Uker der tiår skjer


Det har gått en drøy uke siden sist jeg leste inn en podkast. På denne uken har det skjedd som de færreste hadde sett komme, selv om advarslene var mange: Russland har invadert Ukraina. 

De fleste av oss nektet å tro at en angrepskrig i våre nærområder skulle være mulig i 2022. Samtidig virker det som Russlands leder, Vladimir Putin har feiltolket hvor samlet og entydig Europas reaksjon ville være, både blant folk flest og hos politiske ledere. 

NrKs utenrikssjef Sigurd Falkenberg Mikkelsen beskrev for noen dager siden Europa som en "søvngjenger som plutselig våkner". Det synes jeg er et talende uttrykk. 

I en hverdag der det i stor grad har handlet om strøm og bensin og å takle de siste rester av koronaproblematikk i den rike del av verden, våknet vi plutselig opp til en meningsløs og skremmende krig i vårt eget nabolag. 

Selv om vi har sterke bilder av både soldater og sivile i alle aldre på netthinnen, er det særlig to presidenter som personifiserer denne krigen for oss. De har nesten samme fornavn:  Vladimir og Volodomyr. Utenom det fremstår de så forskjellige som to ledere går an å bli. Den ene - en aggressiv og mektig Goliat med de fleste odds på sin side, men som totalt har undervurdert sin motstander David. 

Vi er mange som har fått opp øynene for Ukrainas sak, nettopp på grunn av det modige og tilstedeværende lederskapet president Volodymyr Zelenskyj har vist. Han holder forøvrig taler som allerede har gjort ham til en moderne Winston Churchill. 

I forrige podkast hadde jeg begynt å snakke om "hendelsestid", den måten å forstå tid på som først og fremst tar utgangspunkt i at noe skjer, den subjektive opplevelsen av tid, eller "levd tid", som noen også vil kalle det. Kanskje er det nettopp denne form for mettede øyeblikk vi har bak oss denne siste tiden. 

En annen Vladimir enn han som sitter og styrer i Kreml akkurat nå, revolusjonslederen Vladmir Lenin, han skal ha sagt følgende ord: "Det er tiår da ingenting skjedde, og så er det uker der tiår skjer". Akkurat den følelsen tror jeg mange av oss sitter med i disse dager. Et eksempel er hvor fort Norge på få dager har endret sin egen holdning til å bidra ikke bare med humanitær hjelp, men også med våpen i Ukraina. Jeg tror regjeringen har det norske folket i ryggen, men da må vi også vite at Norge deltar i konflikten på en annen måte enn vi så for oss å gjøre for bare få dager siden. 

De av oss som trodde at koronatiden var intens og mettet hendelsestid for historiebøkene, en tid som nå omsider skulle avløses av en mer søvnig og vanlig tilværelse igjen, vi er på nytt blitt kastet ut i uforutsigbarhet, usikkerhet og frykt, kanskje av en enda mer dramatisk karakter. 

Dramatisk er det i alle fall for våre ukrainske brødre og søstre som er drevet på flukt fra sine hjem, som har fått livet snudd opp ned på få dager og som ikke aner hva fremtiden vil bringe. Snart dukker de opp i ditt og mitt nabolag og ber om vår gjestfrihet. 

Nettopp nå, når livet settes slik på spissen, har vi sterke og gode verdier i vår kristne tro å løfte fram. For dette behøver ikke bare å være dramatisk og intens hendelsestid der vi klistres til de dystre nyhetssendingene og blir hjelpeløse statister til tragedier som utspiller seg time for time. Dette kan også være kairostid. Et mulighetsvindu der evigheten kysser tiden, og der Gud kan handle både for oss og gjennom oss. 

Kairostid skjer hver gang vi løfter blikket og inviterer Guds rikes krefter inn i vår skakk-kjørte verden. Nettopp nå er det makt i de foldede hender. Og kanskje er det ved hjelp av de gamle velbrukte ordene Jesus har lært oss, at vi best kan møte disse onde kreftene som vi verken kan eller vil forstå oss på:

Vår Far i himmelen! 

Du som ikke er langt borte fra en eneste av oss. 


La navnet ditt helliges,

du som er kongers konge og herrers herre,


La riket ditt komme, 

gi fanger frihet, gi blinde synet igjen, sett undertrykte fri!


La viljen din skje 

i Ukraina, her på vårt kontinent,

slik som i himmelen.


Gi oss i dag vårt daglige brød, 

og hjelp oss til å dele av vår overflod med dem som trenger det,


og tilgi oss vår skyld, 

det vi har gjort for å bygge murer mellom mennesker, 

det vi ikke har gjort for medmenneskers frihet og rettferdighet,


slik også vi tilgir våre skyldnere, 

slik vi alltid og alle steder søker forsoningens veier der urett er begått,


Og la oss ikke komme i fristelse, 

til selv å misbruke vår makt og vår frihet til å tråkke på andre,


men frels oss fra det onde,

ikke en kamp mot mennesker, 

men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.


For riket er ditt og makten og æren 

i både tid og evighet.


Amen 


(Sendes som podkast på pTro og publiseres på Bymenighetens nettsider i morgen)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hviler i en stor mildhet

Verdier og coaching

Min nieses konfirmasjon og fabelen om prestegårdshagen