En tid for å tale



(Illustrasjon: Johannes Kleppe)

Ikke alt som vokser fram på Spires plass er poesi, metaforer og lignelser. Det er viktig til sitt bruk. Men av og til er det tid for direkte tale. For noen er nok dette ugress, for andre er det en viktig plante. Det kan du selv få avgjøre. 


Bispemøtet i Den norske kirke vedtok i høst et kompromissvedtak om vigsel for samkjønnede som uroet mange og beroliget andre innad i vår kirke. 

De gikk samlet inn for at det utarbeides en vigselsliturgi for samkjønnede. Fordi sammensetningen i det nye Kirkemøtet viser at det uansett kommer til å bli et flertall for dette, valgte Bispemøtet å være i forkant med noe de håper kan være et samlende vedtak. Rundt halvparten av biskopene mener fortsatt at ekteskapet er for mann og kvinne. De vil hevde retten til å mene annerledes og reservere seg mot bruken av en slik liturgi. Men veien er nå i praksis åpen for homofile til å gifte seg i Den norske kirke, på lik linje med heterofile.     

Noen av dere lurer på hvordan jeg som prest i ByMenigheten - Sandnes stiller meg til dette. Dette er ingen lang teologisk redegjørelse, men en oppsummering av mitt ståsted:

Jeg har levd med dette krevende spørsmålet "på maten" i hele min studietid og i tjenesten som prest. I perioder har jeg ikke orket å lese og forholde meg til det, i andre tider har jeg både finlest Bibelen og det meste av litteratur, debatter og sterke vitnesbyrd på området. Jeg har hatt et brennende ønske om å skifte syn, ikke minst etter nærkontakt med homofile som har fortalt sin historie om depresjon, selvmordstanker, kamp med egen identitet og vanskelige valg. Det har gjort sterkt inntrykk. 

Jeg kjenner også på et moralsk ubehag som grenser til det hyklerske: Vi bruker tilsynelatende  mye mer bekymringsenergi på DE YTTERST FÅ som velger å leve forpliktende sammen med en av det samme kjønn, enn på de MANGE TUSEN som velger å forlate en av det motsatte kjønn. Og jeg kjenner et betydelig ansvar for at jeg og min menighet nå ikke skal begynne å bruke mer trykksverte og plass i det offentlige rom på harmdirrende budskap om de som ikke har klart å leve opp til idealene, enn vi bruker energi på å utruste familier til å klare å holde sammen i krevende tider. 

Men nå er det nå en gang sånn at det er en tid for å ta stilling til vigselssaken. Og den tiden er nå. 

Til noens skuffelse og andres lettelse: Min overbevisning om at ekteskapet er en ordning for mann og kvinne, er heller blitt styrket enn svekket den siste tiden. Det har jeg også gitt uttrykk for i min forkynnelse. Jeg leser de bibelske tekstene om ekteskap, samliv og homofili som retningsgivende for det vi fortsatt skal holde fram som det ideelle. Om jeg gjerne skulle likt å konkludere annerledes, har ingen så langt klart å overbevise meg om at jeg kan velsigne homofilt samliv, og samtidig begrunne dette ut fra Bibelen. Jeg kjenner meg usigelig trøtt av alle mine egne mer eller mindre teologiske bortforklaringer i dette spørsmålet. Jeg er ofte en tilhenger av nyanser og kompromisser. Men min forsiktighet har dypest sett vært drevet av tre motiver: 
  1. Et sterkt ønske om å ikke såre og skade mennesker som befinner seg i en fryktelig vanskelig livssituasjon. 
  2. En frykt for å skuffe og støte fra meg mange mennesker jeg bryr meg svært mye om, som jeg vet ikke deler dette standpunktet. 
  3. Et sterkt brobyggende drag i min personlighet som alltid leter etter å finne samlende løsninger vi alle kan stille oss bak. Jeg ønsker inderlig at vi som kristne skal klare å leve side om side som brødre og søstre, selv om vi er uenige. 
Jeg står for at alle disse tre motivene er gode. Men jeg er redd for at jeg og mange med meg lar disse grunnene drive oss til taushet. Det er ikke den beste måten å forholde seg til krevende spørsmål i livet på. 

Derfor er det en tid for å tale:

Mitt pastorale råd til homofile vil fortsatt være å ikke leve i homofilt samliv. Men det finnes et "men". For noen er dette et spørsmål som faktisk går på livet løs. Det blir for enkelt for meg å si at det bare finnes et enten-eller-svar på dypt krevende etiske spørsmål, av typen: "Enten lever man i ekteskap mellom mann og kvinne eller så bedriver man hor". I virkelighetens verden må jeg orke å lytte til løsninger mellom disse ytterpunktene som kan være mer etisk holdbare enn andre. Hvis jeg får lov, ønsker jeg å være samtalepartner for mennesker som strever med å finne ut av dette, både i min egen menighet og utenfor. 

Men jeg kan ikke likestille ekteskap mellom mann og kvinne med ekteskap mellom samkjønnede. Jeg kan ikke gi dette en kirkelig velsignelse, og dermed på Guds vegne gjøre et slikt "ekteskap" til en allmenn norm. Selv om sterke krefter i og utenfor den kirken jeg er glad i, forventer at jeg og mine kollegaer skal gjøre det. 

