Spires plass

Jeg er usikker på om typiske tros- og livssynsspørsmål bør være avgjørende for kristnes valg av politisk parti. Partier som profilerer seg som kristne, bidrar i praksis til teologisk reduksjonisme. Det er egentlig ikke min greie å uttale meg om partipolitikk. Denne refleksjonen rundt det nye partiet Sentrum er et lite unntak.  Om Sentrum får min stemme ved neste stortingsvalg, vet jeg ikke enda. Jeg er heller ikke så trofast når det gjelder partier og har stemt på forskjellige gjennom årene. Men jeg bidrar gjerne til at partiet får de fem tusen underskriftene som gir livets rett i partifloraen.  For meg handler det blant annet om at jeg i mange år har vært opptatt av internasjonal solidaritet, fattigdomsspørsmål, flyktningepolitikk og miljøpolitikk. I mine øyne er det nærmest umulig å løfte frem slike saker med troverdighet i en regjering der FrP utgjør støttegrunnlaget.  Hvorfor et nytt parti og ikke f.eks MDG? Det handler blant annet noe om det ideologiske tankegodset. Jeg forventer

Jeg har en liten hobby. Jeg går på jakt etter visdom hos andre mennesker.  Kloke mennesker kan være så mangt. En god nabo, ett av barna mine som plutselig sier ting jeg lærer mye av, eller det kan være en sivilingeniør som forklarer meg ting jeg ikke visste noe om.  Jeg innrømmer gjerne at jeg mang en gang har forutinntatte holdninger når jeg møter mennesker. Jeg vet at jeg ofte har gjort meg skyldig i å plassere folk alt for fort. Den personen der vil det være interessant å snakke med. Men den personen der har trolig ingenting å lære meg. For noen år siden tok jeg en videreutdanning i coaching, og har fått mer erfaring med å samtale med mennesker. Det har gitt meg en dytt til å utvikle en side ved meg selv som er helt nødvendig for å ha noe i sånne samtaler å gjøre: Jeg må være nysgjerrig på folk. Og med denne nysgjerrigheten, har jeg oppdaget mye mer klokskap og erfaringskompetanse som ligger gjemt hos mennesker jeg bare kjente helt overfladisk fra før.  I Ordspråkene 20,5 står et v

Førsteinntrykket fra en leseopplevelse: Først nå nylig fikk jeg skaffet meg boka «Radikal ro» av Kathrine Vigdel. Sikkert i orden, siden boka fra første side forsøker å lære meg at det slettes ikke er farlig å ikke rekke over alt. (Kathrine introduserer oss i boka bl.a for begrepet «Fomo», et akronym for «fear of missing out». Frykten for ikke å være der det skjer, og dermed gå glipp av noe. Hvor mye av vårt ofte frenetiske aktivitetsnivå skyldes vel ikke denne tilstanden?)  «Radikal ro» utfordrer min alt for travle livsstil med en varme, innlevelse og forståelse som gir meg lyst til å leve saktere og være mer til stede i mitt eget og andres liv. Det er en prestasjon i seg selv, for det er lett å gå i forsvar og lese slike bøker som en moralsk pekefinger. Jeg opplever ikke det når jeg leser denne. Det er snarere en duft av den sunne og livgivende friheten her.  Jeg ville bare bla raskt gjennom boka i første omgang. Det var ikke lett. Den er skrevet så drivende godt at du trekkes videre

Jeg har lyst til å fortelle deg litt om det å få en coachingsamtale på vingene - og fly den dit den skal ved hjelp av modellen T.R.O.S.T.  Husker du sangen om måltrosten? Lille måltrost, lille måltrost hvorfor er du så glad? Lille, måltrost, lille måltrost hvorfor er du så glad? Jo fordi jeg har rede som ingen vet av. Langt inni skogen den grønne. Lille måltrost, lille måltrost hvorfor strever du så? Lille måltrost, lille måltrost hvorfor strever du så? Jo fordi jeg må finne litt mat til de små. Langt inni skogen den grønne.   Kan vi leke litt? Kan du et øyeblikk se for deg at du er en liten måltrost? For en nydelig fugl du er. Du synger så fint. Du er titt og ofte glad. Men du strever en del også. For du har mye ansvar. Det er noen rundt deg som trenger deg. Som bror, søster, venn, mor, far, tante, onkel, bestemor, bestefar, kollega, nabo, i en tjeneste i menighet eller organisasjonsliv. Kort sagt: Noen ser opp til deg. Du er en leder for noen! Nå vil jeg være med deg på en flygetur,

