Fornuft, følelser og andre fyrlys

Et dikt og en tankerekke om fornuft, følelser, intuisjon og ikke minst, hvilke kompass vi styrer etter.

TO FYRLYS

Den kalles intuisjonen 

den umiddelbare visjonen

som hjertet vil foreslå 

rett før hodet slås på

En egen sans for retning 

kompassets fjerne slektning 

Jeg gir hjertet forslagsrett

men ingen vetorett

For den finurlige intuisjonen 

treffer ikke alltid tonen

Jeg lytter likevel 

før hodet 

gjør hjertelyden vag

Lytter godt etter 

hjertets hviskende forslag 

Trenger jeg da å bry hodet

når hjertet alt har talt?

Ja, for i hodet bor en kode

til å skjelne mellom rett og galt

Lar jeg hodet bry seg 

og hjertet våke

har jeg to fyrlys 

gjennom natt og tåke

—-

Vi trenger flere instanser for å vurdere hva som er rett og galt.

Følelser og fornuft er de to fyrlys som jeg egentlig snakker om i dette filosofiske diktet. Dette er bare omtrentlige begreper som forsøker å beskrive den underfundige menneskenaturen. Akkurat som det selvsagt ikke er slik at det egentlig er mulig å skille skarpt mellom fornuften som noe som sitter i hodet og tankelivet, og følelsene som noe som sitter et sted lenger nede på kroppen. 

Og hva intuisjon angår, så er det mest av pedagogiske hensyn at jeg plasserer denne nyttige informasjonskilden i hjerte og følelser, og ikke som en del av fornuften. 

Men det er da likevel sånn at vi mennesker ofte har tilgang på informasjon som befinner seg under overflaten av vår bevissthet. Intuisjonen kan forklares av dem som er eksperter på hjernen. Man vil kanskje si noe sånn som at hele kroppen vår tar inn informasjon fra omgivelsene rundt oss i et voldsomt tempo, langt raskere enn vår aktive bevissthet alltid rekker å sortere og tolke. Noen har en bedre utviklet evne enn andre til å plukke opp denne informasjonen og handle spontant på den. 

Det kan nesten virke som magi, for hvor i all verden har den intuitive personen informasjonen fra til å treffe så godt med sine vurderinger og handlinger?

Jeg er neppe sånn over gjennomsnittet intuitiv som type. Men for eksempel i samtaler på tomannshånd, forsøker jeg å lytte på flere kanaler enn bare til de hørbare ordene som kommer fra den andre. Det er ofte så langt mer enn ord vi kommuniserer med. En gang i mellom er det som om jeg laster ned bilder og assosiasjoner som jeg ikke helt forstår hvor kom fra. Og det hender jeg deler de tingene med den jeg snakker med, på en prøvende, utforskende, men aldri påståelig måte. 

Jeg  vet jo at intuisjonen kan være en ganske forurenset kilde, ikke alltid til å stole på.  Og da er det også veldig viktig at jeg ikke later som om jeg er en magiker eller at jeg er synsk eller lignende. For det handler jo nettopp om dette som jeg beskriver i diktet. Hjertet eller vår underbevissthet fanger noen ganger opp viktig kunnskap som kan tolkes og brukes hvis vi lytter godt etter, og helst litt før hodet rekker å ta over. 

Det mange mennesker ofte gjør er nemlig å la fornuften, de rasjonelle og veloverveide tankene overstyre alt som heter intuisjon. Det samme kan vi gjøre med våre følelser og subjektive opplevelser generelt. Da kan det være vi går glipp av finstemte signaler som vårt vidunderlige skaperverk av en kropp sender ut. 

Vi er jo så mye mer enn fornuft. I det tilsynelatende irrasjonelle ligger masse spennende informasjon. 

I en tidligere tekst har jeg utfordret tanken om at hjertet er et sikkert kompass for etiske avgjørelser. Javisst, hjertet, forstått som en metafor for følelser, subjektive opplevelser og erfaringer er et enormt viktig varselapparat for oss mennesker. Vi gjør lurt i å lytte til det. For det kan bære veldig galt av sted om vi undertrykker og stenger følelsene inne. Det kan sammenlignes med om hjertet sluttet å pumpe blod til hodet. 

