Selvmord må aldri aksepteres og normaliseres
Det kunne ha vært lettere for meg i ettertid å si at jeg var for syk eller for ung til å forstå hva jeg var i ferd med å gjøre som femtenåring. I mitt tilfelle har det vært viktig at det ikke skal få være den eneste fortellingen. Å være åpen om psykisk helse og selvmordsproblematikk er en krevende øvelse. Hvordan bidrar vi til den sunne åpenheten som forebygger og lindrer? Hvordan viser vi nødvendig respekt både for den som er borte og de som sitter igjen? Jeg har brukt over tretti år på å prøve å forstå hvorfor jeg ville gjøre det slutt som femtenåring, og nesten klarte det. I retrospekt er det fortsatt et puslespill med manglende brikker. Og jeg synes fortsatt det er vanskelig å skjelne mellom det syke irrasjonelle sinnet og den rasjonelle og overveide, ja, ganske hensynsløse gutten som planla å ta sitt eget liv. Hvordan kunne jeg tillate meg selv å gjøre noe så forferdelig mot mennesker rundt meg? Slike tanker er vi mange som har. Det er viktig at det skrives og snakke