Et hode av hyperlenker

"Det er ikke slik at noen systematisk driver å rydder og katalogiserer inntrykkene som kommer inn i hodet mitt i en jevn strøm. Det ligger bare en masse notater, gule, grønne, blå og orange lapper over alt, hulter til bulter i et salig rot." 

Det var en som nylig sammenlignet hodet mitt med et kartotek.

Han hadde registrert at det virker som jeg assosierer hele tiden. En interessant (og trolig irriterende) tendens til å trekke frem ting jeg husker fra tidligere, noe jeg selv har opplevd, noe noen har fortalt meg, eller noe jeg har lest. 

Jeg hørte oppmuntring, anerkjennelse og litt fascinasjon i dette. 

Men mellom linjene av vennlighet ante jeg at noen ganger har mine assosiasjoner større relevans inni mitt eget hode, enn de har når de slipper ut i rommet og blir delt med andre.   

Hm, tenkte jeg. At hjernen min er en slags boks med alle mulige historier og fakta og anekdoter katalogisert etter navn og nummer, og så driver jeg og plukker dem fram etter en slags indre logikk og orden?

Jeg smakte litt på bildet. Men kom til at det nok stemmer dårlig med hvordan hodet mitt fungerer. Dette høres alt for systematisk og ryddig ut. Det er jo ikke slik at noen regelmessig driver å rydder og katalogiserer inntrykkene som kommer inn i hodet mitt i en jevn strøm. 

Det ligger bare en masse notater, gule, grønne, blå og orange lapper over alt, hulter til bulter i et salig rot. 

Jeg trives ganske godt med det kreative kaoset. Noen ganger må det et skippertak til, fordi det er blitt for mye rot. Da er jeg glad for å få litt hjelp utenfra med rydding, sortering og katalogisering. Jeg trenger det. Og da kan det komme noen kartotekbokser på plass. Det er ikke slik at jeg ikke trives med orden. Men fortsatt ligger det jo tusenvis av lapper og flyter utenfor boksene. 

Og så tenker jeg:  Hvis alt hadde vært katalogisert for nøyaktig, er jeg redd viktige lapper hadde blitt seksjonert bort sammen med helt like farger, uten kontakt med de andre. I en gitt situasjon, på et gitt sted, kanskje sammen med et nytt menneske, kunne jeg da ha kommet i skade for å glemme at den lappen passet sammen med en helt annen lapp, med en helt annen farge, fra en annen tid. 

Men, sier du: Du må da ha noe system i galskapen! Ligger disse lappene bare rundt i hjernen din, hulter til bulter, er det ikke da lett å glemme hvor du har dem? Får du da brukt noe av dette til noe nyttig? 

Ja, hvordan har det seg at disse assosiasjonene kommer, noen helt ubrukelige, men noen av dem ganske interessante og nyttige, til skriving og formidling og sånn, bare jeg porsjonerer og "timer" dem riktig? Hvordan henter jeg fram den lappen som passer her og nå i denne settingen?

Hvis det ryddige fysiske kartoteket var min venns bilde, så får jeg ty til et annet bilde som jeg kombinerer med de små gule, grønne, blå og orange notatlappene: 

Da internettrevolusjonen traff oss, ble vi kjent med såkalte "hyperlinks", hyperkoblinger. Eller på godt norsk, "lenker" i en digital tekst. En lenke er en digital referanse til data som brukeren kan følge eller bli guidet til ved å klikke eller trykke. En hyperkobling peker til et helt dokument eller til et spesifikt element i et dokument. 

Se for deg at alle disse små fargerike lappene ligger strødd utover i hodet mitt, omtrent som blader som har falt ned fra trærne om høsten, og som ingen har rukket å samle opp.

 

Etterhvert som årene har gått har jeg fått gode anledninger til å gå turer gjennom denne skogen av lapper i hodet mitt. Jeg går en god del alene. Men som en ekstrovert type, liker jeg også godt å ha noen med meg på disse turene i eget hode. Fordi det ikke er sunt verken for meg selv eller andre at vi bare går turer i mitt hode, inviteres jeg også med på turer i andres hode. Det har sin åpenbare egenverdi. Og samtidig: Et egoistisk biprodukt av sånne turer i andres skog, er at det skrives nye lapper som daler ned i min egen. Jeg er evig takknemlig for disse menneskene som har vist oppriktig nysgjerrighet, interesse og omsorg for å utforske alle slags fargerike lapper i hodet mitt. Og jeg er minst like takknemlig for gaven det er å få gå turer i andres tanker. 

