Bill Hybels, Willow Creek og metoo

Vi skal være glade for at lyset slås på. Det er nødvendig at bevisstheten om åndelige lederes feilbarhet og fallgruver styrkes. Jeg tror det fører til at det blir vanskeligere å falle på dette området.  Menighetsledere, og særlig vi som er menn, lærer at vi stadig må jobbe med våre holdninger og rutiner for hvordan vi omgås mennesker av annet kjønn, både i tjenesten og privat. Vi trenger også mennesker rundt oss som utfordrer og ansvarliggjør oss regelmessig på vår livsførsel. 

I talen min sist søndag i ByMenigheten begynte jeg med å snakke om menigheten Willow Creek i Chicago og deres grunnlegger og mangeårige hovedpastor Bill Hybels. Det gjorde vondt, men kjentes nødvendig. Etter en samtale i vårt menighetsråd i går, var det enighet om at jeg skal skrive litt mer om tematikken her.

Da ByMenigheten-Sandnes startet som Lundehaugen menighet i 1999, var Willow Creek en stor inspirasjonskilde. Det var her menigheten hentet ideer til menighets-strategi, cellegrupper, ledertrening, visjonstenkning, barneopplegg og dramastykker, for å nevne noe. Mange dro flere turer til Chicago og lot seg begeistre. Enda flere har i årene etterpå deltatt på årlige Global Leadership Summit i vårt område, med taler fra konferansen i Willow Creek overført på storskjerm.

Metoo-anklager

I vår skjedde dramatiske ting. I kjølvannet av metoo-kampanjen stod kvinner frem med anklager om at de har vært utsatt for grenseoverskridende seksuell adferd fra Bill Hybels sin side. Han valgte å gå av noen måneder før han hadde planlagt. De første meldingene tydet på at menigheten med lederskapet i spissen slo ring om Hybels og trodde på han når han i hovedsak avviste anklagene. Dette var nemlig ikke nytt for eldsterådet. En intern granskning ble gjort etter at de første meldingene kom på deres bord allerede i 2014.

Nylig gikk både eldsterådet og de to nye hovedpastorene av. De har nå kommet til at anklagene var troverdige. De erkjenner at de ikke skulle ha trodd mer på Hybels enn på kvinnene. De forsøker å legge til rette for en ryddig prosess fremover, og har klokelig kommet til at den må ledes av personer med nødvendig tillit.

Missy Rasmussen fra det avtroppende eldsterådet sa blant annet følgende fra podiet i Willow Creek for noen uker siden:

”Vi mener at hans synder var større enn han tidligere ville innrømme. (…) Vi mener at han ikke mottok tilbakemeldinger like godt som han ga dem til andre, og han unngikk de strukturer for ansvarliggjøring som vi alle trenger. (…) Vi var ikke klar over mange valg han tok i privatlivet og holdt han derfor ikke ansvarlig på en god nok måte(…) Vi så anklagene gjennom de linser av tillit som vi hadde til Bill, og dette skygget for vår dømmekraft(…) Til alle kvinnene som har stått frem: Menigheten burde alltid følge i Jesu fotspor og hjelpe sårede til helbredelse, og vi er leie for at vi la stein til byrden. Dette var ikke vår intensjon, men vi beklager at det har tatt oss så lang tid å erkjenne det. Selv om vi trolig aldri vil vite for sikkert alt om hver enkelt historie, har vi ingen grunn til å ikke tro på dere. Vi beklager at våre første uttalelser var så ufølsomme, defensive og beskyttende overfor Bill. Vi oppfordrer Bill til å erkjenne sin synd og offentlig be om unnskyldning.”

Her er det mye etterpåklokskap. Og for mange kommer nok dette alt for seint, gitt den kunnskap eldsterådet har sittet med over flere år. Dette er likevel ikke en tid for hovmod. Like lite som det er en tid for å bagatellisere eller unnskylde.

Er da alt vi har lært av Bill Hybels og Willow Creek verdiløst? Er dette bare en bekreftelse til alle kritikere som ristet på hodet over at ByMenigheten hentet så mye ideer og inspirasjon fra Willow Creek?

