. Og derfor har jeg også falt mer til ro med mitt ganske hverdagslige navn. Og i dag har altså det vanlige, korte, kanskje litt kjedelige navnet mitt sin helt egen dag!

Og likevel: Er det mulig å hente noe symbolkraft ut av navnet Vidar, et navn som er sammensatt av de norrøne ordene for «skog» og «kriger»?

Tja. Jeg er glad i trær og alt som spirer. I min første bok står det både om eiketrær og palmer. På bloggen har jeg skrevet om rognetreet og plommetreet. Skogens dikter, Hans Børli er en av mine favoritter.

Men er jeg en kriger? Frem til jeg var godt voksen hadde ingen sett meg sint. Så kom det mer og mer fram. Noen har fått litt for mye av sinnet mitt. Det er jeg oppriktig lei for. Min nærmeste familie. Noen få venner og kollegaer. Unnskyld. Det er en dårlig kriger som ikke har kontroll over eget sinne. I noen sammenhenger har jeg kanskje undertrykt mitt rettferdige sinne mer enn det som er bra. Av av og til er kamp nødvendig. Av og til må vi våge å stå i en konflikt eller kjempe en strid for å redde relasjoner, for å gjøre verden bedre eller for å bevare noe som for oss er verdifullt.

Jeg har sluttet fred med navnet mitt. Jeg kan godt være en «kriger fra skogene».

Gratulerer med navnedagen, Vidar!