Spires plass

(Kan også høres som podkast her) Det finnes ikke noen annen måte å finne ut av hvordan Gud elsker oss på, enn å gjøre ham til Herre over våre føtter, ikke bare våre hoder. --- En venn av meg gjorde meg nylig oppmerksom på spørsmålet i overskriften. Det står i Det gamle testamentets aller siste bok, Malaki, kapittel 1, vers 2:«Jeg elsker dere, sier Herren, og dere sier: «Hvordan elsker du oss?» Dette er et tidløst spørsmål til Gud. Men kanskje er det også mer enn noe annet vår tids spørsmål. – Ja, sier folk til meg. - Jeg hører du sier at Gud elsker oss. Jeg hører du sier at Jesus elsker meg. Men hvordan da? Jeg kan ikke si at jeg merker stort til det. Hvorfor skal jeg tro på en kjærlig Gud, hvis han oppleves fraværende og taus? Hva med de forsvarsløse barna i israelske kibbutzer? Hva med de uskyldige nyfødte på Shiva-sykehuset i Gaza? Hva med...Hva med... Hvordan viser da egentlig Gud denne kjærligheten sin?  Guds kjærlighet til sitt skaperverk – og hans kjærlighet til mennesket som se

Et dikt og en tankerekke om fornuft, følelser, intuisjon og ikke minst, hvilke kompass vi styrer etter . TO FYRLYS Den kalles intuisjonen  den umiddelbare visjonen som hjertet vil foreslå  rett før hodet slås på En egen sans for retning  kompassets fjerne slektning  Jeg gir hjertet forslagsrett men ingen vetorett For den finurlige intuisjonen  treffer ikke alltid tonen Jeg lytter likevel  før hodet  gjør hjertelyden vag Lytter godt etter  hjertets hviskende forslag  Trenger jeg da å bry hodet når hjertet alt har talt? Ja, for i hodet bor en kode til å skjelne mellom rett og galt Lar jeg hodet bry seg  og hjertet våke har jeg to fyrlys  gjennom natt og tåke —- Vi trenger flere instanser for å vurdere hva som er rett og galt. Følelser og fornuft er de to fyrlys som jeg egentlig snakker om i dette filosofiske diktet. Dette er bare omtrentlige begreper som forsøker å beskrive den underfundige menneskenaturen. Akkurat som det selvsagt ikke er slik at det egentlig er mulig å skille skarpt me

 I en avisdebatt om det nye nettstedet identitetogseksualitet.no som seks kristne barne - og ungdomsorganisasjoner står bak, har begrepet "å følge hjertet sitt" blitt et tema. "Når Thomas Neteland sier  at vi ikke skal følge hjertet vårt, må vi jo bare tro at han mener det", skriver kommentator i Vårt Land, Åste Dokka, som vanlig glimrende i sin retoriske brodd. "Å følge hjertet", er en metafor. Spørsmålet er hvilken kontekst det skal forstås inn i. Her finnes nok saklig uenighet mellom ulike fløyer i synet på hvordan Bibelen skal brukes i veiledning om identitet og seksualitet. Men kanskje er også retorikken en avsporing.  Åste Dokka mener at det å ikke følge hjertet sitt, gir rom for det hun kaller "blind lydighet". Jeg tror hun misforstår med vilje. "Hjertet", forstått som egne følelser, opplevelser og erfaringer av en subjektiv virkelighet, er svært viktig som varselinstans om viktige og vesentlige ting å lytte til. Men det er da ik

  (Bilde fra siste bispevisitas i ByMenigheten. Foto: Hans Lie) At akkurat den nye valglisten Frimodig kirke har programfestet at det skal bli lettere å opprette valgmenigheter, er ikke tilfeldig. Det handler om et bevisst kirkesyn: Fremtidens folkekirke skal ikke kontrolleres ovenfra. Da hindres den i å vokse og utvikles nedenfra. «Det heter valgmenighet fordi menigheten vår er spesielt opptatt av kirkevalget», sa jeg med alvorlig mine. Mitt lille publikum rundt bordet så på meg med forvirrede blikk i ett og et halvt sekund før de smilte skjevt til det dårlige ordspillet. For de visste litt om begrepet «valgmenighet» fra før. Det gjør de færreste jeg møter. Det er en godt bevart hemmelighet at det har eksistert en egen ordning for såkalte valgmenigheter i Den norske kirke helt siden 2006. Hittil er det bare ByMenigheten – Sandnes som har flyttet inn i ordningen. Menigheten der jeg har vært prest de siste ti årene, ble en forsøksmenighet for den nye ordningen i januar 2006. Men