Jeg håper det er mulig å ha flere tanker i hodet samtidig:


1. Det er en tid for sinne, skuffelse og oppgjør.

Ett av de forbilder jeg og mange har hatt som leder, prest og forkynner, har misbrukt sin tillit grundig overfor mange kvinner. Jeg innrømmer at det nå vil være vanskelig å høre igjen taler og plukke ned bøker jeg har i bokhyllen av Bill Hybels. Det vil ta tid for han å gjenopprette tillit, særlig fordi han så langt ser ut til å benekte det aller meste. Det gjør veien til forsoning lengre.

2. Bill Hybels har utvist et bemerkelsesverdig lederskap gjennom førti år i Willow Creek.

Han har hatt enorm innflytelse på menighetstenkning og ledelse i alle verdensdeler. Alle som har opplevd hans veiledning og omsorg for menigheter og ledere i kirke og samfunn, behøver ikke å kaste vrak på alt de har lært. Også her gjelder prinsippet om å prøve alt og holde fast på det gode.

3. I disse tider kan det forrige punktet oppfattes som en bagatellisering.

Som om alt det gode Bill Hybels har gjort på andre områder, kan utligne eller unnskylde det han har gjort overfor disse kvinnene. Slik er det ikke ment, og slik må det ikke forstås.

4. Det siste året har vi blitt vant til å høre om metoo-skandaler i offentligheten, også i kirken.

Alle som kjenner godt til menighets- og organisasjonsliv vet at vi ikke kan slå oss på brystet og hovere. Eksemplene er alt for mange også hos oss. Vi må forberede oss på at flere kommer til overflaten. Og vi skal være glade for at lyset slås på. Det er nødvendig at bevisstheten om åndelige lederes feilbarhet og fallgruver styrkes. Jeg tror det fører til at det blir vanskeligere å falle på dette området.  Menighetsledere, og særlig vi som er menn, lærer at vi stadig må jobbe med våre holdninger og rutiner for hvordan vi omgås mennesker av annet kjønn, både i tjenesten og privat. Vi trenger også mennesker rundt oss som utfordrer og ansvarliggjør oss regelmessig på vår livsførsel.  

5. Vi må unngå å snakke lettvint om tilgivelse. Og vi må ikke blande sammen tilgivelse og tillit.
Alle begår vi synder. Nåden og tilgivelsen i Kristus er tilgjengelig for alle som ber om det. Tilgivelse fra mennesker er noe som kan ta tid og som vi ikke uten videre kan kreve. Å inneha en åndelig lederposisjon er ingen menneskerett. Det krever tillit og en annen form for prosess. På dette området har Stavanger bispedømme jobbet grundig over flere år, og vår menighet har lagt bispedømmets retningslinjer til grunn for vår menighet. Denne prosessen har vært nødvendig, og vi er sikkert ikke i mål. 

6. Også før de siste hendelsene i Willow Creek, er det mange, også i ByMenigheten som er blitt mer nøkterne til å ha megakirker i USA som forbilde.

Jeg merker en sunn skepsis til den innflytelsen enkeltpersoner på toppen ofte får i slike kirker. Fallhøyden blir så stor. Kanskje kan vi merke oss at en hver vekst skjer under kraftig motstand fra en som gjør alt han kan for å hindre oss. Åndelige ledere vil alltid være utsatt, trolig enda mer når ansvaret, makten og innflytelsen øker, og de oppnår stor anerkjennelse og berømmelse. Lykkes motstanderen i sitt angrep på disse, gir det ofte så stor effekt. Men både i store og mindre menigheter gjelder det at åndelige ledere står minst mulig alene. Og makten og innflytelsen må være begrenset av gode rammer og strukturer.

Nå utøves det mye god etterpåklokskap i Willow Creek. For mange kommer det for sent. Jeg håper likevel den vonde prosessen de har startet, vil lede til noe godt, også for oss i norsk menighetsliv.

(Illustrasjonsbilde: Unsplash.com)