Det er også lett å overse dem som velger å IKKE leve sammen med noen, ut fra sin overbevisning om hva som er rett. Jeg er opptatt av at de skal møte like mye forståelse og støtte, om enn oftest indirekte. Hva vi sier og gjør som enkeltpersoner og fellesskap, kan ha stor betydning for disse som sjelden er offentlige om sitt valg.   

Jeg mener det er en etisk vesensforskjell mellom å gi homofile som ikke klarer å leve alene, en anledning til å velge å ha rettslige rammer rundt sitt samliv, og det å kalle dette for "ekteskap" på lik linje med mann og kvinne. Da følger for eksempel helt naturlig tanken om å ha egne barn. Da er det ikke lenger et spørsmål som bare angår to mennesker som er glade i hverandre. Jeg mener tendensen etter at ny ekteskapslov ble innført allerede er åpenbar: Dette hurtigtoget går raskt i retning av at homofile ekteskap også innebærer rett og mulighet til å ha barn. Ikke bare som unntak fordi noen behøver voksnes omsorg, men som en slags rettighet som følger av at selve ekteskapsforståelsen er utvidet. Jeg synes det snakkes for lite om hvilke endringer dette innebærer for barna og for kommende generasjoner. Og jeg kjenner på ubehag ved at utviklingen går kjemperaskt i vår del av verden, uten at det lenger omtrent er lov til å vise sin skepsis i offentligheten.

Av disse grunnene kan jeg som prest ikke delta i vigsel for likekjønnede.

Hva gjør jeg så? 
Hvilke praktiske konsekvenser trekker jeg? Og skal jeg trekke konsekvensene som enkeltperson? Hva med menigheten jeg leder? 

Jeg er sokneprest i en valgmenighet i Den norske kirke, et såkalt "personsokn". Det finnes en egen lov som gjør det mulig for oss å eksistere som en ikke-geografisk menighet innenfor Den norske kirkes strukturer. Den ble ikke til som en protest- og frustrasjonsmenighet, men med et tydelig misjonalt sikte for Sandnes. Vi skulle være et supplement til det menighetene ellers gjør. Jeg håper virkelig det er dette som skal være vårt hovedfokus også framover. 

Men jeg ser også at i forhold til denne saken kan eksistensen av vår menighet innenfor Den norske kirke i Sandnes nettopp nå være viktig. Mange av mine kollegaer opplever seg tvunget til taushet. De kjenner at rommet er i ferd med å bli mye mindre for å mene og handle i tråd med det de egentlig står for. Jeg har stor forståelse og respekt for at de ikke orker å være tydelige på den måten jeg er her i dette innlegget. Jeg kan i større grad gjøre dette uten å være så redd for represalier fra egen menighet, fra lokalsamfunn og kommuneadministrasjon. La meg legge til: Kollegaer som har det motsatte syn, beskriver også det jeg kaller represalier. Mange har det vondt i denne saken. 

ByMenigheten - Sandnes har ikke et eget kirkebygg. Det betyr at vi ikke kan pålegges å legge til rette for kirkelig vigsel av samkjønnede. Om vi en gang i framtiden skulle få eget kirkebygg, vil det være finansiert av menighetens medlemmer, ikke stat og kommune. Jeg mener det gir oss en frihet til tydelighet. 

Men som prest i en valgmenighet er jeg også nødt til å forholde meg til hva Menighetsrådet i ByMenigheten - Sandnes til en hver tid måtte vedta i denne saken.  Enn så lenge, tror jeg personlig at vi har en plass i Den norske kirke, og jeg håper vi får visdom til å bruke den plassen på en raus, utadrettet og utrustende måte, slik våre verdier sier. 

Vi kan ikke stikke hodet i sanden og late som denne saken går over. Den kommer ikke til å gå over, verken om vi blir i Den norske kirke eller om vi går ut. Jeg spår at den snart står høyere oppe på dagsorden også i de fleste frikirker og frie organisasjoner i dette landet. 

Samtidig skal vi ikke glemme at Kirken har vært ute i stormvær før i historien. Det stod for eksempel dårlig til i Den norske kirke på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Ting endret seg til det bedre den gangen. Er det nødvendigvis slik at den beste løsningen er å gå ut nå? Jeg undres på om det ikke er noe profetisk over ordene til min kollega i Borg bispedømme, Bent Reidar Eriksen, som nylig skrev i Vårt Land:

"Jeg tror det er nokså dekkende for tiden å sammenligne Den norske kirke med en stor tømmervase som folk river og sliter i fra forskjellige kanter. Noen opplever at det vi nå trenger er dynamitt for å løse opp og sprenge den kirkelige tømmerfloken i stykker.  Men hva om vi heller kunne "heve vannstanden" - det åndelige engasjementet med bønn og fornyelse, slik at "tømmeret" løftes opp og igjen kan flyte nedover tidens elv? Jeg ser dette som en bedre fremtidsmodell enn oppbrudd og splittelse". (VL 1.2.16)

Vidar på Spires plass (Moi), søndag morgen 13. mars 2016. 

Illustrasjon: Johannes Kleppe

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Vårblomster 

Fornuft, følelser og andre fyrlys

Fars vann