Spires plass

Hva lærer jeg av å være i Oslo, på Lovisenberg sykehus sammen med fire andre prester fra svært forskjellige typer menigheter i Den norske kirke? Jeg kunne nevnt mye.   Men la meg nevne én ting. Og da vil jeg først trekke en sammenligning til de tre årene jeg var prest i Stavanger International Church fra 2010-2013.  For å være ærlig, ønsket jeg å være der lenger, for jeg trivdes så godt. Men så ble stillingen som prest i ByMenigheten ledig. Det var min egen og familiens menighet. Jeg måtte gripe muligheten som kom. Og etter hvert angret jeg ikke på det, for ByMenigheten kunne ikke passet meg bedre. Og likevel: Jeg sørget inni meg i flere måneder over å forlate SIC. Hva var det jeg likte så godt der? Det handlet nok mest om at jeg som type trives veldig godt i et flerkulturelt miljø. Men selve fenomenet internasjonal, engelsktalende menighet i Norge byr på noe mer. Jeg telte på det meste over 40 forskjellige nasjonaliteter fra seks kontinenter, hvis vi regner Nord- og Sør-Amerika som to

"Det er ikke slik at noen systematisk driver å rydder og katalogiserer inntrykkene som kommer inn i hodet mitt i en jevn strøm. Det ligger bare en masse notater, gule, grønne, blå og orange lapper over alt, hulter til bulter i et salig rot."  Det var en som nylig sammenlignet hodet mitt med et kartotek. Han hadde registrert at det virker som jeg assosierer hele tiden. En interessant (og trolig irriterende) tendens til å trekke frem ting jeg husker fra tidligere, noe jeg selv har opplevd, noe noen har fortalt meg, eller noe jeg har lest.  Jeg hørte oppmuntring, anerkjennelse og litt fascinasjon i dette.  Men mellom linjene av vennlighet ante jeg at noen ganger har mine assosiasjoner større relevans inni mitt eget hode, enn de har når de slipper ut i rommet og blir delt med andre.    Hm, tenkte jeg. At hjernen min er en slags boks med alle mulige historier og fakta og anekdoter katalogisert etter navn og nummer, og så driver jeg og plukker dem fram etter en slags indre logikk o