Han ga den hastig til dem  før han sprang på dør  Den hang der etter ham  i tomrommet som en slukket lyspære —- Hilsen Vidar, juli 2023 (som nå har pause fra sånne klemmer)

HVOR HAR HAN TENKT SEG MED ALL DEN KJÆRLIGHETEN? «Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet: Vær ikke redd, datter Sion! Se, din konge kommer, ridende på en eselfole. Dette skjønte ikke disiplene med det samme. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.» Joh. 12,14-16 I dag fulgte jeg rett etter Jesus inn i Jerusalem. Han red på et esel. Det er mye jeg ikke har fått til å stemme med Jesus. Og det er mye jeg enda ikke forstår. Jeg bare vet at han jeg har møtt er Veien, Sannheten og Livet. Du vet, jeg er ingen skriftlærd. Det er mange andre som har lest mye mer i de gamle skriftene enn meg. Jeg har alltid vært for utålmodig og urolig av meg til å sitte lenge av gangen og lese. Jesus kaller jo meg og broren min, Jakob, for Tordensønnene. Men såpass vet jeg: Det står i den gamle boka at Kongen, den store Messias skal ri inn i Jerusalem på et esel. I dag viste Jesus hele folket at det er han som er Me

  DE KONTRÆRE OG KVASSE STEMMENE Vi trenger at kristne ytrer seg i det offentlige rom uten å måtte gi avkall på sin forskjellighet og sin gudgitte utrustning. Det offentlige rom erstatter ikke den åpne relasjonsbaserte samtalen ansikt til ansikt, men kan gi viktige impulser til slike samtaler. Kan det gamle mønsteret av fem distinkte lederstemmer beskrevet i Efeserne 4,11 være et mulig speil for oss?  Jeg tenker disse tankene etter å ha lest et innlegg i Vårt Land 28/1, der Olga Elisabeth Slettahjell kritiserer avisens faste spaltist, Sofie Braut: «Når Braut får ordet, er det som hun tar oss, sine troende søsken i skole, putter oss i samme sekk og kjefter på oss.» Slettahjell er redd måten Braut kommuniserer på, stenger for det gode budskapet hun vil nå ut med. Det er ikke første gang jeg hører slike karakteristikker av skribenten Sofie Braut. Og dette innlegget jeg nå skriver har ikke først og fremst til hensikt å forsvare henne som sådan. Braut står godt opp for seg selv. Men jeg vil

Finn oss et rom, sa du.   Rommet var ingen kirke.  Det var overetasjen i din venns hus.  Skaff oss noe vin, sa du. Vi fant en vin, presset av lokale druer fra en hage utenfor byen.  Bak et brød, sa du.  Vi bakte brød av mel fra kornet noen hadde kjøpt hos en bonde i nærheten.  Du tok denne vinen og dette brødet i dine hender.  Du løftet disse gavene frem for vår Far.  Du ba takkebønnen. Da skjedde underet og fornyelsen.  Guds rike strømmet gjennom disse naturens gaver.  En ny pakt i ditt blod, sa du.  Din kropp gitt for oss, sa du.  Først senere forstod vi.  Etter din død og oppstandelse ante vi  rekkevidden av dine ord: Guds rike gjennom våre kropper.  Ta dette – og del det!  Ta dette – og del det!  Ta dette – og del det! Og vi var bare begynnelsen.  Guds nåde gjennom århundrer av trengsler og kriser, oppturer og fremgang,  nye skuffelser og motgang  - og det trassige håpet om «enda en gang»: Dette er Jesu blod. Druer fra gartnerens hage.  Dette er Jesu kropp.  Korn fra bondens åker.