Spires plass

Jeg er i Herrens hender, når dagen gryr mot vest, Hver morgen han meg sender, sitt ord med lys og trøst. Hva dagen vil meg bringe, av glede og av savn, Jeg kan på bønnens vinge, få kraft i Jesu navn Han står på kontoret sitt og blar i sangboken, faren min, en ettermiddag i juni, 1981, da blikket hans faller på akkurat denne sangen av Erling Tobiassen, med melodi av Stavanger-biskop Sigurd Lunde. Denne kvelden skulle nabolaget komme i Prestegarden på Stranda for å hilse på det nye prestefolket. Han lurer på om det vil passe seg å synge en salme til avslutning på kvelden. Vil "Jeg er i Herrens hender" være kjent for alle, tro? Da hører han et smell og hvining i bremser fra en bil rett utenfor. Han slenger fra seg sangboken og springer ut. Flere i nabolaget stimler til. Det ligger et barn under bilen. Pappa kjenner igjen den lilla anorakken som nå er full av hull flere steder. Jeg er sju år, men allerede en forfengelig herremann. Jeg hadde trukket på meg en pen sommer-anorakk, s

Jeg er redd ungdom for ofte møter en voksen tro med bremsene på og forbehold på alle kanter. En tro der Gud henvises til mørkeloftet i våre selvsentrerte livspalass.  Nå om dagen går det en debatt i kristne medier om det er lurt å samle tusenvis av ungdommer på Telenor Arena neste sommer til misjonkonferansen "The Send" under slagordet "all in". Hva forstås med "all in"? Arrangørene legger vekt på at det handler om å våge å si et helhjertet "ja" til å følge Jesus og bety en forskjell der man er, enten det er som skoleelev, fulltidsmisjonær eller i en ordinær jobb. Andre påpeker at et sånt slagord kan bli et problem hvis det ungdommene først og fremst oppfatter er alt de må gjøre hvis de skal satse på Jesus. Stipendiat i religionspsykologi, Espen Gilsvik ved MF uttaler i Vårt Land 25.10 at «oppfordring til en slik "maksimalistisk måte å være religiøs på" kan gi negative effekter for ungdommene senere i livet.» De senere år har vi hørt li

Mer enn noen gang trenger vi det åpne livssynssamfunnet som ikke bare henviser tro til privatsfæren, men anerkjenner at det er en viktig dimensjon i ethvert samfunn. Jeg skriver dette på en dag som er preget av store kontraster i nyhetsbildet. På den ene siden kommer det flere og flere detaljer om den grufulle hendelsen i Kongsberg onsdag kveld som kostet flere menneskeliv.  På den andre siden har Norge nå nettopp fått en ny regjering som ble presentert på Slottsplassen.  Under sin presentasjon av de nye regjeringsmedlemmene, nevnte statsminister Jonas Gahr Støre hendelsen i Kongsberg ved flere anledninger. En gang var under presentasjonen av helseministeren. Han sa at det vil bli satset stort på psykisk helse framover, og han antydet at det som skjedde onsdag kveld har med dette området å gjøre. Sannsynligvis har han rett. Han sa også at alt for mange som henvises til det psykiske helseapparatet, får avslag på grunn av manglende kapasitet.  Jeg er blant dem som mener psykisk helse må