Paulus på sosiale medier?



Areopagos  og integritet som verdi

Tale på webgudstjeneste i Bymenigheten, 10.1.2021

Den unge og dyktige journalisten, Elise Kruse i avisa Vårt Land skrev en personlig kommentarartikkel nylig:

«En uke før jul ble jeg spurt av mediebransjens nettavis, Medier24, om hva som skal til for at det blir ordentlig jul for meg. Jeg skrev, som sant er, at det for meg ikke blir ordentlig jul uten å ha vært i kirka.

 

Jeg skrev at jula for meg først og fremst er en påminnelse om at den guden jeg har valgt å tro på ble menneske, gjennom et lite sårbart barn. Og at ingenting får meg til å føle det så sterkt som å lese juleevangeliet og synge Deilig er jorden i kirka på julaften.

 

Så satt jeg fingeren på backspace-knappen og holdt inne til setningene ble borte. Ordene som stod der først, som for meg er sanne og ekte, så tilgjorte og pompøse ut på skjermen. Det ble for klamt, rett og slett.

 

Ingen i mediebransjen kommer til å skjønne det der, tenkte jeg. Jeg virker så from og fremmed for den sekulære omverdenen at jeg gjør meg selv utilgjengelig for alle som befinner seg en millimeter utenfor den kristne dagspressen.

 

I stedet skrev jeg noen intetsigende og uinteressante setninger om at det blir utfordrende for mange å gå i kirka i år. Og med ett var jeg blitt en av dem som sensurerte troa mi for offentligheten.

 

Helt motsatt av slik jeg egentlig vil være. Jeg vil være en representant for den kristne troa i offentligheten. Ikke en som krymper seg og prøver å pakke hele greia inn i en spiselig form for alle ikke-troende der ute.»

 

 

Jeg kommer tilbake til Elise Kruses ord. 

Hvis Paulus hadde levd i dag, hadde han vært på Twitter og Facebook? Da hadde han sikkert hatt mange følgere, men trolig enda flere motstandere eller totalt uinteresserte. Hva hadde han fokusert på?

 

På ulike måter i denne webgudstjenesten har vi allerede hørt om da Paulus reiste til Athen. Der oppholdt han seg blant diskusjonslystne og nyhetshungrige mennesker på torget. Det som ble kalt for «agoraen». Det var mer enn en markedsplass, mer som dagens sosiale medier. 

Der møter han to grupper som har likhetstrekk med livssyn vi møter i dag: 

Epikureerne var livsnytere. 
«Det viktigste er å leve det søte liv, for når vi dør, er det ikke mer», kunne de si. 

 

Stoikerne var en annen gruppe. De var alvorstyngede perfeksjonister. «Du må prestere maksimalt», kunne de si.  

 

Hva kan Paulus ha snakket med disse på torget om? 

Det har vi ikke detaljer om. Men vi vet at datidens rådende samfunnsideologier langsomt led nederlag i møte med kristendommen. 

På den ene siden: Uansvarlige relasjoner og et relativistisk syn på sannhet tapte mot de kristnes forpliktende fellesskap og troen på en større mening med livet. (Det kan kanskje ha vært litt av epikureernes livsholdning.)

På den annen side: En krevende og følelseskald moralisme tapte mot budskapet om betingelsesløs kjærlighet og en personlig relasjon til Gud. 

Kombinasjonen av disse kvalitetene var kristendommens styrke. Hva er vår styrke i dag?

 

Jeg tror fortsatt at evangeliet om Jesus bringer noe nytt som er like frigjørende og radikalt fortsatt i dag: 

 

Som epikureerne tror jeg mange i dag lever som en slags praktiske ateister, hvis de i det hele tatt tror at det finnes noen Gud. De regner Gud som distansert, en som vi ikke kan forholde oss til eller gjøre regning med i hverdagen. Derfor er det viktigst å leve her og nå og gjøre det beste ut av livet. 

For stoikerne var altså livet preget av gravalvor og plikt. 
Og kanskje møter vi dette ganske mye også i dag. 
I hvert fall møter jeg mange unge som tar livet og tilværelsen voldsomt på alvor, og de er for eksempel veldig bekymret for hvordan generasjonen før dem har satt hele kloden i fare med en uansvarlig livsstil. 