Hva slags fyllerør er dette? Russetida varer stadig lenger for noen. Vent. Nå ser det ut som om en av dem har tenkt å si noe. Fullt høytaleranlegg og greier. Blir du med bort og ser? Finnes også som podcast fra pTro-Presten «Jødiske menn og alle dere som bor i Jerusalem! Merk dere hva jeg sier, og lytt nøye til mine ord! Disse menneskene er ikke fulle, slik dere tror. Det er jo bare den tredje time på dagen.» Hei! Han er visst fra min e kanter. Jeg har for det meste lagt av meg dialekten, men det er akkurat sånn vi snakker der jeg kommer fra. Pussig at jeg ikke kjenner han. Nei! Han der er ikke vestlending! Er ikke han en av de galileerne? Ja, ja, jeg skal være stille så vi kan høre. «I de siste dager skal det skje, sier Gud, at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal profetere, de unge skal se syn, og de gamle skal drømme drømmer...» Øse ut Guds Ånd over alle mennesker. Den gamle profetien der må jo forstås billedlig. Det er noe alle vet! Guds Ånd er ikke f

«Aller mest utryddingstruet i vår del av verden i dag, er Julies folk.» - - - For litt over tre år siden skrev jeg en tekst om min niese, Julie. Jeg deler linken på nytt som et fortvilet rop.  I disse dager er Stortinget i ferd med å vedta endringer i bioteknologiloven. Det skjer i ekspressfart, omtrent uten reell debatt. Noen få hever sine spørrende røster. Berit Aalborg i Vårt Land reiser viktige spørsmål i en kommentar i går, blant annet om den såkalte NIPT-testen som nå blir en del av norsk helsevesen: «Som samfunn leter vi systematisk etter de mest sårbare blant oss, for å fjerne dem. Denne tanken er skremmende. Ikke minst er det verdt å reflektere rundt hva den gjør med oss som samfunn, og vårt syn på hva det er å være menneske.» Les hele kommentaren til politisk redaktør Berit Aalborg.  Jeg anbefaler også utspillet fra Kristin Clemet, Geir Lippestad, Thorvald Steen, Henrik Syse, Helen Bjørnøy og Morten Horn. De skriver blant annet: «I stor respekt for det sterke og

Illustrasjon: unsplash.com Kan begrepene chronos og kairos hjelpe oss bedre til å forstå korona? Jeg er overbevist om at korona-tid er kairostid. Nei, ikke kaostid. Kairostid! Det nye testamentet i Bibelen opererer med to forskjellige ord for tid: «Chronos» og «kairos».  Se for deg at du tegner livet ditt som en tidslinje der du starter et sted til venstre på arket og trekker en strek. Mye av livet er en rett strek med vanlige dager som du strever med å skille fra hverandre. Det er «chronos-tid». Chronos er målbar klokketid, og har funnet sin vei inn i ord som «kronologisk".  Men så skjer det, ikke så rent sjelden, at noe inntreffer som bryter med det vante, som skaper en spenning, en liten eller stor krise.  Kanskje er det pga ytre omstendigheter vi ikke rår over, kanskje er det pga en uoverensstemmelse eller konflikt med andre mennesker, kanskje er det fordi vi rammes av noe vondt som truer vår frihet og lykke. Det er lett å tenke på slike ting i disse dager.

