Singel i heisen

"Hvis det fellesskapet vi inviterer til ikke egentlig er rigget for flere, da hjelper det lite at vi ønsker alle velkommen." (Illustrasjonsfoto: Mike Palmowski/unsplash.com) 

I sommer fikk jeg et par netter på hotell. En morgen stod jeg utenfor heisen, trykket på knappen, ventet, og da den åpnet seg, var den full av store og små. De smilte raust til meg og sa: "Bare kom inn, vi klarer en til". De gjorde ingenting galt. Tvert i mot, var de hyggelige og inkluderende. Det var bare det at selve heisen var ikke rigget for flere. 

I 1 Korinterbrev, kapittel 7, skriver Paulus: "Til de ugifte og enkene sier jeg: Det er godt for dem om de fortsetter å være som jeg."

Vi vet at Paulus var det som på moderne norsk ofte kalles "singel". 

Før sommeren ble jeg intervjuet av journalisten Birgit Opheim i avisa Dagen. Hun ringte meg og spurte om mine tanker i forbindelse med en serie de ønsket å lage nå i sommer om det å være singel i kirken. Det resulterte i mange avisartikler på trykk i juli, der en av dem var med meg. Kanskje litt rart å spørre meg. For hva vet jeg om dette, jeg som lever i en ganske så tradisjonell kjernefamilie. Men jeg ble utfordret som menighetsleder.

Utgangspunktet for at journalisten ringte meg var noe jeg hadde kommentert på Facebook i november i fjor. Da viste jeg til en statistikk fra SSB som sier at Norge ligger på verdenstoppen i antall aleneboere. 974.000 lever alene og 39 prosent av alle norske husholdninger består av én person. I hovedstaden består annenhver husholdning av én person. Min kommentar da var: "Jeg mistenker at min bransje ikke er i nærheten av å ta denne virkeligheten inn over oss i våre strategier". Nå måtte jeg nesten stå til ansvar for det jeg hadde sagt. Og det fortjente jeg sikkert.

Vi i menighets- og forsamlingslivet er nødt til å gjøre prioriteringer av våre ressurser. Da kan vi også mer eller mindre bevisst skyve noen grupper av mennesker litt fra oss. I Bymenigheten der jeg jobber, bruker vi for eksempel nesten dobbelt så mye ansatteressurser på barn og ungdom som vi bruker på voksne. Det er en helt bevisst misjonsstrategi. For vi vet at en høy andel av dem som velger å være kristen gjennom livet, de har fått bli kjent med evangeliet før de fyller 15 år. Og en høy andel av disse igjen, de blir påvirket av den troen som leves ut i en familiesetting. Hvis vi ikke prioriterer barn og ungdom og deres familier, da tar vi altså ikke misjonsoppdraget på alvor. De fleste voksne aleneboende jeg kjenner, forstår veldig godt en slik prioritering.

Likevel kan vi nesten umerkelig signalisere noe annet med en slik bevisst strategi. Uten egentlig å ville det, kan vi kommunisere at når du er kristen, da er du litt mer verdt og litt mer viktig hvis du lever i en familie der man har et foreldreansvar, og aller helst med både mor og far til stede.

Da trenger vi å gå tilbake til Paulus igjen og bli minnet om hva han faktisk sier: "Til de ugifte og enkene sier jeg: Det er godt for dem om de fortsetter å være som jeg." Dette er sterke ord hvis vi tar dem på alvor. Paulus sier ikke bare at de ugifte og enkene er like viktige og har like stor verdi som de gifte i menigheten. Det er jo på en måte selvsagt. Men han kommuniserer at det er det å være ugift som er "godt". Å være ugift, enke eller enkemann representerer altså for Paulus "det gode liv". Er det noe nåtidens mennesker stadig er på jakt etter, så er det nettopp det. Og likevel er det som om vi kristne ofte signaliserer at det gode liv er i en kjernefamilie. Det har de som lever alene fortalt meg. Selv om noen av dem selv kan kjenne på at de har savn og lengsler etter kjæreste, ektefelle, barn, blir det på en måte bare forsterket når de møter dem som lever med en såkalt kjernefamilie rundt seg. Denne forventningen om at man skal videre, at man før eller siden skal inn i et kjærlighetsforhold, at det er dette som er det virkelige livet, den pipler fram i samfunnslivet, kanskje særlig i menighetene.

