Å ha lov til å bruke utestemme inne

 

Å HA LOV TIL Å BRUKE UTESTEMME INNE

Som menighetsleder er det fristende å skape et innendørsklima der høye stemmer og kritiske røster regnes som et problem. 

Det er forskjell på utestemme og innestemme, får barn høre tidlig. Når vi setter på utestemmen innendørs, oppleves lydene så mye høyere. Det er vel fordi vegger og tak stanser støyen og slenger den tilbake. Før eller siden lærer vi derfor barna opp til å bruke innestemme. I møte med både barn og voksne kan vi bli så redde for utestemmer inne at helt nødvendige lyder blir borte. Noen barn lærer seg å snakke så lavt at ingen lenger hører dem. Mange fortsetter med det som voksne.

Reaksjoner etter 25. juni
Som menighetsleder er det fristende å skape et innendørsklima innad i menigheten der høye stemmer og kritiske røster regnes som et problem. I sommer har jeg reflektert mye over reaksjonene i avisspaltene og på sosiale medier etter terrorangrepet i Oslo 25. juni. Angrepet som særlig rammet det skeive miljøet og skapte frykt og utrygghet, sinne og fortvilelse.
Det er fullt forståelig at følelsene er sterke: «Jeg orker ikke å være stille, jeg skal være tydelig og høylytt, det skylder jeg alle mine søsken som ble beskutt. Jeg orker ikke å la terrorister eller andre med skadelige holdninger vinne over den kjærligheten som ligger i oss», skrev for eksempel Alex Ramstad Døsvik i Vårt Land. Han er transaktivist, kirkerådsmedlem og prestestudent. Slik jeg leser innlegget hans, er det direkte rettet mot kristne som fortsatt står for en tradisjonell forståelse av kjønn og seksualitet. Han trekker en direkte forbindelse mellom terroren i Oslos gater og kristne miljøer. Det er kraftig kost. Men la oss et øyeblikk se vekk fra om dette er en urettmessig kobling. Her er jeg først og fremst opptatt av at Døsviks utestemme i det offentlige rom er et symptom på at jeg og andre ikke har klart å møte mennesker som er annerledes på en god nok måte. Og vi har ikke klart å samtale godt nok med hverandre innad i kirken, på tvers av skillelinjer, selv om vi har forsøkt. Ord som fra vår side var ment å være hensynsfulle ytringer om det vi tror er rett og godt ut fra Guds ord, tolkes og oppfattes av noen som hat eller inspirasjon til dem som hater. Det betyr ikke at vi skal bli tause. Men som leder vil jeg gå i meg selv og ta større ytringsansvar.

Ansvar for samtalekultur
Jeg funderer over hvorfor mennesker i kirker og kristne organisasjoner ser ut til å foretrekke å rope til hverandre utendørs, der nyansene forsvinner i vinden. Mange, meg inkludert, kan se ut til å gjemme seg bort i det åpne og langt mer upersonlige, ofte kalde offentlige rommet, på sosiale medier og i avisspalter, istedenfor å snakke ut med hverandre innendørs om uenighet og adferd som har virket sårende eller undertrykkende.
Jeg er smertelig klar over at det er vi som er øverste ledere i menigheten som bærer det tyngste ansvaret for å dyrke god samtalekultur i våre fellesskap. Er det lov til å uttrykke uenighet? Kan man undre seg, uttrykke tvil og gruble over vanskelige spørsmål før man forlater fellesskapet, eller kan det bare skje etterpå, når miljøet er kommet på avstand? Sagt på en annen måte, er det tillatt å bruke utestemme inne, eller er det tryggere å rope i offentligheten?
Terrorhendelsen i sommer ga støtet til to gode samtaler med kristne venner av meg, uavhengig av hverandre. Etter å ha snakket ut om ømtålige spørsmål knyttet til seksualitet og samliv, uttrykte de takknemlighet og sa omtrent det samme: «Det er ikke så mange å snakke med om dette i menigheten der jeg går».
Det samme ble bekreftet i en svært interessant kronikk i Vårt Land i sommer. Simon Stisen er lærer, kristen og homofil. For noen år siden skrev han en bacheloroppgave der han intervjuet homofile om deres erfaringer i kristne miljøer. Ikke overraskende kom det fram mye vondt. Men det mest oppsiktsvekkende var at flere av dem han intervjuet ikke hadde negative opplevelser, selv om de hadde et tydelig negativt bilde av Gud, kristne og kristenheten. Det som var påfallende var hvor lite temaet homofili hadde blitt snakket om i flere av de konservative miljøene de hadde vært i. Stisen skriver: «Noen fortalte at hver gang temaet på ulike måter kom opp, ble det møtt med taushet og et ønske om å bytte tema (…) I den tausheten ble det opp til den homofile å selv tolke hva miljøet mente.» Stisen mener at i et slikt kommunikasjonsvakuum blir svarene i steden hentet fra internett, sosiale medier og populærkulturen. «Kanaler som jeg tror presenterer et unyansert, polarisert og negativt bilde av virkeligheten», skriver han.

Men er det ikke opplest og vedtatt at det snakkes alt for mye om homofili og seksualitet i kristen sammenheng? Det er bare halve sannheten, i følge Stisen. Det diskuteres i offentligheten, men han mener temaet er fraværende i mange menigheter. Kommunikasjonen er «outsourcet», skriver Stisen, og oppfordrer oss til å ta mikrofonen tilbake.

Bymenigheten - Sandnes
Jeg har ikke det fulle svaret på hva dette betyr for Bymenigheten-Sandnes, der jeg er prest. Men for meg begynner det i alle fall med den årlige konfirmantleiren i Danmark i august. Der kommer ofte de vanskelige spørsmålene til overflaten når konfirmantene får lov til å stille presten anonyme spørsmål på lapper, eller hvis noen ledere inviterer meg inn på sitt hus for å bidra i trossamtalen. Da er jeg «på hellig grunn». Hvilke ord bruker jeg?
Asymmetri
Nei, jeg er ikke «på gli», slik mange fort tenker når de leser innlegg som dette fra såkalt konservative stemmer. Jeg har det samme teologiske grunnsyn på seksualitet og samliv som jeg har undervist og veiledet ut fra i alle mine år som prest. Men jeg er blitt mer bevisst på at jeg står i et asymmetrisk forhold til alle som lytter til meg. Jeg har stor makt, og derfor et betydelig ansvar for å skape trygge rom i samtaleprosessen, også for dem som kjenner at de er annerledes.
Derfor er det ikke jeg som skal bruke utestemme inne, verken på konfirmantleir eller i møte med voksne i menigheten. Men jeg vil gjøre mitt for at det skal være trygt for andre å heve stemmen og stille de vanskelige spørsmålene. Det er nesten utelukkende bedre å snakke sammen enn å fortie vanskelige temaer eller «outsource» dem.

Hilsen Vidar prest

(Foto: Jason Rosewell på Unsplash)

P.S. Vær gjerne med og be for konfirmantleiren i august og for andre barne- og ungdomsleirer i sommer, f.eks. 
10:13-festivalen på Horve! D.S.

(En tidligere versjon av denne teksten ble sendt som sommerbrev til medlemmer og venner av Bymenigheten - Sandnes, 15.7.2022)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hviler i en stor mildhet

Verdier og coaching

Min nieses konfirmasjon og fabelen om prestegårdshagen