"Vi er i en nasjonal krisesituasjon. Mange kjenner på både frykt, angst og motløshet..." Slik innledes min podcast-serie som vi har kalt "Håpsord" . Her på kontoret vårt i Lundegeilen 18 har virus-utbruddet fremskyndet planen om å ta "Spires plass" ut i et annet format: Podcast-formatet.  Flere og flere har oppdaget gleden ved å lytte til podcaster mens de går, gjør husarbeid eller bare sitter og har en rolig stund. Jeg ønsker å gjøre både tidligere og nye tekster tilgjengelige som noe folk kan lytte til, ikke bare lese. Podcaster fra Spires Podd legges ut på Bymenighetens nettsider . Om en liten stund vil Spires Podd også være mulig å abonnere på gjennom Apple og andre steder hvor du finner dine podcaster.  PTRO-PRESTEN Så tok også radiokanalen pTro kontakt med oss og lurte på om vi kunne innlede et samarbeid. De kunne tenke seg å få bruke podcast-seriene vi lager som innslag i sine radioprogram. De vil også gjerne ha mulighet til

Foto: Unsplash.com I dag morges tenkte jeg over uttrykket «å toe sine hender». Det er etter Pilatus vi har dette uttrykket. «Å vaske sine hender» har i all ettertid betydd å fraskrive seg ansvar. Det er det motsatte som skjer i lokalsamfunnet vårt nå. Å vaske hendene sine grundig er blitt det nye symbolet på å ta ansvar.  Vi er alle rammet, små og store på forskjellige måter og i ulike grader. Men alle kjenner vi oss ganske redde og sårbare. Jeg tror og håper at det å være del av en husgruppe i våre menigheter kan vise seg viktigere enn noen gang i denne tida, selv om vi ikke kan møtes fysisk. Innimellom alt det hverdagen krever av oss i egen familie eller jobbsammenheng, er det flott å høre hvordan folk bryr seg om andre. En pensjonist fortalte meg at han har bestemt seg for å ringe to personer hver dag. Kan vi være storfamilie for hverandre nå?  Jeg tror to viktige stikkord for oss som kirke blir digitalt nærvær og diakonalt nærvær.  Begge deler blir nødvendige og viktig

«Husbesøk». Drama på ByMenighetens jubileumsfest i Sandnes kulturhus, 9. november, 2019. (Foto: ByMenigheten-Sandnes).   «Kontakt!» sa Tom med overbevisning. Det var på en av dialogsamlingene i menigheten nå nylig. «Mennesker i byen vår lengter etter kontakt... Kontakt med noen som setter dem i kontakt med han der oppe.» Trenger vi altså kontaktpersoner likevel? tenkte jeg. Jeg har ikke alltid vært så begeistret når folk sier at de kan stå som kontaktperson for en cellegruppe eller en tjenestegruppe. Bare de slipper å stå oppført som «leder».  Kanskje det er på tide å oppgradere statusen, tenkte jeg etter å ha hørt Tom den kvelden. Kanskje det er det fineste vi kan si om det å være en virkelig leder i menigheten vår. I byen vår. Forutsatt at kontaktperson beskriver noe relasjonelt. Ikke en postkasse, men levende mennesker som tar kontakt, som holder kontakt, som kontakter deg, som kontakter oss - med hverandre, med Den andre. Tenk om det kunne sies om oss:  «ByMenig

Det kunne ha vært lettere for meg i ettertid å si at jeg var for syk eller for ung til å forstå hva jeg var i ferd med å gjøre som femtenåring. I mitt tilfelle har det vært viktig at det ikke skal få være den eneste fortellingen.  Å være åpen om psykisk helse og selvmordsproblematikk er en krevende øvelse. Hvordan bidrar vi til den sunne åpenheten som forebygger og lindrer? Hvordan viser vi nødvendig respekt både for den som er borte og de som sitter igjen? Jeg har brukt over tretti år på å prøve å forstå hvorfor jeg ville gjøre det slutt som femtenåring, og nesten klarte det. I retrospekt er det fortsatt et puslespill med manglende brikker. Og jeg synes fortsatt det er vanskelig å skjelne mellom det syke irrasjonelle sinnet og den rasjonelle og overveide, ja, ganske hensynsløse gutten som planla å ta sitt eget liv. Hvordan kunne jeg tillate meg selv å gjøre noe så forferdelig mot mennesker rundt meg?  Slike tanker er vi mange som har. Det er viktig at det skrives og snakke