Det falt en del mennesker tungt for brystet da jeg derfor gikk så langt i intervjuet som å si at jeg synes det er noe "klamt" over begrepet "kjernefamilien". "Hvorfor i all verden måtte jeg si det?" fikk jeg høre. "Hvorfor skal det være nødvendig å rakke ned på noe som er fint, vakkert og Gudgitt, for å klare å løfte opp noen andre?". Det er helt sant. Kanskje burde jeg ikke ha brukt et slikt ord. For også kjernefamilien er en enhet som står under kraftig press i vårt samfunn i dag. Jeg forstår veldig godt at mange mener det er en prests særlige ansvar å snakke opp nettopp denne gruppen nå. Aleneboerne er en høy andel av befolkningen, og derfor ikke noen truet minoritet. 

Under det hele dirrer nok også spørsmålet om sex. For er det ikke slik at det å være singel i dag er ensbetydende med å ha korte seksuelle forbindelser og et stadig bytte av partner? Hvis det er denne noe forenklede oppfatningen de har i tankene, de som er forvirret over mitt utspill, så kan jeg forstå dem. Dette snakker også Paulus om i 1. Kor 7. Jeg vil fortsatt beskytte og hegne om det trofaste samlivet mellom én mann og én kvinne, selv om det i seg selv kan fremstå provoserende i dagens samfunn. 

Men da jeg brukte uttrykket "klamt", så var det bare et forsøk på å finne en metafor på den subjektive følelsen mange single kan kjenne på i menighetslivet når det innimellom snakkes som om "alle" tilhører en kjernefamilie. Og når dette er forståelsesrammen for svært mange av aktivitetene.

Jeg kan forsøke å vise hva jeg mener med et bilde: I sommer fikk jeg et par netter på hotell. En morgen stod jeg utenfor heisen, trykket på knappen, ventet, og da den åpnet seg, var den full av store og små. De smilte raust til meg og sa: "Bare kom inn, vi klarer en til". De gjorde ingenting galt. Tvert i mot, var de svært hyggelige og inkluderende. Det var bare det at selve heisen var ikke rigget for flere. Rammebetingelsene lå ikke til rette for meg. Skulle jeg ha gått inn i den heisen, hadde jeg ikke bare hatt det "klamt". Jeg ville følt at jeg satte fellesskapet i en utrivelig situasjon. Så jeg bare smilte pent, og sa jeg ville vente til heisen kom tilbake. Skjønner dere hvor jeg vil? Noen ganger er det ikke hva vi sier med ordene våre som er problemet. Noen ganger kan vi også være både inviterende og inkluderende som mennesker, uten at det er nok. For hvis det fellesskapet vi inviterer til ikke egentlig er rigget for flere, da hjelper det lite at vi ønsker alle velkommen.

En bekjent av meg skrev dette til meg etter at jeg hadde uttalt meg i avisen: "Bra du løfter disse utfordringene, Vidar. Jeg husker den menighetsweekenden der alle var så lykkelige over at vi ble så mange, faktisk 100 stk, men der jeg var den "ene sauen"; den eneste single, den eneste uten barn, barnebarn, ektefelle, kjæreste. Jeg hadde mest lyst til å reise hjem. Det hjalp heller ikke, tross invitasjon fra meg, at ingen tenkte på at de kunne invitere meg med på en gåtur i "fritida" lørdag. Alle år etterpå har jeg sjekket om det faktisk er "plass" for enslige på slike helger. Og hvis ikke - kall det for familiehelger i stedet for menighetshelger - da seiler en iallfall under "reint" flagg. Samtidig har jeg som arrangør vært veldig opptatt av at slike helger skal romme alle - med gode rammer for både rene voksensamlinger, gode opplegg for unger parallelt og at vi kan ha det kjekt alle sammen der "sivil stand" skal være underordnet. Det går an!" Denne personen bor på en annen kant av landet, men jeg tror nok kanskje dette kunne ha skjedd også i menigheten der jeg er prest.

