Spires plass

HVOR HAR HAN TENKT SEG MED ALL DEN KJÆRLIGHETEN? «Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet: Vær ikke redd, datter Sion! Se, din konge kommer, ridende på en eselfole. Dette skjønte ikke disiplene med det samme. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.» Joh. 12,14-16 I dag fulgte jeg rett etter Jesus inn i Jerusalem. Han red på et esel. Det er mye jeg ikke har fått til å stemme med Jesus. Og det er mye jeg enda ikke forstår. Jeg bare vet at han jeg har møtt er Veien, Sannheten og Livet. Du vet, jeg er ingen skriftlærd. Det er mange andre som har lest mye mer i de gamle skriftene enn meg. Jeg har alltid vært for utålmodig og urolig av meg til å sitte lenge av gangen og lese. Jesus kaller jo meg og broren min, Jakob, for Tordensønnene. Men såpass vet jeg: Det står i den gamle boka at Kongen, den store Messias skal ri inn i Jerusalem på et esel. I dag viste Jesus hele folket at det er han som er Me

  DE KONTRÆRE OG KVASSE STEMMENE Vi trenger at kristne ytrer seg i det offentlige rom uten å måtte gi avkall på sin forskjellighet og sin gudgitte utrustning. Det offentlige rom erstatter ikke den åpne relasjonsbaserte samtalen ansikt til ansikt, men kan gi viktige impulser til slike samtaler. Kan det gamle mønsteret av fem distinkte lederstemmer beskrevet i Efeserne 4,11 være et mulig speil for oss?  Jeg tenker disse tankene etter å ha lest et innlegg i Vårt Land 28/1, der Olga Elisabeth Slettahjell kritiserer avisens faste spaltist, Sofie Braut: «Når Braut får ordet, er det som hun tar oss, sine troende søsken i skole, putter oss i samme sekk og kjefter på oss.» Slettahjell er redd måten Braut kommuniserer på, stenger for det gode budskapet hun vil nå ut med. Det er ikke første gang jeg hører slike karakteristikker av skribenten Sofie Braut. Og dette innlegget jeg nå skriver har ikke først og fremst til hensikt å forsvare henne som sådan. Braut står godt opp for seg selv. Men jeg vil

Finn oss et rom, sa du.   Rommet var ingen kirke.  Det var overetasjen i din venns hus.  Skaff oss noe vin, sa du. Vi fant en vin, presset av lokale druer fra en hage utenfor byen.  Bak et brød, sa du.  Vi bakte brød av mel fra kornet noen hadde kjøpt hos en bonde i nærheten.  Du tok denne vinen og dette brødet i dine hender.  Du løftet disse gavene frem for vår Far.  Du ba takkebønnen. Da skjedde underet og fornyelsen.  Guds rike strømmet gjennom disse naturens gaver.  En ny pakt i ditt blod, sa du.  Din kropp gitt for oss, sa du.  Først senere forstod vi.  Etter din død og oppstandelse ante vi  rekkevidden av dine ord: Guds rike gjennom våre kropper.  Ta dette – og del det!  Ta dette – og del det!  Ta dette – og del det! Og vi var bare begynnelsen.  Guds nåde gjennom århundrer av trengsler og kriser, oppturer og fremgang,  nye skuffelser og motgang  - og det trassige håpet om «enda en gang»: Dette er Jesu blod. Druer fra gartnerens hage.  Dette er Jesu kropp.  Korn fra bondens åker.