Spires plass

Foto: Haure Aran ("Den stygge andungen var en svane"). Det er et eller annet som gjør at den store katedralen hvert enkelt menneske er - med sin ånd, sjel og kropp - liksom ikke helt får plass inne i det litt stusselige kapellet som en menighet kan oppleves å være. Det er et eller annet som gjør at mennesker tror de ser en underlig andunge, når det de egentlig betrakter, er en svane.   Ja, du formet meg, først på innsiden, og så på utsiden.  Du bearbeidet meg i min mors liv.  Jeg takker deg, store Gud - jeg blir helt satt ut av å tenke på dette!  Kropp og sjel, - jeg er skapt helt fantastisk!  Jeg lovpriser deg i beundring! For et skaperverk jeg er!  Du kjenner meg - fra innsiden og ut. Du kjenner hvert ben i kroppen min.  Du vet akkurat hvordan jeg ble laget, bit for bit, hvordan jeg ble formet fra ingenting til å være noe.  Som en åpen bok, fulgte du meg fra unnfangelse til fødsel, og du kunne lese alle fasene i mitt liv på forhånd.  Alle dagene

I dag takker jeg for murer rundt eget liv. Jeg takker for tydelige konturer. Jeg ønsker å leve tilgjengelig og åpent. Men jeg ønsker samtidig å elske mine grenser .  I vårt dagligdagse språk er murer gjerne et uttrykk for noe negativt. Det er på samme måte med ordet "grenser".  I Bibelens metafor-rikdom er ofte murer fremstilt som både vakkert og nødvendig. Det handler om å verne om seg selv og verdsette seg selv.  Derfor handlet for eksempel ikke Nehemjas prosjekt (beskrevet i Nehemjas bok) bare om å gjenreise Jerusalems murer for å sikre folket et vern mot ytre fiender. Det handlet også om å gjenreise folkets selvrespekt og respekten for Gud. Han hadde jo lovet å ha sin hellige bolig midt i denne byen.  «Lik en ødelagt by med nedrevet mur er den som ikke kan styre sitt sinn», sier Salomo. (   Ordspråkene   25:28   N11BM) I dette ordspråket brukes bildet om "murene" i denne positive betydningen. Når våre murer er nedrevet, da er vi forsvar

Amazing grace How sweet the sound That saved a wretch like me I once was lost, but now I´m found Was blind, but now I see” Min gode venn og pastor i Stavanger International Church, Joeli Baleiwais mektige versjon av den gamle hymnen, her framført i Tasta kirke 23. september, til akkompagnement av meg. Joeli som opprinnelig kommer fra Stillehavsøya Fiji, viser her sitt fabelaktige stemmeregister, og hvorfor han er en av de best bevarte vokal-hemmelighetene i vårt distrikt.  Joeli er en mann med mange talenter og et stort og bankende hjerte for andre mennesker. Denne dagen fikk han lov til å fylle kirkerommet i min svigermors begravelse med håp og glede, midt i sorgen. 

Fortrenger de ikke deler av virkeligheten her? undret Per.  - Jo, sa Ola. De snakker som om sola alltid skinner. De fortrenger virkeligheten.  - Jovisst, sa Kari. De snakker så mye om mørket at lyset stenges ute. De fortrenger virkeligheten.  - Mørket viker, og det sanne lys skinner allerede, sa Jon. (1 Joh 2,8) (Foto: Haure Aran)

Illustrasjonsbilde: Johannes Kleppe Det finnes en personlig fortelling fra mitt liv som jeg nok aldri blir ferdig med å  skrive. Jeg er på mitt mest sårbare når jeg forteller den. Likevel tror jeg åpenhet  gjør oss sterkere. Brikker i puslespillet mangler fortsatt den dag i dag. Men  kortversjonen er:  En glad og ressurssterk femtenåring lever i en trygg og god  familie med alt han kan ønske seg. Etter noen ukers motgang, har han ikke lyst til  å leve lenger. I flere måneder sysler han med planer om å gjøre det slutt, og han fø rer sine nærmeste bak lyset. Noen vil hevde at bare flaks og tilfeldigheter gjør at  han lever i dag, nesten tjueåtte år etter.  Overbelastet harddisk  En litt lengre versjon kan starte på denne måten:  Jeg vet hvordan en overbelastet datamaskin har det. Det er ikke sånn at jeg synes synd  på den. Jeg bare vet hvordan den har det. Den står og surrer uten å komme seg videre.  Hva som egentlig foregår i dens hjerne, aner jeg ikke. Men på

Poeten, sangeren og forfatteren Bob Dylan har omsider fått sin velfortjente Nobelpris i litteratur. Jeg hyller ham med denne teksten fra hans kanskje mest eksplisitt åndelige epoke, på plata  "Slow Train Coming". Mon den ikke også er en kommentar til det forrige blogginnlegget jeg skrev om det vanskelige og ømtålige temaet "fortapelse": "PRECIOUS ANGEL" Precious angel, under the sun How was I to know you'd be the one To show me I was blinded, to show me I was gone How weak was the foundation I was standing upon ? Now there's spiritual warfare and flesh and blood breaking down Ya either got faith or ya got unbelief and there ain't neutral ground The enemy is subtle, how be it we are so deceived When the truth's in our hearts and we still don't believe ? Shine you light, shine your light on me Shine you light, shine your light on me Shine you light, shine your light on me Ya know I just couldn't make it by myself I'm a little too

(Foto: Kirkens Informasjonstjeneste)  Jeg ser at pensjonert biskop Tor B. Jørgensen, en mann jeg kjenner og har stor respekt for, nå tar til orde for å si ”tydelig” at ”ikke noen skal gå fortapt, komme til helvete eller leve borte fra Gud i all evighet”.   Problemet er bare at det ikke er mulig å si noe slikt ”tydelig”. Her opptrer Jørgensen med en form for teologisk skråsikkerhet som jeg kjenner best fra mer fundamentalistiske kretser. Selvfølgelig har Jørgensen rett i at de fleste prester taler varsomt om disse tingene, hvis vi i det hele tatt omtaler det.   C.S. Lewis skriver at han ville ha gjort alt i verden for å kunne forkaste denne læren. Og det er etter mitt skjønn helt uproblematisk å mene at Bibelens sterke bilder om ild og evig pine er å forstå som metaforer. Vi må også holde fast ved at det ikke er Guds vilje at mennesker skal gå fortapt. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst. (1 Tim 2,4). Og han har gjort noe med det. Jesus døde for å gi oss mulighet til