Selvmord må aldri aksepteres og normaliseres

Det kunne ha vært lettere for meg i ettertid å si at jeg var for syk eller for ung til å forstå hva jeg var i ferd med å gjøre som femtenåring. I mitt tilfelle har det vært viktig at det ikke skal få være den eneste fortellingen. 

Å være åpen om psykisk helse og selvmordsproblematikk er en krevende øvelse. Hvordan bidrar vi til den sunne åpenheten som forebygger og lindrer? Hvordan viser vi nødvendig respekt både for den som er borte og de som sitter igjen?

Jeg har brukt over tretti år på å prøve å forstå hvorfor jeg ville gjøre det slutt som femtenåring, og nesten klarte det. I retrospekt er det fortsatt et puslespill med manglende brikker. Og jeg synes fortsatt det er vanskelig å skjelne mellom det syke irrasjonelle sinnet og den rasjonelle og overveide, ja, ganske hensynsløse gutten som planla å ta sitt eget liv. Hvordan kunne jeg tillate meg selv å gjøre noe så forferdelig mot mennesker rundt meg?  Slike tanker er vi mange som har.

Det er viktig at det skrives og snakkes om det mørket som alt for mange mennesker befinner seg i, slik at vi opplever gjenkjennelse og bryter tabuer. Det er viktig at fagfolk kommer til orde, og jeg tror vi trenger fortellinger fra virkeligheten, både gjennom skjønnlitteratur og sakprosa. Men vi skal huske at hver fortelling er unik. Og vi vet ikke alt selv om noen forteller litt.

Vi trenger en nullvisjon for selvmord, slik vi har det for trafikkofre. Vi trenger tiltaksplaner, større åpenhet og flere som tør å bry seg. Mange selvmord kan forebygges, og vi er tusener som har et godt liv, selv om vi på ett eller flere tidspunkter har strevd med selvmordstanker og kanskje også prøvd å gjennomføre det.

Men vi skal også være ærlige om at selvmord ikke er et regnestykke som går opp. Selvmord etterlater mange ubesvarte spørsmål. Vi som har vært i dette mørket kan bevitne hvor vanskelig det er å forklare våre handlinger. Når vi snakker om det, må det være greit at vi ikke helt klarer å forstå og forklare det selv.

Det skal også være lov for den som sitter igjen å kjenne på sinne i sorgen. Noen av oss som har en tro, retter kanskje dette sinnet mot en Gud som tillater at mennesker skal ha det så mørkt at de ikke vil leve lenger. Er det også tillatt å kjenne på sinne overfor den som tok sitt eget liv, som lot oss være igjen? Eller er det et nytt tabu i en tid der vi helst definerer alt ved selvmord som sykdom?

Her balanserer jeg på en knivsegg. Jeg representerer en tro som i tidligere tider har lagt stein til byrden for dem som sitter igjen etter et selvmord. Lenge var selvmord forbudt i Norge, og selvmordsforsøk var straffbart. Frem til 1843 ble døde etter selvmord begravet utenfor kirkegården. Selv om denne praksisen opphørte, fulgte det fortsatt ingen kristen seremoni med. Det forbudet ble opphevet i 1902, det samme året som det å ta selvmord ble fjernet som en kriminell handling i Norge. Heldigvis er vi kommet et godt stykke videre i dag.

I den nye åpenheten må vi fastholde det som også er sant: Selvmord skal aldri aksepteres og normaliseres. Vi trenger å alminneliggjøre det å ha selvmordstanker og det å gå med selvmordsplaner. Men vi skal aldri godta handlingen.

Tanker og planer om å avslutte sitt eget liv skal møte sterk indre motstand og vekke naturlig skyldfølelse hos den det gjelder. Det hører til menneskets verdighet som ansvarlig individ. Og derfor skal vi appellere til skyldfølelsen som et vern mot selvmord. Skyldfølelse kan redde liv. Uttrykk som «selvvalgt» og «selvforskyldt» blir ofte upresist i de tilfeller der det dreier seg om alvorlig psykisk sykdom. Likevel tror jeg generelt det er viktig å ansvarliggjøre mennesker som går med selvmordsplaner.

Det kunne ha vært lettere for meg i ettertid å si at jeg var for syk eller for ung til å forstå hva jeg var i ferd med å gjøre som femtenåring. I mitt tilfelle har det vært viktig at det ikke skal få være den eneste fortellingen. Det er viktig å skjelne mellom skyld og skam. Mens skyldfølelse kan redde liv, er det fortsatt alt for mye skamfølelse knyttet til selvmord, selvmordsforsøk og selvmordstanker. Skyld ansvarliggjør, skam leder til fortielse, og det er fortielsen de trenger minst av alt, de som går med selvmordstanker.

Hva trenger den som befinner seg i det dypeste mørket? Det finnes ikke ett svar. Men jeg vet noe som er viktig:

Du kan ønske, håpe og jobbe for at jeg får det bedre, så raskt som mulig. Bare vis meg at du orker mitt mørke. At du holder ut med å vente. At det ikke haster med å få meg ut for alle dere andres skyld. Da kan det hende det blir litt vanskeligere å tro på den indre stemmen som stadig forteller meg at det blir bedre for alle om jeg forsvinner.

Vidar Mæland Bakke
Prest og forfatter

(Kronikken stod på trykk i VG, 12.1.2020).