Så hva vil jeg med dette? Jeg heier på kjernefamilien. Men jeg vil minne om at kjernefamilien ikke er nok, heller ikke for dem som lever i en. Barna trenger for eksempel flere voksne relasjoner enn bare foreldrene. Alle, både kjernefamilien som bor sammen og aleneboerne trenger storfamilien. Derfor vil jeg snakke mer om storfamilien og mindre om kjernefamilien. Storfamilien kan bestå av den fysiske slekta di. Men for oss som er kristne, bør det være lov til å forvente at søsken- og familiebegrepet er mye videre enn som så. Det betyr at alle som deltar i menigheten, hører til i en storfamilie. Der har vi alle en forpliktelse til å inkludere hverandre. Da handler det ikke om vi og dem. Men om et stort "vi" og et gjensidig ansvar for at rammene er slik at det er rom for ulik livsstatus og forskjellige livsfaser. At slitestyrken i storfamilien nettopp ligger i dette mangfoldet. 

I vår menighet er jeg uendelig takknemlig for de såkalt "single". Mange av dem har vært blant de mest stabile og viktigste medarbeiderne i Bymenigheten over mange år. Jeg tror vi har vært ganske gode til å benytte oss av deres ressurser. Om fellesskapslivet alltid er like godt rigget for dem, er jeg mer usikker på.

Det burde være en visjon for menigheter å bli mindre opptatt av kjernefamilien og mer opptatt av storfamilien. Hvis vi gjør det, inkluderer vi både de single, de som er alene om barneomsorgen, de uten barn eller med utflyttede barn og de såkalte kjernefamiliene.

I Dagen-intervjuet fortalte jeg om et møte i en frikirke der jeg deltok med et innlegg. Jeg ba om innspill til hvordan vi kan tenke muligheter, slik at når kirken sier nei til noe, for eksempel det å vie homofile, så sier den samtidig ja til noe annet. Da fortalte en kvinne i salen at det trigget en tanke hun hadde hatt lenge: Hun ønsket seg en bolig som ikke bare var for henne og familien, men en kollektiv løsning. En annen på møtet reiste seg og takket en familie i menigheten som nærmest hadde adoptert ham inn i deres familie da han kom til stedet som singel. Tenk når en menighet kan fungere slik!

Jeg tror Den katolske kirke i større grad har klart å beholde noe av statusen ved å være enslig gjennom tilbudet om klosterliv. Dette er i praksis bofellesskap. De har en kultur for kollektivtenkning eller kommunitetsliv som er fremmed i vår lutherske sammenheng. Vi har tradisjonelt snakket mer om kjernefamilien og om å være prester for våre barn. Ved å snakke om noe som er bra, kan vi komme i skade for å snakke ned noe annet som også kan være bra. Derfor heier jeg på slike kollektiver, som i dag er mest vanlig blant studenter. Det må gå an å ha bofellesskap med gode rammer. Her kan vi utforske erfaringer fra andre kirkesamfunn der en lever som brødre og søstre uten å leve sammen seksuelt. For noen kan det være et alternativ til ensomhet og isolasjon, uten at kollektiv på noen måte er et svar for alle.

Hva som er "det gode liv" vil sannsynligvis være veldig forskjellig for den enkelte av oss. Men alle trenger vi noen andre i livet vårt for å ha et godt liv.