Kirken må bygges nedenfra

 

(Bilde fra siste bispevisitas i ByMenigheten. Foto: Hans Lie)


At akkurat den nye valglisten Frimodig kirke har programfestet at det skal bli lettere å opprette valgmenigheter, er ikke tilfeldig. Det handler om et bevisst kirkesyn: Fremtidens folkekirke skal ikke kontrolleres ovenfra. Da hindres den i å vokse og utvikles nedenfra.

«Det heter valgmenighet fordi menigheten vår er spesielt opptatt av kirkevalget», sa jeg med alvorlig mine. Mitt lille publikum rundt bordet så på meg med forvirrede blikk i ett og et halvt sekund før de smilte skjevt til det dårlige ordspillet. For de visste litt om begrepet «valgmenighet» fra før. Det gjør de færreste jeg møter.

Det er en godt bevart hemmelighet at det har eksistert en egen ordning for såkalte valgmenigheter i Den norske kirke helt siden 2006. Hittil er det bare ByMenigheten – Sandnes som har flyttet inn i ordningen. Menigheten der jeg har vært prest de siste ti årene, ble en forsøksmenighet for den nye ordningen i januar 2006.

Menigheten startet allerede i 1999, under navnet Lundehaugen menighet. Tanken var å bli ny soknemenighet for den voksende bydelen Ganddal. På kort tid tiltrakk den seg mennesker fra alle bydeler i Sandnes, og brøt med rammene for et vanlig sokn i Den norske kirke. De aller fleste av de flere hundre som lot seg engasjere, fikk en fornyelse i sitt kristenliv og et mer aktivt forhold til menighet enn tidligere. Noen har kommet til tro gjennom den relasjonsbaserte menigheten. En del deltok i menigheten en tid, for så å gå tilbake til egen soknemenighet, eller de ble «sendt» til en av de andre nyplantingene i distriktet. Det var ikke så uvanlig med nyplanting i Den norske kirke på 2000-tallet. Mye skyldtes en modig biskop med blikk for innovasjon og nytenkning og et levende lokalt misjonsmiljø som ønsket å bringe erfaringer fra andre land til Norge.

Vi i Frimodig kirke var forventningsfulle da Kirkemøtet endelig vedtok å gjøre ordningen med valgmenigheter til en permanent mulighet i 2019. Dessverre var vedtaket halvhjertet. Forsker og kirkerådsmedlem Erling Birkedal hadde på oppdrag fra Kirkerådet gjort et grundig forarbeid med å utrede en mer fleksibel og tidsriktig modell. Han kalte dette for «avtalemenigheter». Vi leste initiativet som et forsøk på å komme supplerende fellesskapsdannelser i møte. Det skulle bli mer attraktivt å være en del av Den norske kirkes struktur gjennom økonomiske stimuleringstiltak. Forslaget var en erkjennelse av hvor viktig slike levende nyplantinger kan være for å nå flere i et lokalsamfunn. Samtidig innebar også avtale-konseptet en gjensidig forpliktelse. Vi hører sammen, selv om vi ser litt forskjellige ut.

Rammeverket kunne åpnet for både nye menighetsdannelser og ryddigere relasjoner mellom Den norske kirke og forsamlinger i randsonen av folkekirken. Det siste kan for eksempel dreie seg om menighetsfellesskap av mer lavkirkelig karakter og flerkulturelle grupper med stort innslag av migranter. Birkedals forslag ble aldri realitetsbehandlet. Årsaken var åpenbar: Åpen Folkekirkes representanter var i utgangspunktet negative til hele ideen om både valgmenigheter og avtalemenigheter. Det holdt lenge med ByMenigheten – Sandnes.

At akkurat den nye valglisten Frimodig kirke har programfestet at det skal bli lettere å opprette valgmenigheter, er ikke tilfeldig. Det handler om et bevisst kirkesyn: Fremtidens folkekirke skal ikke kontrolleres ovenfra. Da hindres den i å vokse og utvikles nedenfra.

Det er selvsagt ikke valgmenigheter som skal løse Den norske kirkes utfordringer med synkende oppslutning. Og ByMenigheten - Sandnes sitter definitivt ikke med noen fasit på

folkekirkens utfordringer. Menigheten har allerede eksistert i et kvart århundre, og er derfor ingen nyhet lenger. Det er det store mangfoldet av lokalmenigheter rundt om i hele Norge som sitter med løsningene, hvis de slipper å støpes i en og samme form.

Likevel kan en valgmenighet som ByMenigheten være et interessant eksempel på hva som gjerne skjer når noen slippes fri til å gjøre ting på andre måter. Den åpenbare fordelen med en valgmenighet er at den ikke kan og skal utføre alle de oppgaver en ordinær geografisk soknemenighet gjør. Vi har hele tiden vært nødt til å spørre oss hva vårt unike oppdrag skal være. I snart tjuefem år har ByMenigheten derfor fått lov til å eksperimentere med nye gudstjenesteformer og liturgier for ulike generasjoner. Det er utarbeidet mye materiell for smågrupper som brukes av menigheter over hele landet. Menigheten har en utstrakt medieproduksjon på forskjellige flater og mot ulike grupper. I senere år har menigheten fungert som en nettverksbygger mellom folkekirkelighet, lavkirkelighet og frikirkelighet i byen, med samarbeidsprosjekter i ulike retninger. Slik har denne valgmenigheten fått lov til å supplere det viktige arbeidet Den norske kirke ellers gjør i byen.

Enhver tid trenger entrepenører som tenker nytt om hvordan det går an å være kirke i lokalsamfunnet. Da bør de ikke strupes av rammer og begrensninger, heller stimuleres og oppmuntres. Alle vet at gründer-virksomhet og innovasjon er helt nødvendig for å holde en bevegelse levende over tid. Nå må den kirken som i sin tid ble fornyet av Hans Nielsen Hauge, slippe nye misjonærer og entrepenører løs. Og så kan jeg skrive under på at vi som driver med supplerende menighetsliv også har svært godt av å bli holdt ansvarlig og om nødvendig korrigert av vårt større kirkesamfunn, når vi opplever at storfamilien vil oss vel.

Vidar Mæland Bakke
Prest i Den norske kirke og medlem i Frimodig kirke

(Stod også stått på trykk som kronikk i Vårt Land og Dagen, juli 2023)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Fornuft, følelser og andre fyrlys

Vårblomster 

Fars vann