Nå nærmer vi oss poenget med det jeg kaller "hyperlinks" eller digitale lenker. For selv om jeg sjelden er systematisk nok til å rydde og sortere disse lappene i kartotekbokser, så dannes det usynlige tråder mellom lappene. Særlig mellom de lappene som jeg har funnet igjen og lest på flere ganger, alene eller sammen med andre. Trådene kan virke tilfeldige. Men like lite som jeg tror det alltid er helt tilfeldig hvilke lapper vi plutselig finner og plukker opp, like lite tilfeldige er disse trådene som danner seg mellom lappene. Noen vil si at jeg nå bruker et trivielt bilde på det kompliserte kommunikasjonssystemet som er bygget opp av nervecellene i hjernen vår. Jeg synes dette er så fabelaktig at jeg ikke kan forklare det på annen måte enn at en høyere kraft utenfra virker kontinuerlig i prosessen. Begge deler kan være sant. Jeg tror jo at det finnes en Skaper som står bak den forunderlige hjernen vi har, og at han holder på med å skape og forme den kontinuerlig gjennom et helt menneskeliv.

Poenget er at det som kan virke tilsynelatende tilfeldig og kaotisk, kan henge sammen og stadig danne nye forbindelser og meninger. For min del, sånn jeg er skrudd sammen, fungerer dette bedre enn at all informasjon blir ryddet og systematisert etter en tydelig orden. For meg er kaoset en essensiell del av den kreative prosessen. Det danner seg altså på nesten mystisk vis usynlige tråder mellom de fargerike lappene som ligger i mitt indre landskap. Når nye lapper skrives gjennom ferske impulser i de ytre omgivelsene, daler de ned på bakken inni det rotete hodet. Der knyttes de sammen med tusenvis av andre lapper gjennom disse usynlige trådene. 

Det som er sprøtt, er at disse usynlige trådene ikke bare finnes mellom lappene inni hodet mitt. De beveger seg i rommet mellom oss. De henger seg på mange av de ordene du sier, følelsene du gir uttrykk for, opplevelsene du deler med meg. Når jeg snakker med deg og du forteller meg noe du har sett eller opplevd, da er det som om jeg til stadighet ser ordene dine som en tekst fylt med uthevede ord. Du vet slike ord i en tekst som er aktive lenker, hyperlinks. Jeg trykker på disse lenkene, og vips, dukker det opp en eller flere fargerike lapper på bakken i min egen indre kaotiske skog. 

Neida. Det er slettes ikke alltid man skal trykke på disse lenkene. Faktisk kan de virke veldig forstyrrende for lesingen. Noen ganger må jeg øve meg på å bare lese en tekst eller lytte til en fortelling til endes, uten i det hele tatt å stanse opp ved noen ord som har lenker til seg. Det handler om å få den hele og fulle sammenhengen. Dersom jeg stanser opp hele tiden for enkeltord som gir meg assosiasjoner, da kortslutter vår kontakt. Jeg må forsøke å være hos den andre og ikke i mitt eget. Det er veldig dårlig folkeskikk å benytte enhver anledning i samtale med andre til å trykke på lenker i andres setninger som fører til min egen skog av lapper. Alt til sin tid! Note to self!

Det som likevel kan være nyttig, når du har fått anledning til å snakke ut, det er å gå tilbake i teksten og se om det kan være slik at de ordene som for meg er aktive lenker, i realiteten også er lenker til din egen indre skog av lapper, eller for den del, ditt ryddige kartotek, preget av orden og struktur. Sånne kartotek kan jeg i så fall bare beundre på avstand, men det er ofte veldig mye å lære i disse boksene. Kanskje noterer jeg litt på min egen note-it-blokk. Men i stedet for å alt for raskt assosiere til min egen skog, flytte oppmerksomheten over på meg og mitt, så øver jeg meg på å utforske din. Hvis du inviterer meg inn, vel og merke. Kanskje det noen ganger kan være av interesse at jeg hjelper deg med å "aktivere" noen av de ordene du har delt underveis i samtalen? Da handler det om å utforske og utvide din forståelse av deg selv - og ofte økes også min forståelse i prosessen. Vi forsøker å se at noe kan henge sammen med ting som er viktig i livet ditt her og nå, eller at det finnes en tråd til noe du har erfart før. 

Jeg tror på disse usynlige trådene til vårt eget indre av oppsamlede opplevelser, erfaringer og kunnskaper. Og jeg tror ikke disse trådene bare går til hodet, de har også forbindelser til kroppen vår. For hver og en er vi som et mikrokosmos som Gud arbeider med å nyskape i sitt bilde. 

Kaos kan føre til konflikt, krig, krise og katastrofe. Det har skjedd i historien. Det skjer i dag. Noe av det har skjedd i mitt liv. I mine relasjoner. Men kaos kan også være en kreativ prosess mot Kristuslikhet og et fornyet kosmos. 

---

(Foto: Georgiana Maier / unsplash.com)