Jeg synes dette gravalvoret er beundringsverdig, og vi trenger å bli utfordret på det livet vi lever! Men de moderne stoikerne, generasjon prestasjon, står også i fare for å leve som om Gud er uunnværlig. Vi må ta det hele og fulle ansvar over livet og tilværelsen selv. Og vi må være strengere med oss selv. 
Det gjelder å prestere, yte og være et dydsmenneske.  

Til deg som lurer på om kristendommen har noe svar til vår tids epikureere og stoikere: 

Ja, Jesus er vårt budskap!  

Jeg opplever sannheten i evangeliet som frigjørende. Akkurat slik jeg tror den omvendte Paulus opplevde det. Han kjente seg nok på en måte mest igjen i stoikerne. Jeg innbiller meg at både stoikerne og Paulus var «hodemennesker» som tok avgjørelser basert på fornuftige resonnementer og ikke bare følelser og opplevelser. 

Jeg tror han har vist at han kunne være i dialog med disse menneskene. Han respekterte dem, og anerkjente til og med mye av det de trodde på. 

Samtidig må de ha skjønt at han kom med noe helt nytt. 

For Paulus fortalte om en Gud som ikke er distansert og ukjent, men som har kommet helt nær oss i et menneske, Jesus Kristus. Og som vi alle kan ha en personlig relasjon til. 

Det er både frigjørende, fordi vi ikke er alene med ansvar for vår egen frelse og vår egen framtid. Men det er også utfordrende, for det stiller oss til ansvar for noe som er større enn oss selv, en personlig Gud som vi skal møte ansikt til ansikt. 

 

Vil vi måtte møte ham alene? Paulus må ha fortalt dem hvor fantastisk det er at vi skal få lov til å møte Gud med Jesus ved vår side som frelser og venn. 

 

Stoikerne og epikureerne synes Paulus var så spennende å høre på at de tok han med seg til mennene på Areopagos, like nedenfor Akropolishøyden. Det var en slags domstol. 

 

Budskapet hans er at den Gud de nok aner finnes, han har gitt seg til kjenne. Han er Skaperen som står over alt det skapte. Derfor skal han ikke tilbes gjennom naturfenomener. Det er Jesus Kristus som representerer Guds sanne ansikt her på jorden. Han er den Gud har bestemt til å tilbes og etterfølges. Den nye lærens hovedbevis er at Jesus stod opp igjen fra de døde.  

 

Verdien integritet fra Use your talents

I vår serie «Mangfoldig hverdag» tar i vi utgangspunkt i sju verdier fra tenkningen «Use your talents». I dag er det verdien «integritet». 

Alt henger sammen med alt. Jeg er et helt menneske. Kjernen i meg endres ikke når jeg beveger meg utenfor den «kristne sonen». Jeg tilpasser meg ikke så mye at jeg forsvinner. 

Og samtidig: Paulus sier noe viktig om respekten og anerkjennelsen av den menneskelige fornuft og kunnskap som de han møter allerede har av seg selv, gjennom sin identitet som skapt av Gud. «Den Gud dere tilber uten å kjenne...» Han tok utgangspunkt i det de hadde felles. 

«Det er i ham vi lever, beveger oss og er til.» 

Det Paulus kommer med, bekrefter det de kanskje visste, men han kommer også med nyheter: Personen Jesus Kristus er den store forskjellen.  

Det er alvor og glede på samme tid i dette budskapet. 

Alvoret: Alle skal stå til ansvar for sitt liv (mot epikureerne). 
Gleden: Du skal slippe å streve for å frelse deg selv. Du vil heller aldri klare å leve opp verken til dine egne eller Guds idealer. Jesus frelser. Vend dere til han!

 

Ved starten av et nytt semester pleier vi å minne hverandre om menighetsvisjonen:


«At nye mennesker skal komme til tro på

Jesus, bli ført inn i et deltagende fellesskap, der alle vokser i tro og kjærlighet».

 

Det handler om å våge å være tilstede i hverdagen der vi lever. For der befinner det seg mange som ikke kjenner Jesus. 

Vi trenger fellesskapet som et sted for utrustning. Men de fleste lever store deler av livet utenfor de etablerte menighetsveggene. Tør vi å være troende der?

