De kontrære og kvasse stemmene

 

DE KONTRÆRE OG KVASSE STEMMENE

Vi trenger at kristne ytrer seg i det offentlige rom uten å måtte gi avkall på sin forskjellighet og sin gudgitte utrustning. Det offentlige rom erstatter ikke den åpne relasjonsbaserte samtalen ansikt til ansikt, men kan gi viktige impulser til slike samtaler. Kan det gamle mønsteret av fem distinkte lederstemmer beskrevet i Efeserne 4,11 være et mulig speil for oss? 

Jeg tenker disse tankene etter å ha lest et innlegg i Vårt Land 28/1, der Olga Elisabeth Slettahjell kritiserer avisens faste spaltist, Sofie Braut: «Når Braut får ordet, er det som hun tar oss, sine troende søsken i skole, putter oss i samme sekk og kjefter på oss.» Slettahjell er redd måten Braut kommuniserer på, stenger for det gode budskapet hun vil nå ut med. Det er ikke første gang jeg hører slike karakteristikker av skribenten Sofie Braut. Og dette innlegget jeg nå skriver har ikke først og fremst til hensikt å forsvare henne som sådan. Braut står godt opp for seg selv. Men jeg vil benytte anledningen til å reflektere over hvordan kristne ledere kan og bør fremstå med et mangfoldig uttrykk i det offentlige rom. Det er ikke de relativt få som burde presses inn i samme form. Det er snarere slik at langt flere burde komme på banen og oppmuntres til å benytte sin særskilte utrustning. 

Jeg har selv opplevd å bli "trigget" og provosert av Brauts skarpe tekster. Vi har begynt å lage en podkastserie sammen, der noe av premisset er denne bevisstheten om at hun og jeg har ganske ulik kommunikasjonsform, også når vi uttaler oss i det offentlige rom. Hennes form er direkte, noen ganger overdrivende, ikke så nyansert som mange andre skribenter. Hun anser det ikke som sitt ansvar å bringe inn alle mulige perspektiver i enhver sak. Hun er typen som kan la seg provosere av både ullenhet og unnfallenhet blant kirkelige ledere. Sofie Braut er noe så sjelden som en skrivende og meningssterk kvinnelig stemme fra den lavkirkelige konservative delen av kristenlandskapet. Så vanskelig å sette i bås at hun også i noen tilfeller har klart å provosere folk fra sitt eget miljø. 

Selv er jeg teolog og prest. Med det følger en ganske tung bagasje av akademiske perspektiver og en god porsjon faglig arroganse. Jeg har tatt meg i å mene at Sofie Braut burde uttrykke seg mer nyansert om vanskelige bibelske tekster. De norske teologiske fakultetene har lang tradisjon for å utdanne «lærer-hyrder», men i mindre grad heie fram dem som har potensiale til å være «apostler», «profeter» og «evangelister». 

Derfor måtte jeg smile av Slettahjells bilde av Braut som en kjeftende lærer som ikke har skjønt at elever lettere gjør som vi sier hvis vi snakker vennlig til dem. Det gir meg et springbrett til å nevne vesentlige forskjeller mellom de fem leder-rollene som Paulus omtaler i Efeserne. Jeg aner at Slettahjell ønsker at Braut i større grad skal skrive som en lærer med hyrde-kappen på, den som ser enkeltmennesker og viser omsorg og varme. Det er helt rett som hun selv innrømmer: Bildet halter. Vårt Lands lesere er ikke Sofie Brauts elever. Vi er heller ikke flokken hun leder. De treffer hun derimot i sin lærerhverdag på en videregående skole på Jæren eller gjennom Lagets prosjekt «Grill en kristen», der hun for tiden er prosjektleder. Hun evner usedvanlig godt å møte elever både med den pedagogiske og menneskelige varmen som Slettahjell anbefaler. 

Men som offentlig skribent tror jeg Sofie Braut gestalter en annen rolle i den femfoldige utrustningen beskrevet i Efeserne. Der er hun etter min mening den ganske omstridte og utskjelte «profeten». Den profetiske stemmen skal heller ikke plasseres i en bås. Den kan ha utallige uttrykksformer. Men ofte vil profeten i ord eller handling minne oss om viktige anliggender flertallet i flokken ikke ser så tydelig. Og når stemmen maner til oppbrudd eller til å vende tilbake til røttene, vil det ofte tråkke en god del av oss på tærne. Det er rett og slett ubehagelig. 

Apostelen vil også være uredd og fokusert, men mitt inntrykk er at personen i større grad tar et ansvar for helhetsperspektivene. 

Evangelisten trengs i høy grad som kommunikator i samfunnsdebatten, men hun er kanskje mer brobyggeren som tilpasser budskapet til den som hører? 

Profet-stemmene har ikke nødvendigvis hele vettet. De har ikke alltid rett, og de representerer ikke Gud i større grad enn andre ledere. Derfor trengs det nettopp et mangfold av stemmer for å utgjøre «det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde». (Ef. 4,12).

Profeten finner vi innenfor kirkas fysiske vegger, men ikke bare der. Kanskje er det dristig å peke på konkrete personer, men akkurat nå tenker jeg på Greta Thunberg i klimasaken. Jeg tenker på Arne Viste som stemme for papirløse innvandrere. Og jeg tenker på Sofie Braut i møte med sekulariseringen både i kirke og samfunn. Flere eksempler kunne vært nevnt. 

La oss ikke for raskt be om at de kontrære og kvasse stemmene blir som alle de andre. Uavhengig av de ulike profetenes kirkelige ståsted, vil jeg hevde at det vi trenger i vår tid er flere slike radikale og modige stemmer, ikke færre.

---

P.S. Hvis du er interessert i å vite mer om de fem ledertypene jeg her nevner, kommer boka "FEM tonangivende personer" på Frekk forlag i mars/april. Den er skrevet av Egil Elling Ellingsen, Torstein Eidem Nordal og meg.

(Illustrasjonsbilde: unsplash.com)