Verdifulle menneskemøter: Klasseforstanderen



«Jeg er takknemlig for at det var akkurat vi barna i denne lille vestlandsbygda som fikk gleden av hennes ustoppelige oppfinnsomhet, formidlerglede og yrkesstolthet.»

Samler du på noe? Noen samler på frimerker. Noen samler på mynter. Noen samler på sure sokker og dårlige minner. Det siste har jeg ofte vært god på. Nå forsøker jeg i stedet å samle på 
verdifulle menneskemøter. De er mine skatter. Jeg samler på inntrykk, fotspor, verdier som mennesker har lagt igjen hos meg, i løpet av kortere eller lengre tid vi fikk være sammen. 

I dag skal dere få møte min klasseforstander på barneskolen, Sidsel. Det kalles kontaktlærer nå for tiden. Vi fikk ha den samme gjennom både småskolen og storskolen. 

Sidsel underviste oss i flere fag, blant annet engelsk, norsk og kristendom. Hun la ikke skjul på sin personlige kristentro. Den skinte gjennom, uten å være påtrengende. I dag tenker jeg at mye av hennes praksis var farget av et såkalt realistisk menneskesyn. Realistisk, fordi hun så oss som unike og originale barn skapt i Guds bilde med skaperkraft og muligheter. Janteloven var skrotet av Sidsel. Men også realistisk fordi vi lærte å være åpne om begrensninger, svakheter og konflikter, både på tomannshånd og i det som hette klassens time. Hun så potensialet uten å forvente det perfekte. 

Tidlig på 80-tallet, flere år før drama, musikk-forestillinger og tverrfaglig prosjektarbeid ble en del av grunnskolens læreplaner, begynte Sidsel å eksperimentere og utvikle slike læremetoder. Hun skjønte at alle sansene måtte settes i arbeid for at skaperkreftene skulle få utfolde seg. Derfor var både musikk- og sløydlærere med i prosjektene våre. Høydepunktet var nok musikalen "Guten og Trollet" som vi fremførte i 6. klasse. Prosjektet utviklet seg underveis, etter et dypdykk i norske folke-eventyr. Alle elevene i klassen fikk i oppgave å skrive hvert sitt eventyr med klassiske kjennetegn. Disse ble Sidsel så imponert over at hun fikk en venninne til å skrive alle ned på en elektrisk skrivemaskin og kopiere opp en hjemmelaget bok til hver elev. Den eventyrboka har jeg fortsatt i en kasse for verneverdig materiale i kjelleren. 

Kunne vi gjøre noe mer med dette? Klassen hadde avstemning over hvilket eventyr som skulle videreforedles. Ovens skumle og morsomme eventyr om gutten, jenta og trollet gikk av med seieren. Sammen omskrev vi eventyret til et skuespill, og Håvard, Anne Beate og Kevin fikk de tre sentrale rollene. Klassen ble delt inn i grupper som produserte sangtekster. Melodiene hentet vi herfra og derfra. Musikklæreren Harald dannet et orkester med de av oss som spilte ulike instrumenter, og resten av klassen var kor. På håndarbeid og sløyd ble flotte kulisser skapt. Forestillingen for foreldrene og de andre elevene på skolen, ga oss en opplevelse av å ha laget noe stort og nyskapende. 

Fra kristendomstimene i småskolen husker jeg enda da Sidsel i en periode på flere uker satte seg oppå kateteret, og uten manus formidlet levende de sammenhengende fortellingene om Abraham, Isak, Jakob og Josef. Jeg hadde hørt bruddstykker hjemme, men i disse timene oppdaget jeg hvordan enkeltfortellingene var en del av en stor og fascinerende helhet om Gud og hans folk. Fortellingene vevde seg langsomt sammen med min egen historie. 

Senere ble Sidsels tidlige eksperimentering med kreativ bruk av bibelfortellinger i undervisningen til et doktorgradsarbeid som fikk prege mye av fagets utvikling i årene som fulgte. Sidsel endte som professor i lærerutdanning et annet sted i landet, men det er en annen historie.

Jeg er takknemlig for at det var akkurat vi barna i denne lille vestlandsbygda som fikk gleden av hennes ustoppelige oppfinnsomhet, formidlerglede og yrkesstolthet. For meg personlig var nok Sidsel ganske avgjørende for utviklingen av lese- og skriveglede, og hun bidro til en stor interesse for å utforske nye måter å formidle de gode fortellingene i vår tradisjon på, ikke minst Den store bibelfortellingen.

Da vi skulle ta avskjed med Sidsel og barneskolen, var det igjen fest med foreldrene til stede. Fortsatt husker jeg Sidsels tale til oss, der hun bød på sitater og episoder som hun hadde skrevet ned og spart på om hver enkelt elev gjennom seks år. Vi lo mye, men var også smått imponert over alt det kloke vi hadde prestert å si gjennom årenes løp. Jeg tror hver og en opplevde seg sett og verdsatt på en unik måte.  

Dere forstår at i min historie husker jeg Sidsel som helt spesiell. Men det er nok mange som har sterke historier om den betydningen en eller flere lærere hadde i den fasen av livet da vi mer enn noe annet trenger at noen ser oss, tror på oss, stiller forventninger til oss, og møter oss med raushet når vi ikke får det helt til. 

Takk til Sidsel og utallige andre lærere som gjør dette hver dag for barna våre! 

 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Vårblomster 

Lille Måltrost Ledercoaching

Tro i mørketider