Fredags-«spire»: Hans øye følger meg?


Jeg er i Herrens hender, når dagen gryr mot vest, Hver morgen han meg sender, sitt ord med lys og trøst. Hva dagen vil meg bringe, av glede og av savn, Jeg kan på bønnens vinge, få kraft i Jesu navn


Han står på kontoret sitt og blar i sangboken, faren min, en ettermiddag i juni, 1981, da blikket hans faller på akkurat denne sangen av Erling Tobiassen, med melodi av Stavanger-biskop Sigurd Lunde. Denne kvelden skulle nabolaget komme i Prestegarden på Stranda for å hilse på det nye prestefolket. Han lurer på om det vil passe seg å synge en salme til avslutning på kvelden. Vil "Jeg er i Herrens hender" være kjent for alle, tro?

Da hører han et smell og hvining i bremser fra en bil rett utenfor. Han slenger fra seg sangboken og springer ut. Flere i nabolaget stimler til. Det ligger et barn under bilen. Pappa kjenner igjen den lilla anorakken som nå er full av hull flere steder. Jeg er sju år, men allerede en forfengelig herremann. Jeg hadde trukket på meg en pen sommer-anorakk, selv om det var varm sommer, og jeg bare skulle rett over veien for å høre om nabojenta snart var klar til å komme på besøk med sin familie. På vei tilbake over veien har jeg bare sprunget rett ut, uten å se meg for. Jakka kan ha fungert som beskyttelse for overkroppen. Men hodet har fått hard medfart, lårhalsen er brukket, og det er ingen lyd fra kroppen under bilen.  Pappa går inn og forbereder Mamma på hva som venter henne ute i veien. "Vidar er påkjørt av en bil. Det ser alvorlig ut". 

Jeg er i Herrens hender, i alt som med meg skjer, I smil og gråt jeg kjenner at Herren er meg nær. Om jeg i dype daler, må gå den tunge vei, Fra himlens høye saler, Hans øye følger meg.

Hans øye følger meg? Kunne han ikke da ha stoppet meg fra å springe rett ut i veien? Nei, det er visst ikke sånn det fungerer. «Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare», synger vi. Hvis vi i det hele tatt skal kunne synge en slik sang, så kan det ikke bety at Guds barn er tryggere enn andre for å komme ut for fare, ulykke eller død. Men kanskje handler det om å kunne være trygg i  fare, fordi vi er i Herrens hender, i alt som med oss skjer?

Det er slik jeg har tenkt på det, helt siden den dagen. Ikke at jeg fikk leve fordi jeg er et Guds barn med spesiell beskyttelse. Noen tenker kanskje slik, men jeg har vanskelig for å få et slikt Gudsbilde til å passe med virkelighetens verden. Det jeg likevel har tenkt er at sangen som Pappa stod og leste på akkurat da ulykken skjedde, den fortalte en sannhet som gjelder for meg alle slags dager. Jeg har en mamma og en pappa som en dag fikk ansvaret for meg. Jeg ble lagt i deres hender da jeg var et nyfødt barn. De tok alltid godt vare på meg da jeg vokste opp. Og de har fortsatt omsorg for meg. 

Men ingen foreldre kan ha sine øyne på barna hvert minutt og hvert sekund. Tragiske ulykker skjer. Vi mennesker har ikke alltid kontroll over vår tilværelse. Og vi kjenner ikke framtiden. Men mine foreldre var aldri alene om å passe på meg. De hadde lagt meg over i en annen Pappas store hender. Og akkurat i det øyeblikket da dette fatale skjedde, fikk min far en påminnelse om nettopp det: 

Jeg er i Herrens hender, når dagen dør i vest, Min synd jeg stilt bekjenner, for ham min høye gjest. Han gir meg himlens nåde, og setter englevakt, For natten han vil råde, med hellig guddomsmakt.

Natten hadde kommet veldig plutselig der ute på veien. Nå var det en annen enn min far som måtte råde over situasjonen. 

Hellig guddomsmakt. Det er ikke en makt som helt kan forklares. Noen ganger fremstår den som avmakt. Hvor er du, Gud? 

Men jeg har funnet hvile i dette at uansett hva som hadde skjedd med meg den dagen, så ville jeg uansett være i min Faders hender, omgitt av himlens nåde, hans englevakt og en guddomsmakt som er sterkere enn døden. 

Da Pappa kom ut igjen på veien sammen med Mamma hadde noe skjedd. Det kom små klynk fra den lille kroppen under bilen. Det var liv. Jeg ble sendt med blålys og sirene til sykehuset et par timer unna og kom til bevissthet etter et døgn. Det ble noen uker på sykehus den sommeren. Utover høsten gikk jeg med gips og krykker. 

Men jeg hadde vært heldig. Familien var lettet og takknemlig. De kunne så lett ha mistet et medlem alt for tidlig. Jeg er glad for alle årene jeg har fått etterpå, og jeg håper jeg har mange igjen, for jeg vil gjerne kunne fortelle barnebarna mine denne historien, og minne dem på å se seg litt bedre om enn Morfar før de går over veien. 

Sangen til Erling Tobiassen og Sigurd Lunde skal følge meg helt fram. Kanskje noen vil huske å ta den med i begravelsen min når den dag kommer? Det er en sang som passer i alle livets faser. 

Jeg er i Herrens hender, når dødens bud meg når, Mens lyset stilt nedbrenner, fra ham jeg hilsen får. Han gir meg stav i hånde, han gir meg trøst i sinn, Og glemt er ve og vånde, på vei til himlen inn.

Ha en velsignet helg der du er. 

Hilsen Vidar

(Kan også høres som podkast: https://www.bymenigheten-sandnes.no/media/playspire.php?path_file_name=../media/spirer/20211029_spire.mp3)





Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Vårblomster 

Verdier og coaching

Min nieses konfirmasjon og fabelen om prestegårdshagen