Brev til Paulus - Om åndelig arroganse og overmot

Kjære Paulus

Siden du har vært en så flittig brevskriver, tenkte jeg at jeg også kunne skrive et lite brev tilbake til deg. Du ser, jeg har lest i det første brevet ditt til korinterne igjen. 

Så vidt jeg har skjønt var Korintermenigheten en brokete forsamling med temmelig forskjellige mennesker samlet på et sted. Så da kunne kanskje jeg også vært en av dem. 

Jeg forsøker altså å late som om du skriver til meg. Men jeg må tilstå at jeg av forskjellige grunner sliter litt med å inkludere meg selv i det store «vi» du snakker om i det avsnittet i brevet ditt jeg har lest i dag:
«Ingen annen enn Guds Ånd vet hva som bor i Gud», sier du (kapittel 2, vers 11), og jeg kan følge deg så langt, men så sier du: (v.12-13) «Vi har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal forstå hva Gud i sin nåde har gitt oss. Om dette taler vi med ord som Ånden har lært oss, ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss. Det åndelige tolker vi med ord som hører Ånden til».


Og så kommer kanskje det drøyeste i v. 15: «Men det mennesket som har Ånden»,… (det er vel «vi» det også, Paulus)… «… kan dømme om alt, og selv kan det ikke bedømmes av noen.»  

Du må ha meg unnskyldt, men er ikke dette å ta ganske store ord i munnen? Er ikke dette litt sånn åndelig arroganse?
Jeg mener, hvis jeg hadde sendt dette brevavsnittet ditt videre til venner og ukjente i mitt eget navn, Vidars første brev til de hellige i Sandnes, ja, så tror jeg at jeg hadde fått ganske sterke reaksjoner fra de fleste. «Hvem er det Vidar tror han er. Et menneske som har Ånden, og som derfor tror han kan dømme om alt, og ingen kan komme og si noe på ham. Han påstår å ha direkte adgang til de åndelige hemmeligheter i Gud, for han har fått Den hellige ånd.»
Jeg synes jeg hører de hvisker bak ryggen min.

Jeg gjetter at du nå ville ha sagt: Du må lese hele brevet mitt i sammenheng, Vidar. Du har jo bare tatt ut et avsnitt. Og så ville du kanskje ha sagt: Jeg skulle likt å fortelle deg litt mer om hva som foregikk i menigheten i Korint. Da ville du forstått mer.» Det skulle jeg også ha likt, Paulus. Håper vi får sjansen til en skikkelig prat en dag. 

Men siden jeg ikke kan forvente noe skriftlig brev fra deg, er vi overlatt til å granske brevet ditt og forsøke å lese mellom linjene i det du skriver. Heldigvis er det andre som har lest nøyere enn meg, ja, du ville bli overrasket over hvor mange gode og noen dårlige bøker som er skrevet…
Så jeg forsøker meg på å gjette meg til hva du ville ha sagt her nå:

Når vi leser hele brevet ditt i sammenheng, viser du at det jeg beskylder deg for her, åndelig arroganse, var nettopp det som var problemet med en del av dem du først skrev til i Korint. De mente de hadde nådd et høyere nivå, og at de ikke lenger hadde bruk for din enkle forkynnelse om Jesus som ble korsfestet for våre synder. Nå var det en kombinasjon av menneskelig visdomskunst og ekstatiske åndelige opplevelser som gjaldt. De var på en måte ferdig med livet i denne kroppen. De levde som om de allerede var i himmelen. 

Av og til bruker du vel en form for ironi når du karikerer dem, sånn som i kapittel 4,8: «Men dere er allerede så mette! Dere er alt blitt så rike! Dere er blitt konger, men uten oss! Ja, var dere bare blitt konger, så kunne også vi hersket sammen med dere!»

(Noen vil si at det er spor av din utsøkte form for ironi og sarkasme også i teksten jeg begynte med. Her må jeg uttale meg med et visst forbehold, for jeg er jo nordmann. En amerikaner fortalte meg nylig at vi nordmenn har store vanskeligheter med å forstå nyanser innenfor ironi. Fordi jeg ikke er helt sikker på om han var seriøs eller tullet med meg, skjønner jeg at han antagelig har rett…)
  
Men hvis jeg er på rett vei i min gjetting her, Paulus, så begynner jeg kanskje å forstå litt av hva du vil ha sagt her: 

Du begynte dette kapittelet med å si at det «ikke var med fremragende talekunst eller visdom du forkynte Guds mysterium for korinterne. Det var bare Jesus Kristus og han korsfestet». (V.1-2). Det var vel dem i menigheten som nikket gjenkjennende og nesten hånlig når dette ble lest opp.
Men så sier du her:
(v.12-13) «Vi har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal forstå hva Gud i sin nåde har gitt oss. Om dette taler vi med ord som Ånden har lært oss, ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss. Det åndelige tolker vi med ord som hører Ånden til».

Her er det ikke snev av ironi, men du setter både korinterne og oss på plass når vi er tilbøyelige til å lete andre steder etter åndelig visdom enn i det som er blitt åpenbart for oss i det enkle budskapet om Jesus Kristus. 

For Guds frelsesplan er ikke esoterisk eller skjult kunnskap for de avanserte i blant oss. Guds Ånd har åpenbart seg gjennom den historiske personen Jesus som døde på et kors og stod opp igjen fra de døde.

Du minner korinterne på at de ikke må fortsette å gjøre som de nå gjør. For de hører jo til en ny verdensorden, der det som menneskelig sett menes med visdom og åndelighet, ikke nødvendigvis er i samsvar med Guds visdom og Guds Ånd. Og Ånden er gitt oss for at vi skal forstå hva Gud i sin nåde har gitt oss. 

Har vi ikke grepet nåden i Kristus, har vi ikke forstått dette sentrale budskapet, ja da har vi heller ikke tatt imot Guds Ånd.

Er jeg på rett spor her, Paulus? Må Gud fri oss fra åndelig arroganse og overmot, så vi ikke mister av syne Jesus Kristus – og ham korsfestet for vår skyld.   

Jeg ser fram til å snakke nærmere med deg om dette når vi en gang møtes.

Hilsen Vidar




Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg