Spires plass

Jeg er i Herrens hender, når dagen gryr mot vest, Hver morgen han meg sender, sitt ord med lys og trøst. Hva dagen vil meg bringe, av glede og av savn, Jeg kan på bønnens vinge, få kraft i Jesu navn Han står på kontoret sitt og blar i sangboken, faren min, en ettermiddag i juni, 1981, da blikket hans faller på akkurat denne sangen av Erling Tobiassen, med melodi av Stavanger-biskop Sigurd Lunde. Denne kvelden skulle nabolaget komme i Prestegarden på Stranda for å hilse på det nye prestefolket. Han lurer på om det vil passe seg å synge en salme til avslutning på kvelden. Vil "Jeg er i Herrens hender" være kjent for alle, tro? Da hører han et smell og hvining i bremser fra en bil rett utenfor. Han slenger fra seg sangboken og springer ut. Flere i nabolaget stimler til. Det ligger et barn under bilen. Pappa kjenner igjen den lilla anorakken som nå er full av hull flere steder. Jeg er sju år, men allerede en forfengelig herremann. Jeg hadde trukket på meg en pen sommer-anorakk, s

Jeg er redd ungdom for ofte møter en voksen tro med bremsene på og forbehold på alle kanter. En tro der Gud henvises til mørkeloftet i våre selvsentrerte livspalass.  Nå om dagen går det en debatt i kristne medier om det er lurt å samle tusenvis av ungdommer på Telenor Arena neste sommer til misjonkonferansen "The Send" under slagordet "all in". Hva forstås med "all in"? Arrangørene legger vekt på at det handler om å våge å si et helhjertet "ja" til å følge Jesus og bety en forskjell der man er, enten det er som skoleelev, fulltidsmisjonær eller i en ordinær jobb. Andre påpeker at et sånt slagord kan bli et problem hvis det ungdommene først og fremst oppfatter er alt de må gjøre hvis de skal satse på Jesus. Stipendiat i religionspsykologi, Espen Gilsvik ved MF uttaler i Vårt Land 25.10 at «oppfordring til en slik "maksimalistisk måte å være religiøs på" kan gi negative effekter for ungdommene senere i livet.» De senere år har vi hørt li

Mer enn noen gang trenger vi det åpne livssynssamfunnet som ikke bare henviser tro til privatsfæren, men anerkjenner at det er en viktig dimensjon i ethvert samfunn. Jeg skriver dette på en dag som er preget av store kontraster i nyhetsbildet. På den ene siden kommer det flere og flere detaljer om den grufulle hendelsen i Kongsberg onsdag kveld som kostet flere menneskeliv.  På den andre siden har Norge nå nettopp fått en ny regjering som ble presentert på Slottsplassen.  Under sin presentasjon av de nye regjeringsmedlemmene, nevnte statsminister Jonas Gahr Støre hendelsen i Kongsberg ved flere anledninger. En gang var under presentasjonen av helseministeren. Han sa at det vil bli satset stort på psykisk helse framover, og han antydet at det som skjedde onsdag kveld har med dette området å gjøre. Sannsynligvis har han rett. Han sa også at alt for mange som henvises til det psykiske helseapparatet, får avslag på grunn av manglende kapasitet.  Jeg er blant dem som mener psykisk helse må

"Hvis det fellesskapet vi inviterer til ikke egentlig er rigget for flere, da hjelper det lite at vi ønsker alle velkommen." (Illustrasjonsfoto: Mike Palmowski/unsplash.com)  I sommer fikk jeg et par netter på hotell. En morgen stod jeg utenfor heisen, trykket på knappen, ventet, og da den åpnet seg, var den full av store og små. De smilte raust til meg og sa: "Bare kom inn, vi klarer en til". De gjorde ingenting galt. Tvert i mot, var de hyggelige og inkluderende. Det var bare det at selve heisen var ikke rigget for flere.  I 1 Korinterbrev, kapittel 7, skriver Paulus: "Til de ugifte og enkene sier jeg: Det er godt for dem om de fortsetter å være som jeg." Vi vet at Paulus var det som på moderne norsk ofte kalles "singel".  Før sommeren ble jeg intervjuet av journalisten Birgit Opheim i avisa Dagen. Hun ringte meg og spurte om mine tanker i forbindelse med en serie de ønsket å lage nå i sommer om det å være singel i kirken. Det resulterte i mang

 Telefonen slått av,  ingen vet hvor vi er To fulle krus kakao med krem Og som blå blå himmel - blåe øyne har du Det er en skatt jeg tar med når jeg drar  Jeg lovet en gang å bli bare din Det er som om det var i går Vi elsket og sovna blant høye fjell  Det er en skatt jeg tar med når jeg drar Langt, langt herfra, høres lyden av tog  Hvor enn du skal,  og hvor enn du har vært Videre må du når dag blir til kveld Brått er det over, og du vinker farvel  Åra har gått, sommer, høst, vinter, vår  siden vi ga hverandre et ja Men gode minner vil aldri dø  De er skatter jeg tar med når jeg drar I kveld høres stemmer av lekende barn  Ukjente synger på plassen vår  Livet er mer enn det vi ser og forstår Alt  det vi elsket - det er det som består I et land fins ei bygd, og i den bygda et hus og i det huset en kvinne Og i den kvinnen fins et hjerte som er mitt Det er en skatt jeg tar med når jeg drar  Det er en skatt jeg tar med når jeg drar Tom Waits («Take It With Me») Gjendiktet av Vidar Mæland B

