Et parti som ikke er kristent



Jeg er usikker på om typiske tros- og livssynsspørsmål bør være avgjørende for kristnes valg av politisk parti. Partier som profilerer seg som kristne, bidrar i praksis til teologisk reduksjonisme.

Det er egentlig ikke min greie å uttale meg om partipolitikk. Denne refleksjonen rundt det nye partiet Sentrum er et lite unntak. 

Om Sentrum får min stemme ved neste stortingsvalg, vet jeg ikke enda. Jeg er heller ikke så trofast når det gjelder partier og har stemt på forskjellige gjennom årene. Men jeg bidrar gjerne til at partiet får de fem tusen underskriftene som gir livets rett i partifloraen. 

For meg handler det blant annet om at jeg i mange år har vært opptatt av internasjonal solidaritet, fattigdomsspørsmål, flyktningepolitikk og miljøpolitikk. I mine øyne er det nærmest umulig å løfte frem slike saker med troverdighet i en regjering der FrP utgjør støttegrunnlaget. 

Hvorfor et nytt parti og ikke f.eks MDG? Det handler blant annet noe om det ideologiske tankegodset. Jeg forventer også at Sentrum i mindre grad blir et ensaksparti. Dessuten har jeg en rusten kjærlighet for sentrum i norsk politikk. Arven etter Jon Lilletun, blant annet. Med Jon Lilletun hadde man aldri en følelse av at KrF var et særinteresseparti. Samtidig hørte man i ham en som talte de stemmeløses sak. Jeg opplever at Geir Lippestad med sitt fokus på utenforskap bærer noe av denne troverdigheten. Det er spennende at akkurat han fronter det nye partiet Sentrum. 

Jeg er opptatt av selvstendighet for trossamfunn. Er jeg trygg på at Sentrum vil stå opp for trosfrihet når majoritetssamfunnet mer og mer presser på for å innskrenke friheten? Nei, det er jeg ikke. Det avhenger trolig av hvem som får prege partiet på dette området. 

Samtidig er jeg blitt mer og mer usikker på om typiske tros- og livssynsspørsmål bør være avgjørende for kristnes valg av politisk parti. En vesentlig grunn til at jeg meldte meg ut av KrF er det problematiske med å kalle seg «kristelig». Jeg er selv en «evangelikal» kristen. Men sammenblandingen av (evangelikal) kristendom og politikk har vært med å gi ammunisjon til den farlige polariseringen som nå preger blant annet amerikansk og brasiliansk politikk. Jeg tror aldri vi kommer dit her hjemme, men innflytelsen gjør seg gjeldende også her. 

Litt ubeskyttet vil jeg påstå at partier som profilerer seg som kristne, i praksis bidrar til teologisk reduksjonisme. Det skjer når kristendom i opinionen blir identifisert med et lite knippe politiske saker, og fortrenger det faktum at for eksempel mye god «allmenn» velferdspolitikk kan forankres i kristne verdier. Like belastende er det når et såkalt kristent parti fra tid til annen nødvendigvis må inngå politiske kompromisser eller gjør direkte ukloke vedtak i mange kristnes øyne. Da fristes jeg av et parti som faktisk ikke gir seg ut for å være spesifikt kristelig.

Jeg synes det er helt i orden at ikke noen av de mest sentrale KrF-erne, for eksempel Knut Arild Hareide fronter det nye partiet. Det står respekt av den lojaliteten og forsoningsviljen han har vist mot eget parti. Nå er det rom for dyktige folk som ikke har vært blant de mest profilerte i andre partier. Dermed behøver ikke partiet fremstå som et KrF-dolkestøt, men kan stå på egne ben i rommet mellom flere partier.

Det er lett å ironisere over det idealistiske og lett pompøse manifestet som Sentrum har publisert så langt. (Jeg lot meg rive med fordi jeg sikkert selv har hang til det pompøse.)  Kanskje er det mest en invitasjon til politisk verksted. Men det er trukket opp noen viktige linjer og en retning som vekker min nysgjerrighet. Partipolitikk er fortsatt ikke min arena, men jeg ønsker partiet lykke til og venter spent på fortsettelsen. 


Vidar Mæland Bakke

Prest og forfatter

(Også publisert på verdidebatt.no)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Min nieses konfirmasjon og fabelen om prestegårdshagen

Julies folk og bioteknologiloven

Fernanda og Felipe - en kjærlighetshistorie