 

Vi har ulike funksjoner og roller. 

Selv vet jeg ikke om jeg ofte har vært en aktiv part i det øyeblikket et menneske bestemmer seg for å være en kristen.  

 

Men jeg forsøker å tenke på hvordan jeg fremstår og kommuniserer i det offentlige rom som prest. Siden jeg ikke har en sekulær arbeidsplass, har det vært viktig for meg personlig å finne noen arenaer som jeg synes jeg kan flyte i. 

 

En av dem har vært Alphagruppe og senere en huskirke med mennesker med litt forskjellig religiøs bakgrunn. 

En annen arena har det siste året vært radiokanalen pTro. 

Av de opp mot 15000 lytterne den når hver dag, vet vi at den fanger opp en del lyttere som sjelden går inn i kirker og bedehus. Ikke mindre aktuelt med det digitale i denne tida. Men det trengs fysiske oppfølgingspunkter. 

 

Kjærlighet må inkarnernes i fysisk nærvær, ikke bare sendes ut som ord i luftrommet. Det var det Gud gjorde da han valgte å la Ordet bli et menneske av kjøtt og blod. Til alle tider har Jesus etter sin oppstandelse, gitt seg selv til kjenne på samme måten. Nå skjer det som hovedregle gjennom mennesker av kjøtt og blod som tror på ham og formidler denne troen i ord og handling. 

 

Min drøm er at dere i ByMenigheten kanskje kan støte bort i mennesker som har hørt andaktsord eller podkaster fra meg eller andre på nettet eller på pTro, og at dere kan ta samtalene om de ulike temaene videre. 

 

Tilbake til journalisten Elise Kruse i Vårt Land. 

 

Hun skriver i sin aviskommentar at hun er redd for at folk som ikke tror slik som henne vil slutte å ta henne seriøst hvis hun forteller dem hva hun tror på. 

Hun er ofte opptatt av å få sagt hva hun IKKE tror på, slik at hun kan få distansert seg fra dem hun er flaue over blant offentlige kristne. Jeg kjenner meg igjen. For å ikke bli tillagt meninger jeg ikke har, er det så fristende å ikke si noe, eller å plassere seg trygt på den andre siden av skalaen, og så sier vi egentlig lite og ingenting om troen vår. 

 

Men, erkjenner Elise:

«Vi bor jo ikke i et hedensk samfunn der tro er fullstendig fraværende. Den er tvert imot ganske så tilstedeværende, og mange vil argumentere for at det er blitt mye lettere å snakke om tro enn det var for bare et tiår siden.»

 

Elise forteller at nå har hun lyst til å ta et oppgjør med sin berøringsangst for å snakke om troen sin ute blant folk som ikke regner seg som kristne. 

 

Og jeg (Vidar) vil si til alle dere som er sterke «fornuftsmennesker» eller «hodemennesker»: 

Noen ganger kan dere kjenne dere fremmedgjorte i troens verden, der det kan virke som vi må gi avkall på fornuften og kaste oss ut på de tusen favners dyp. Det er jo galskap, kan du tenke. Og er det ikke også useriøst og farlig å hengi seg til en tro på denne måten? 

Du skal få lov til å nærme deg troens landskap med dine mange spørsmål. Ikke tenk at tro og fornuft ikke passer sammen. Men merk deg ordene fra Ordspråkene som sier: «Å frykte Herren er begynnelsen til kunnskap.» (Kapittel 1,7). 

Troen forsøker ikke å konkurrere med fornuften. 

Det den gjør er å utvide perspektivet og åpner for det som fornuften og sansene kanskje enda ikke har sett og erfart. Tro og rasjonalitet er ikke motsetninger. Gudsfrykt åpner for virkelig kunnskap.  

 

Jeg lar Elise Kruse få det siste ordet i dag: 

 

«Mitt nyttårsforsett for 2021 er å åpne opp rommet for å snakke om tro også i en rasjonell setting, og jeg skal jobbe også for å utvide det. Jeg skal tørre å bruke og utvikle trosspråket mitt uansett hvordan det lyder, og jeg skal si det høyt: Jeg er kristen. Helt seriøst.»

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Lille Måltrost Ledercoaching

Min nieses konfirmasjon og fabelen om prestegårdshagen

Vårblomster