Finn oss et rom, sa du.  Rommet var ingen kirke.  Det var overetasjen i din venns hus.  Skaff oss noe vin, sa du. Vi fant en vin, presset av lokale druer fra en hage utenfor byen.  Bak et brød, sa du.   Vi bakte brød av mel fra kornet noen hadde kjøpt hos en bonde i nærheten.  Du tok denne vinen og dette brødet i dine hender.  Du løftet disse gavene frem for vår Far.  Du ba takkebønnen. Da skjedde underet og fornyelsen.  Guds rike strømmet gjennom disse naturens gaver.  En ny pakt i ditt blod, sa du.  Din kropp gitt for oss, sa du.  Først senere forstod vi: Etter din død og oppstandelse ante vi  rekkevidden av dine ord. Guds rike gjennom våre kropper.  Ta dette – og del det!  Ta dette – og del det!  Ta dette – og del det! Og vi var bare begynnelsen.  Guds nåde gjennom århundrer av trengsler og kriser, oppturer og fremgang, nye skuffelser og motgang - og det trassige håpet om «enda en gang»: Dette er Jesu blod. Druer fra gartnerens hage.  Dette er Jesu kropp.  Korn fra bondens åker.  Je

«Jeg er takknemlig for at det var akkurat vi barna i denne lille vestlandsbygda som fikk gleden av hennes ustoppelige oppfinnsomhet, formidlerglede og yrkesstolthet.» Samler du på noe? Noen samler på frimerker. Noen samler på mynter. Noen samler på sure sokker og dårlige minner. Det siste har jeg ofte vært god på. Nå forsøker jeg i stedet å samle på  verdifulle menneskemøter. De er mine skatter. Jeg samler på inntrykk, fotspor, verdier som mennesker har lagt igjen hos meg, i løpet av kortere eller lengre tid vi fikk være sammen.  I dag skal dere få møte min klasseforstander på barneskolen, Sidsel. Det kalles kontaktlærer nå for tiden. Vi fikk ha den samme gjennom både småskolen og storskolen.  Sidsel underviste oss i flere fag, blant annet engelsk, norsk og kristendom. Hun la ikke skjul på sin personlige kristentro. Den skinte gjennom, uten å være påtrengende. I dag tenker jeg at mye av hennes praksis var farget av et såkalt realistisk menneskesyn. Realistisk, fordi hun så oss som unik

Areopagos  og integritet som verdi Tale på webgudstjeneste i Bymenigheten, 10.1.2021 Den unge og dyktige journalisten, Elise Kruse i avisa Vårt Land skrev en personlig kommentarartikkel nylig: «En uke før jul ble jeg spurt av mediebransjens nettavis, Medier24, om hva som skal til for at det blir ordentlig jul for meg. Jeg skrev, som sant er, at det for meg ikke blir ordentlig jul uten å ha vært i kirka.   Jeg skrev at jula for meg først og fremst er en påminnelse om at den guden jeg har valgt å tro på ble menneske, gjennom et lite sårbart barn. Og at ingenting får meg til å føle det så sterkt som å lese juleevangeliet og synge Deilig er jorden i kirka på julaften.   Så satt jeg fingeren på backspace-knappen og holdt inne til setningene ble borte. Ordene som stod der først, som for meg er sanne og ekte, så tilgjorte og pompøse ut på skjermen. Det ble for klamt, rett og slett.   Ingen i mediebransjen kommer til å skjønne det der, tenkte jeg. Jeg virker så from og fremmed for den sekulære

«Som epler av gull  i et smykke av sølv  er ord som blir talt i rette tid.  Som en ring av gull,  som et smykke av fint gull  er refsende ord fra den vise  for et lydhørt øre.» ‭‭Ordspråkene‬ ‭25:11-12‬  Er jeg en ordgjeter eller en ordgyter? Bare to bokstaver skiller. Så lite skal også til før den ene blir den andre. Gyter jeg ord? Bruker jeg mange ord? For mange ord? Overflødige ord? Ja. Hver dag. Både muntlig og skriftlig. Litt for lett faller det å gripe ordet eller treffe tastene. Derfor må mine ord gjetes. Trolig mer enn mange andres. Som ordgyter beundrer jeg dem med den naturlige, medfødte gaven å være stille, vente på ordet. Vente med å ta ordet. En ordgyter trenger ordgjetere. Gode mennesker rundt seg som gjeter ordene. Som sier i fra når ordene er for mange. For raske. For unødvendige. For direkte. Når de sårer. Når de ikke er ord talt i rette tid. Når de ikke har landet hos oss selv først. Takk, alle dere som er mine ordgjetere! Vær mer modige! Vi trenger dere, vi ordgytere