Spires plass

Areopagos  og integritet som verdi Tale på webgudstjeneste i Bymenigheten, 10.1.2021 Den unge og dyktige journalisten, Elise Kruse i avisa Vårt Land skrev en personlig kommentarartikkel nylig: «En uke før jul ble jeg spurt av mediebransjens nettavis, Medier24, om hva som skal til for at det blir ordentlig jul for meg. Jeg skrev, som sant er, at det for meg ikke blir ordentlig jul uten å ha vært i kirka.   Jeg skrev at jula for meg først og fremst er en påminnelse om at den guden jeg har valgt å tro på ble menneske, gjennom et lite sårbart barn. Og at ingenting får meg til å føle det så sterkt som å lese juleevangeliet og synge Deilig er jorden i kirka på julaften.   Så satt jeg fingeren på backspace-knappen og holdt inne til setningene ble borte. Ordene som stod der først, som for meg er sanne og ekte, så tilgjorte og pompøse ut på skjermen. Det ble for klamt, rett og slett.   Ingen i mediebransjen kommer til å skjønne det der, tenkte jeg. Jeg virker så from og fremmed for den sekulære

«Som epler av gull  i et smykke av sølv  er ord som blir talt i rette tid.  Som en ring av gull,  som et smykke av fint gull  er refsende ord fra den vise  for et lydhørt øre.» ‭‭Ordspråkene‬ ‭25:11-12‬  Er jeg en ordgjeter eller en ordgyter? Bare to bokstaver skiller. Så lite skal også til før den ene blir den andre. Gyter jeg ord? Bruker jeg mange ord? For mange ord? Overflødige ord? Ja. Hver dag. Både muntlig og skriftlig. Litt for lett faller det å gripe ordet eller treffe tastene. Derfor må mine ord gjetes. Trolig mer enn mange andres. Som ordgyter beundrer jeg dem med den naturlige, medfødte gaven å være stille, vente på ordet. Vente med å ta ordet. En ordgyter trenger ordgjetere. Gode mennesker rundt seg som gjeter ordene. Som sier i fra når ordene er for mange. For raske. For unødvendige. For direkte. Når de sårer. Når de ikke er ord talt i rette tid. Når de ikke har landet hos oss selv først. Takk, alle dere som er mine ordgjetere! Vær mer modige! Vi trenger dere, vi ordgytere