Men vi trenger flere instanser for å vurdere hva som er rett og galt. I diktet gjør jeg hodet til en metafor for fornuften. Jeg tror virkelig fornuften er best egnet til å skjelne mellom hva som er rett og galt. En slags kroppens overdommer som behøver å ha vetorett, ellers gjør vi valg eller tar beslutninger som kan skade både oss selv og andre. 

Mange kloke filosofer opp gjennom historien har trøblet med dette.  Rene Descartes hørte til dem som la avgjørende vekt på fornuften som kilde til å tolke virkeligheten og slå fast hva som er sikkert og sant. David Hume var en som heller ville satse på erfaringer og følelser. Mens Immanuel Kant forsøkte å løse dette med å slå fast at vi mennesker er skapt av Gud med en fornuft som tolker alt vi ser og erfarer. Og at vi er nødt til å legge avgjørende vekt på fornuften som tolkningsinstans. Men hva som egentlig er den hele og fulle virkeligheten og sannheten, kan vi aldri fullt ut vite. Vi må skjelne mellom ting slik de fremstår for oss, og ting slik de er i seg selv, sier Kant. 

Som teolog og prest er jeg verken filosof, psykolog eller naturviter. Først og fremst er jeg en enkel kristen. Vi lever i en kaotisk tid der vi kan kjenne på at alt flyter. Det virker umulig å vite noe sikkert om både den store verden og det lille livet som den enkelte av oss er satt til å leve her på jorden. Jeg har valgt å forholde meg til et kompass  og en autoritet som befinner seg utenfor meg selv. Dette kompasset er først og fremst en person, Jesus Kristus. Men han er blitt åpenbart for oss gjennom Guds ord, Bibelen. 

Selv viste Jesus til de gammeltestamentlige skrifter for å legitimere sin egen rolle i menneskehetens historie. Han ga oss også viktige nøkler til å tolke og forstå Bibelen i lys av sin egen person og hans ord og handlinger som sentrum og kjerne. 

Skal jeg da glemme fornuft og følelser og stole blindt på det som står i en bok? Nei. For meg er det aldri et enten eller. Gud har skapt oss med fornuft og følelser som viktige fyrlys på vår livsreise. De er viktige varsellamper som hver på sin måte hjelper oss til å ikke grunnstøte. 

Men verken min fornuft eller mine følelser lyser alltid like klart. Bibelen forteller meg at det skyldes en skade som rammet hele menneskeheten i syndefallet og som gir seg forskjellige utslag i den enkelte av oss. 

Vi er fortsatt like verdifulle som skapt i Guds bilde. Og det er også derfor Jesus Kristus kom for å gjenopprette sitt skaperverk og mennesket som den ypperste skapning.  Det er work in progress. Jesus holder på med dette frelsesverket. 

Jeg tror altså på det kompasset som er blitt lagt i hendene mine, Bibelen, fordi jeg ikke har funnet noen mer troverdig kilde til sannheten om denne verdens opprinnelse, denne verdens dypeste problem, dets løsning, vår hensikt og vår fremtid - både som enkeltmennesker, fellesskap og skaperverk. 

Men kan vi tro på en bok? Først og fremst tror vi på en oppstanden Herre og Frelser, Jesus Kristus. Men vi kan ikke forstå ham isolert fra den Skriften som forkynner om ham fra første til siste side. Og vi kan heller ikke fullt ut forstå denne Skriften alene for oss selv, med den fornuft og de følelser og erfaringer vi har med oss. Vi trenger det levende felleskapet av Jesus-troende som lytter, leser og ledes sammen ved Den hellige ånd. 

Bibelen er derfor et kompass som ligger i hendene mine, mens jeg navigerer og henter viktige signaler fra gode fyrlys langs veien, deriblant mine egne følelser, min egen forstand, nyttig og god menneskelig vitenskap, samt klokskapen fra de mange søstre og brødre som Gud har gitt meg i Jesu Kristi kropp. 

Kanskje sier Paulus det bedre enn noen når han streifer innom både kroppens uro, våre følelser og vår fornuft i disse vidunderlige versene i Filipperne 4,6-7:

«Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.»

‭‭Filipperne‬ ‭4:6-7‬ ‭N11BM‬‬

(Illustrasjonsfoto: Haure Aran)