Ikke i himmelen enda

Hva lærer jeg av å være i Oslo, på Lovisenberg sykehus sammen med fire andre prester fra svært forskjellige typer menigheter i Den norske kirke? Jeg kunne nevnt mye. 

Men la meg nevne én ting. Og da vil jeg først trekke en sammenligning til de tre årene jeg var prest i Stavanger International Church fra 2010-2013. 

For å være ærlig, ønsket jeg å være der lenger, for jeg trivdes så godt. Men så ble stillingen som prest i ByMenigheten ledig. Det var min egen og familiens menighet. Jeg måtte gripe muligheten som kom. Og etter hvert angret jeg ikke på det, for ByMenigheten kunne ikke passet meg bedre. Og likevel: Jeg sørget inni meg i flere måneder over å forlate SIC. Hva var det jeg likte så godt der? Det handlet nok mest om at jeg som type trives veldig godt i et flerkulturelt miljø. Men selve fenomenet internasjonal, engelsktalende menighet i Norge byr på noe mer. Jeg telte på det meste over 40 forskjellige nasjonaliteter fra seks kontinenter, hvis vi regner Nord- og Sør-Amerika som to. Folka hadde bakgrunn fra mer enn 15 ulike trossamfunn. De spente fra pinsevenner til katolikker. For de aller fleste som deltok var det enten for mye liturgi, for lite liturgi, for karismatisk, for lite karismatisk, for konservativt, for liberalt osv. Men alle hadde det til felles at de på en eller annen måte var fremmede. 

Til og med jeg og de andre få nordmennene der, vi var fremmede i eget land. For i menigheten var vi en minoritet. Alle var vi på en eller annen måte en minoritet. Vi norske hadde for eksempel ikke mulighet til å tilbe på vårt eget morsmål.  Alt foregikk på engelsk. Og det var åpenbart et gi og ta-forhold i det åndelige uttrykket, også for oss.  

Alle måtte tre ut av noe av sitt eget for å gå inn i et nytt rom. Det rommet måtte vi skape og utvikle sammen ved å vekselsvis lytte til hverandre og by på oss selv. Våge å ta plass, uten å ta plassen fra noen andre. Og uten å hevde at min rett til å være der var større enn andres. 

Jeg sier ikke at SIC var en himmelsk opplevelse. Det kunne tidvis være en salig lapskaus, med vekt på lapskaus. Og rommet var ikke alltid beskyttet mot usunne personligheter som potensielt kunne ødelegge den skjøre enheten ved å manipulere og ta seg til rette. Det var «risky business» hver dag. En konstant forhandling om hva som skulle være de nødvendige, forutsigbare og trygge rammene som kunne romme alt det fargerike mangfoldet.  Jeg forsøker altså ikke å idyllisere SIC. Men erfaringen var likevel helt spesiell.

Nå opplever jeg faktisk noe av det samme disse tre månedene på Lovisenberg diakonale sykehus. På papiret står denne gruppa med fem utdanningsprester langt nærmere hverandre kulturelt, personlighetsmessig og teologisk enn ytterpunktene vi hadde i Stavanger International Church. Og likevel: Også her tvinger omgivelsene oss inn i noe av den samme skapende dynamikken.  På Lovisenberg er vi alle på bortebane, store deler av tiden. Personlig er jeg sikkert mer på bortebane her i denne preste-gruppa enn jeg var i Stavanger International Church. Der var jeg tross alt en åndelig leder med stor grad av definisjonsmakt. De andre fire kommer hit fra en folkekirkelig bakgrunn, og ingen er fra Vestlandet. Likevel er vi blitt familie. Vi er fremmede sammen i et sykehusmiljø. Her har vi bare i begrenset grad rett til å definere det rommet vi er i. Da er det spesielt å oppleve hengivenheten, kjærligheten og omsorgen fra folk som i utgangspunktet var fremmede for meg. En sånn kombinasjon gjør potensialet for læring og perspektivutvidelse enormt. Det skyldes gode rammer, et trygt opplegg, og ikke minst fabelaktige deltagere som både evner å gi og ta. 

Glimtvis har jeg fått oppleve den samme unike opplevelsen på den medisinske posten der jeg har samtaler med pasienter hver dag. Både jeg og de jeg samtaler med er i fremmede omgivelser. Vi skjønner intuitivt at vi begge må gi litt, gi avkall på noe av det vi aller helst foretrekker, for å nærme oss hverandre. Og så gjør vi det likevel. Og opplever noen ganger noe gjensidig nyskapende i møtet.

Jeg har ingen illusjon om himmel på jord. Verken Stavanger International Church eller Lovisenberg sykehus er et perfekt sted å være. Jeg lengter for min del hjem til Sandnes, til ByMenigheten, som fortsatt skal være min hjemme-menighet i overskuelig framtid. Og så ser jeg med skrekkblandet fryd frem til å prøve meg noen måneder som vikarierende sokneprest i Gand. 
Men uansett hvor jeg er på vei, lengter jeg etter å ha litt mer av denne holdningen i alle rom jeg går inn i: 

En fremmed i verden som søker sammen med andre fremmede, på leting etter det vi har felles, uten at jeg må fornekte det som er viktig for meg. Tidvis sette på venterommet noe av det som er verdifullt i mitt eget åndelige liv, for å bevare det vi nå skal skape sammen. I prosessen være åpen for at nye ting kan bli viktigere enn de var før. For ingen av oss er i himmelen enda. Det kan det være greit å minne hverandre om.